Ærlighet varer lengst

De fleste som kjenner meg vet at jeg er åpen og ærlig om det meste, på både godt og vondt. Også på Facebook, som er det sosiale mediummet jeg bruker aller,aller mest.
Men nå er det noe jeg ikke har fortalt, og det er det på tide å gjøre noe med ;)
Mange har nok lurt en stund, og jeg har fått noen spørsmål - uten at de har blitt besvart. 
Men saken er altså den at Boss ikke bor hos meg lengre. Han ble levert tilbake til oppdretter, i vitners nærvær, lørdag 12 spetember 2020. 
Bakgrunnen er at han hadde et altfor høyt stressnivå og en stor usikkerhet i forhold til folk. En så stor usikkerhet at det kunne i gitte situasjoner ha ført til at han kunne komme til å bite. Han fungerte ikke i situasjoner der det var andre mennesker til stede,hverken hjemme hos meg eller andre steder. Og på trening lot han seg heller ikke håndtere hvis noen skulle se på tenner eller kjenne på kroppen hans.
Eneste menneske han var trygg var meg. Andre hunder derimot, det var ingen problem.

Planen når jeg kjøpte Happychaps Star Boss var at han skulle brukes til avl og utstilling. Jeg fikk han til halv pris mot at oppdretter skulle få bruke han på 2 kull med valper,forutsatt selvfølgelig at han besto alle testene som må til for å få godkjent en schapendoes i avl, og det er noen av dem ;) Han ble registrert med meg som hovedeier og oppdretter som deleier. Hun skulle stå som deleieer frem til avtalen var oppfylt. Vi skulle bruke denne sommeren og høsten på å gjøre det som måtte til for dette, siden han fyller 2 år den 29 november. Planen til oppdretter var å bruke ham allerede i høst.

Men etterhvert som problemene til Boss ble større,slo samvittigheten min inn, og jeg fant ut at det ble feil for meg at en hund som er så dårlig mentalt skal bringe genene videre. Derfor bestemte jeg meg for å konferere med noen som kan en del om mentalitet på hund,siden det alltid er greit å basere seg på kunnskap i tillegg til de følelsene en selv måtte ha i forhold til hunden. Ved hjelp av en god venninne fant jeg ei super dame som har en lang mererittliste når det gjelder mentalitet på hund. Hadde med Boss til henne, men siden han var umulig å få kontakt med, kunne hun bare uttrykke sin mening basert på det hun observerte og det jeg fortalte.

Etter dette kontaktet jeg oppdretter via mail. Jeg ga beskjed om at jeg ønsket å heve kjøpet og få tilbake pengene mine,sånn som kjøpsloven faktisk åpner for,også når det gjelder hund. Hund blir faktisk definert som en vare i følge loven. Oppdretter svarte at hun gjerne ville ha tilbake hunden, og han ble som nevnt returnert 12 september, vi møttes på Nebbenes.

Hun fikk også forsikringsnummeret på han,slik at hun kunne bruke min forsikring ved et eventuelt dyrlegebesøk, noe som også ble gjort.

Det tok 2,5 uke faktisk før hun dro til dyrlegen med han. At hun i det hele tatt gjorde det fant jeg ut fordi hun la ut et Facebook-innlegg om det. Hverken hun eller dyrlegen kontaktet meg i forbindelse med besøket der, noe jeg mener de hadde plikt til siden han på papiret faktisk er MIN hund.

Jeg måtte selv sende mail til henne og spør hvordan det gikk med Boss, og da fikk jeg svar tilbake med en hel haug stygge beskyldninger. Blant annet skulle dyrlegen ha reagert kraftig på at hunden var vanskjøttet. Da sendte jeg mail, med bilde av eierbeviset, til veterinæren, og ba om å få journalen hans fra dette besøket, og den var langt fra så alvorlig som oppdretter fremstilte det. Hadde den vært det, hadde veterinæren vært pliktig til å kontakte mattilsynet også, som måtte ha oppsøkt meg, og de har jeg hverken hørt eller sett. Hverken i høst eller noen gang før heller.
De tingene som Boss ble behandlet for, hadde alle en naturlig forklaring. Det beste med det veterinærbesøket var at han ble røntget, med HD B og AD 0. Det fant jeg ut på Dog Web ;)

En tid etter dette sendte jeg mail og etterlyste en avslutning av saken og ga beskjed om at jeg ville kontakte Kondliktrådet hvis det  ikke ble ordnet opp i. Og det var da jeg fikk det sjokket som har plaget meg mest i ettertid. Jeg fikk beskjed om at det kunne jeg bare gjøre så skulle hun fortelle dem om alle de hundene jeg hr hatt som jeg har avlivet uten at de har vært mine. DETTE ER REN LØGN !

Jeg har ALDRI avlivet en hund som ikke har vært min ! Og det kan jeg dokumentere.
I nyere tid har Luna og Wilma dødd av sykdom, og Mille måtte få slippe på grunn av HD E med markerte forkalkinger. Oda måtte jeg avlive på grunn av dårlig mentalitet, bare 17 måneder gammel. Alle disse var briarder, en rase jeg hadde i 27,5 år. Og alle var MINE !

Zeven, Bearded Collie - min hund. Han ble omplassert, og lever i beste velgående hos noen fine folk i Oslo. Billy, Bearded Collie. Han var egentlig min, men skulle stå registrert på oppdretter frem til han var ferdig betalt,siden jeg fikk han på avbetaling. Jeg var ajour med den og hadde betalt halvparten når oppdretter klikker i vinkel og forlanger å få han tilbake. Men det skal hun ha, hun returnerte pengene jeg hadde betalt på Vipps FØR hunden ble returnert. Måneden før jeg mistet han hadde jeg hentet Karma som jeg er forvert for, hun blir overført på meg til våren når hun har hatt det valpekullet hun skal ha hos oppdretter. Så ble jeg forvert for Jessie, en schapendoes jeg hadde hjemme i nesten et år. Men hun valgte jeg også å returnere til oppdretter fordi hun hadde samme type problemer som Boss, bare enda verre. Hun var nesten 2 år når hun kom til meg,og hadde en del "bagasje".

Dette er mitt hundehold de siste årene, og alt kan dokumenteres.

Et eller annet sted på veien har oppdretter sluttet å forholde seg til meg, så jeg vet ikke noe om hvor Boss er eller hvordan han har det. Hun tok på et tidspunkt direkte kontakt med hun som hjalp meg med å observere han, så via henne fikk jeg vite at han blant annet har blitt testet mentalt. Men hos en som som driver med dette som er veldig omdiskutert i hundemiljøet, og han er ikke godkjent av NKK.
Både oppdretter og hennes nærmeste allierte som er leder av raseklubben jobber litt der, og har sterke bindinger til han og hans metoder.

Ganske tidlig etter at Boss var returnert var det også noen i oppdretterens krets som var så desperate at de kontaktet Karma sin oppdretter for å uttrykke bekymring for henne. Men heldigvis hadde jeg selv  fortalt  om Boss, så hun kunne med trygghet si at vi hadde kontakt, at hun hadde truffet oss i forbindelse med NKK Lillehammer i august og at hun var helt sikker på at Karma har det kjempebra hos meg. Jeg er evig takknemlig for å ha en sånn oppdretter, hun er til nå den beste jeg har hatt. 

Så lurer nok flere enn meg på hvor de ryktene om meg og mitt hundehold kommer fra. Jeg vet at de oppsto i Briardmiljøet for noe av det kom frem når jeg hadde fått Bearded Collie. Der hadde noen oppdrettere fått beskjed om at de ikke måtte selge hund til meg for jeg avlivet de bare. Det var etter historien om Oda. Og så har jeg fått høre fra ei med Schapendoes at hun hadde blitt oppsøkt av ei dame med Briard på en utstilling i Nesbyen vi var på, etter at jeg var dratt, og vedkommende hadde sagt at jeg var en person som det var best å holde seg unna. Jeg har navn på den damen med briard, men det holder jeg for meg selv ;) Jeg har sterk mistanke om at det var disse ryktene som førte til at jeg måtte levere tilbake Billy også, siden det er en koblinger mellom flere personer med disse rasene. 

Alt i alt har saken som egentlig gjelder Boss utviklet seg til å bli noe stort og stygt, som gjør vondt.
Den er sendt til Konfliktrådet, fordi denne gangen har jeg tenkt å vise at jeg faktisk ikke finner meg i hva som helst. Jeg kommer også til å ta opp de skitne beskyldningene som er kastet imot meg, siden jeg anser det som ærekrenkelse. De ønsker jeg skal bli kjent døde og maktesløse rett og slett.

Men hvis noen tror at jeg er ferdig med "hundelivet" så er det helt feil ;) Går alt etter planen flytter det nok inn en ny hund av ny rase til våren. Men rasen får du ikke vite riktig ennå ;) En ting kan jeg si og det er at jeg er ferdig med de 3 nevnte rasene i gruppe 1 jeg har hatt. Og mye av årsaken til det, er folkene som har dem. Så mye dritt som jeg har opplevd i de miljøene unner jeg ikke min verste fiende engang ;)

Historien om Oda

Av en eller annen grunn ser det ut til at mentale problemer hos hund er like tabubelagt som psykiske problemer hos mennesker. Jeg vet om flere som har måttet ta det samme vanskelige valget som meg og la hunden få slippe,men de har som regel ikke fortalt om det før lenge etterpå - og aldri i sosiale medier. Jeg lurer veldig på hvorfor det er sånn,men har ikke fått noe svar på det ;) En følelse jeg sitter med,er at mange ser på det som et personlig nederlag - og legger all skyld på seg selv for det som har skjedd. Det sistnevnte er det nok også flere oppdrettere som bidrar til - dessverre er det mange av dem som overhode ikke tar ansvar for at det oppstår problemer med hundene de har planlagt og bestemt skal bli født.
Å være åpen og ærlig er en stor del av det som er meg. Skulle jeg endre på det,er jeg ikke den samme lenger,hverken for meg selv eller for de som kjenner meg. Derfor er det helt naturlig for meg å fortelle om hva som skjedde med Oda.

Woodlooks Oda ble født 26.november 2014, i en søskenflokk på 14. Jeg skulle få en valp gratis fra oppdretteren på grunn av Millie's alvorlige hoftediagnose, og så med spenning frem mot dette valpekullet. Med tanke på min store utstillingsinteresse hadde jeg stor tro på kombinasjonen, og i samarbeid med oppdretteren plukket jeg ut den tispen som jeg trodde hadde størst utstillingspotensiale. Jeg hadde også planer om å trene lydighet, og også muligens konkurrere. Etter at Millie fikk diagnose HD E med markerte forkalkninger, var det ikke aktuelt å drive med disse tingene sammen med henne.

Oda ble hentet hjem 8 uker gammel. Fra begynnelsen av gjorde jeg akkurat det samme med henne,som med mine andre briarder. Miljøtreningen startet etter en ukes tid i hjemmemiljø,og vi var også ute og traff andre hunder. Vi startet på utstillingstrening når hun var ca 4 måneder. Første gangen vi var der gikk det fint,men allerede andre gangen skjedde de første utfallene mot andre hunder. Da hadde hun helgen før vært hos oppdretteren,siden jeg trengte hundepass - og der hadde hun skadet kloen sin. Jeg sjekket henne når jeg kom hjem fra trening - etter at hun hadde gjort utfall - og så at kloen var alvorlig skadet. Dagen etter ble hun lagt i narkose hos veterinæren , og hele klokapselen ble fjernet. Etter noen ukers "sykemelding" dro vi tilbake på trening, og det var første gangen jeg opplevde at hun knurret på mennesker. Det var på hun som hadde treningen,som skulle se på tenner. Vi antok at det skyldtes at hun forbandt hallen vi trente i med smerte,siden hun hadde vondt på grunn av kloskaden forrige gang vi trente der. For sikkerhets skyld kontaktet jeg ei jeg kjenner som har hatt Briard like lenge som meg,for å få litt råd. Jeg har aldri hatt en briard med denne typen problemer tidligere. Vi møttes på Hamar, og det gikk helt strålende. Først i etterkant har jeg innsett at hele det møtet foregikk på Odas egne premisser,uten noen form for press.
Oda debuterte på valpeshow på Oppdal i juni 2015. Hun bjeffet mye og gjorde noen utfall mot andre hunder, og var såpass usikker i møte med dommeren i ringen,at BIR rosetten ble holdt tilbake. Frem mot utstillingen dagen etter var jeg smart nok til å be noen jeg kjenner om å ta på henne og se på tenner,så da ble hun BIR. Men på grunn av oppførselen hennes lot jeg være å stille i gruppen med henne senere på dagen. Jeg tok rett og slett ikke sjansen på å utsette henne for belastningen med andre hunder ganske nært innpå. På denne tiden antok jeg at oppførselen mest av alt skyldtes en usikkerhet som det gikk an å gjøre noe med både gjennom trening og positive erfaringer. Vi var på utstilling igjen i juli, på Vålerbanen. Det var på en varm dag,med store forsinkelser i ringen. I ventetiden bjeffet hun på andre hunder.  Jeg fikk 2-3 folk vi møtte til å klappe henne og se på tenner,i kombinasjon med ros og godbiter. Når vi kom i ringen var hun usikker,og attpåtil møtte vi en dommer som var direkte ufin mot både Oda og meg. I august dro jeg,tradisjonen tro - på utstilling på Nesbyen. På lørdagen stilte jeg Millie, siden hun liker seg så himla godt både i og utenfor ringen. Men hun klarer ikke å bevege seg skikkelig i ringen på grunn av hoftene,så det ble ingen premiering på henne denne gangen heller. Der og da avgjorde jeg at utstillingskarrieren hennes var over. Oda var med inn på området,men det var på an igjen med utfall mot andre hunder og masse stress. På søndag når hun skulle stilles var vi sent ute,og jeg fikk kommentarer på at Oda sikkert var som hun var på grunn av at jeg var stressa. I ringen traff vi på en dommer som tydelig kunne en del hund,som så litt forbi oppførselen hennes. Hun fikk til og med se på tenner,og med en veldig fin kritikk ble hun BIR :) Etterpå fikk Oda en pause i bilen,siden jeg hadde bestemt meg for å stille i gruppen på ettermiddagen. Før jeg tok henne inn igjen på utstillingsområde fikk hun et godbitsøk, og det bidro til at hun roet seg litt. Jeg holdt henne godt fast på trygg avstand fra de andre,og til tross for at jeg ikke fikk vist henne skikkelig i den store ringen,karret vi til oss en BIG 2 :) Da var jeg ekstra stolt ;)
Det ble ikke flere utstillinger på oss. Delvis skyldes det at jeg har vært møkk lei rasemiljøet en god stund,men aller mest skyldes det oppførselen til Oda. Det har ikke vært lett å ha en hund som jeg aldri har kunnet stole på,hverken i forhold til dyr eller folk. Vi har trent litt lydighet sammen med en gjeng erfarne hundefolk på Biri, som fra første stund fikk vite hvilke problemer vi slet med. Der fikk Oda komme ut av bilen  for å hilse på dem, uten andre hunder i nærheten ,og det gikk kjempefint. Men igjen skjedde det helt på hennes egne premisser,og helt uten press.
I fjor høst var vi noen ganger på Bokrudstad Hundesenter i Veldre. Det er mange hundre mål med innmark som er gjerdet inne, der folk kan gå tur med løse hunder. Jeg passet på å dra ganske tidlig på dagen, da var sjansen for å treffe andre folk og hunder forholdsvis lav.  En gang vi var der møtte vi noen med 3-4 labradorer, og mine sprang fint sammen med disse. Men Oda holdt et forferdelig tempo, noe jeg i den senere tid har forstått var en form for avreagering i en for henne svært stressende situasjon. Hun avreagerte også med å hoppe på meg, og den gangen hoppet hun i full fart på meg bakfra,slik at jeg gikk i bakken med et brak. Det var fryktelig vondt. Den siste gangen vi var på Bokrudstad i fjor høst møtte vi ei jeg kjenner med en riesen hannhund som var under året. Han og jentene gikk kjempebra sammen. Men når det kom en eurasier eller noe sånn, med et helt annet kroppsspråk ble det for mye for Oda,og hun satte i gang med å bjeffe mens hun sprang alt hun kunne ,akkurat utenfor rekkevidde for den andre hunden.

Millie og Oda fungerte stort sett veldig fint sammen. Det hendte det smalt litt,men det var mest lyd - og de var veldig lette å stanse. En gang var det mer alvorlig, da gikk leken uten forvarsel over i aggresjon. Jeg fikk stoppet det,og det ble ingen skader på noen av dem. Men det var såpass ubehagelig at jeg satt meg ned og grein etterpå.

Det vi har gjort mest av alt er å gå tur i bånd. Og det har gått fint,så lenge hverken folk eller hunder har brydd seg om henne. Men så snart noen har sett på henne,har det vært både utfall og knurring. Jeg har selvsagt holdt henne på såpass avstand at det ikke har hendt noe.
Jeg har hele tiden hatt planer om å komme i gang med utstilling igjen,men da måtte vi trene først.

Derfor dro jeg på utstillingstrening igjen for noen uker siden. Siden vi ikke hadde trent på lenge, stilte jeg meg opp med henne et stykke unna de andre,og hadde fullt fokus på kontakttrening. Dette gikk veldig bra ,for Oda hadde fullt fokus på meg. Men på utstilling - og i mange situasjoner ellers må hunden tåle å bli tatt i av andre mennesker. Derfor spurte jeg ei jeg kjenner om hun kunne ta på henne. Hun rakk bare å stille seg ved siden av Oda,før hun knurret. Hun hadde med seg datteren sin også, og det var ikke kjekt :( Det kom også noen andre gående med hund,som hun gjorde utfall mot. Når de andre som trente tok pause og gikk ut for å lufte hundene sine,sto jeg igjen inne i lokalet og visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut uten at det skjedde noe. Og det var en fryktelig vond følelse - en følelse jeg ikke unner noen. Jeg måtte til slutt bare "kvinne" meg opp, og håpe at det gikk bra - og det gjorde det.
Hun som skulle se på tennene hennes lurte på om jeg hadde tenkt på å oppsøke hjelp hos noen som har ekstra mye kunnskap om atferd. Og jeg måtte svare som sant var,at det hadde jeg ikke. Men tanken festet seg,og dagen etter begynte jeg å undersøke litt - og ganske fort bestemte jeg meg for å bestille time hos Bjørn Strandvik ,på Stenberg Hundesenter på Eina. Han har drevet med hund i over 20 år, og er dommer på karaktertester,funksjonsanalyser og MH over hele landet.
Og det er det klokeste jeg har gjort. Både vi to og kompanjongen hans var på bølgelengde fra første øyeblikk, og har mye felles når det gjelder tanker,meninger og erfaringer med hund. Han hadde vært borti flere briarder med samme atferdsproblematikk som Oda. Vi var der i ca 2,5 timer,og han fikk se Oda i full utfoldelse.  Jeg fikk en skriftlig rapport der han beskrev henne som en hund på grensen mellom aggressiv og reservert. Hun hadde også svært vanskelig for å avreagere, og når hun gjorde det var det på en helt annen måte enn andre hunder. Aller helst ville hun flykte når det var noe hun reagerte på,men det var ikke alltid mulig. I en presset situasjon var både Strandvik og jeg sikker på at hun kunne ha bitt.
For meg var det ganske klart at det aller beste var å la Oda få slippe. Og det fikk jeg faktisk ros for . Det er mange som absolutt skal redde hundene sine,også når problemene er så alvorlige som disse. Jeg hørte om en briard i denne prosessen som hadde hatt samme type problem som Oda. Men hun hadde bitt flere før eieren forsto at hunden måtte avlives. For meg var det ikke aktuelt. Jeg ville hatt det forferdelig hvis Oda hadde bitt noen,eller skadet en annen hund bare fordi jeg skulle beholde henne. Som hunde-eiere har vi et særskilt ansvar for å unngå sånt.
Odas problemer ble definert som ikke trenbare,siden hun manglet mye på å være sosial mot mennesker. Hun var ikke så veldig sosial mot meg heller. Hun kunne komme og legge seg ved siden av meg,og lå der lenge hvis jeg ignorerte henne. Men klappet jeg henne gikk hun og la seg i buret sitt, det var der hun følte seg aller tryggest.
Et par dager før jeg skulle til Eina med Oda,fant jeg ut at 2 av søsknene hennes var avlivet på grunn av lignende atferd, Og både Strandvik,veterinæren som avlivet henne og jeg, føler oss ganske sikre på at dette er genetisk. I løpet av mine 27 år med rasen,er Oda den første som er sånn.

Dessverre har jeg altså i forbindelse med Oda fått høre om flere briarder med lignende problemer. Og jeg får en vond klump i magen. Vi hørte om flere sånne saker på nitti-tallet, men jeg trodde ærlig talt at dette var noe som var tatt tak i ,og avlet mer eller mindre bort. Dessverre virker det ikke sånn. Derfor har jeg en henstilling til alle som på en eller annen måte er glad i - og involvert i - rasen om å ta mentale problemer på alvor. Ikke fei det under teppet,men snakk om det !! Åpenhet og ærlighet er det som trengs ! Og til oppdrettere som får beskjed om at et eller flere avkom har mentale problemer eller har blitt avlivet på grunn av dette - vær åpen med de som har kullsøsken. Har man en hund som er som Oda ,er det faktisk en trøst å vite at det er flere som er i samme båt - og at det ikke alltid er ens egen feil at hunden er som den er.
Og til dere som har vært gjennom det samme som meg har jeg faktisk en innrømmelse. Jeg har tenkt at det å avlive en hund med mentale problem er en lettvint løsning,og at det meste kan jobbes med. Men det er det slett ikke . Ikke alt kan jobbes med - og det er ikke lett å avlive en hund som fysisk er helt frisk. Til tross for det, er jeg 110 % sikker på at det var en riktig avgjørelse, ikke minst for Oda

En blogger vender tilbake ;)

Etter en alt for lang blogg-tørke, fikk jeg plutselig en idé om å gjøre comeback ;) Forrige innlegg var i desember 2014, så det er en god stund siden sist ;)
Og på den tiden har det skjedd mye, som jeg skal prøve å oppsummere i noenlunde kronologisk rekkefølge ;) Det startet med at jeg hentet Oda mot slutten av januar 2015. Hun kommer fra Kennel Woodlooks, og er en erstatningsvalp fra den snille oppdretteren min på grunn av at Millie har HD E med markerte forkalkninger. Oda er en av et kull på 14, og foreldrene er Woodlooks Love Affair aka Kajsa og Gold Fire Of The Coastline aka Fire. Vi var på noen valpeshow der høydepunktet er BIR &  2.BIG på Nesbyen i august i fjor. Hun er nå blitt 16 måneder, og har nettopp hatt både HD og AD bilder. Gudskjelov er hun frisk ,både foran og bak. HD A og ED 0 :) Ellers har vi gjort veldig lite. Vi er såvidt i gang med litt lydighetstrening, men i skrivende stund har hun løpetid - sin første, så derfor har vi tatt en liten pause. Hun er en herlig hund, men vi sliter med noen utfordringer ;) Hun er en kløpper på å bite i stykker ting, og hun har tatt flere ting som koster en del. Det mest alvorlige er vel Baggen magebelte som hun bet i stykker for en tid tilbake, det koster vel en tusenlapp nytt. Siden jeg må ha det når vi går tur, har jeg kjøpt et nytt i en billigere variant. Heldigvis var linene intakte, Ellers er hun noe usikker i en del situasjoner, og hun vil bestemme selv hvem hun skal hilse på. Hun utagerer i møte med andre hunder, men dette har blitt mye bedre. For meg er det første gangen jeg har en hund som er sånn, så det er en utfordring ;) På bakgrunn av dette tror jeg at vi må trene i nærheten av andre hunder før vi drar på utstilling. Denslags blir det altfor lite av, så dermed har vi ikke vært på utstilling siden valpekarrieren var over høsten 2015. Det er første gangen siden jeg begynte å være så aktiv på utstillingsfronten i 2003 at jeg har ventet så lenge med å gå i gang. Men det SKAL vi :) Har bestilt hytte på Oppdal i forbindelse med utstilling der i juni, så det er et mål. I august skal vi gå MH sammen med resten av søskenflokken i Sverige, det blir veldig spennende :)
Ca 1 uke etter at jeg hentet Oda, lå det oppsigelse i posten på huset jeg hadde leid siden 2002 på Hersethøgda i Gaupen. Med det måtte jeg ut på boligjakt, og det var tøft. Huset var i en dårlig forfatning,og det var det som ble brukt som argument for oppsigelsen, men det lå flere andre grunner bak også. Så ikke bare ble jeg husløs,men jeg mistet de som jeg regnet som blant mine nærmeste venner i en årrekke også. Det ordnet seg med bolig relativt raskt, jeg fikk leie en leilighet i et verkstedbygg ca 5 kilometer nord for Brumunddal. Etter å ha bodd der i et par måneder kom husverten innom et ærend, og dagen etterpå kom han med oppsigelse. Han hadde oppdaget at det lå sand på gulvet hos meg, og sånn kunne han ikke ha det. Med 2 hunder i huset - som han hadde sagt ja til -  i vårløsningen var det vel ikke annet å vente ;) Dermed måtte jeg ut på husjakt igjen. Det ordnet seg heldigvis etter litt mer jobb enn første gangen, og jeg fikk leie det huset jeg bor i nå. Et gammelt,men godt vedlikeholdt 2 etasjes hus med ca 1,2 mål plen som må klippes. Jeg flyttet hit i begynnelsen av juni 2015. Huset er greit nok, men beliggenheten er ikke den beste . Ingen gjerder rundt eiendommen,og det er 60 km sone rett utenfor huset. Det ligger ca 2 kilometer fra Brumunddal sentrum, i et område som kalles for Djupdalen. Det er tett med hus på alle kanter også. For å være ærlig så trives jeg ikke med omgivelsene, jeg lengter tilbake til å ha det åpent og fritt ute. Med åker og skog i nærheten slik jeg hadde før,med mulighet til å la hundene løpe løse ute. Derfor har jeg såvidt begynt å se etter et gammelt hus til leie i området Gaupen-Stavsjø-Nes - Tingnes. Ja til og med Helgøya vurderes. Gjerne på en gård. Der vil det både være folk i nærheten, og sikkert både mindre plen å klippe og mindre snø å måke ;)
I september var det kommune-og fylkestingsvalg, og jeg var nominert på begge listene til Arbeiderpartiet. I Ringsaker,kommunen min, fikk jeg nesten ingen personstemmer ,så jeg havnet langt nede på varamannslisten. Heldigvis ble jeg satt opp som 2.vara i omsorgskomitéen, og det har jeg allerede vært på 3 møter, av de 5 som har blitt avholdt. Jeg har også vært på mitt første kommunestyremøte, tidligere denne måneden. I tillegg ble jeg valgt inn som styremedlem i to av legatene som finnes i Ringsaker. I fylket fikk jeg faktisk 150 personstemmer, men der hjelper det ikke med tanke på å komme høyere på listen. Med min 36.plass havnet jeg akkurat utenfor den gjengen som kom inn på faste og varaplasser, dessverre.
Jeg har også vært med i prosessen med å slå sammen 4 arbeiderlag i Nes-området til ett. Det er også med i vurderingen når jeg ønsker å flytte til det området. Mesteparten av de andre hører til det gamle Stavsjø Arbeiderlag, og der er det allerede et godt fellesskap,som jeg nå er i ferd med å bli en del av. Jeg ble valgt inn som sekretær for 2 år i det nye Nes Arbeiderlag.
I februar var det ungdoms_OL i regionen, og skøyteløpene for deltagerne i alderen 15-18 år ble avholdt i Vikingskipet. Jeg var med som frivillig, og sammen med en gjeng fra Vikingskipets Venner var jeg en del av Adgang/Sikkerhet gruppen. Vi gikk i turnus , så det ble en del timer i løpet av den perioden dette sto på.
Jeg har vært en del i tankeboksen i de siste månedene når det gjelder Vikingskipets Venner med tanke på om jeg skulle fortsette, men har vel kommet frem til at de trenger meg, og at jeg trenger dem ;) Det er svært få i dag som vil gjøre en gratis innsats generelt sett, og de sliter spesielt med å få tak i andre som vil selge billetter - som er det JEG vil gjøre . Og med tanke på at jeg så og si ikke har folk jeg omgås med i nærheten, trenger jeg å være i et hyggelig fellesskap som dette.
Og til slutt litt mer hund ;) Jeg har lenge planlagt at jeg skulle ha en rase til , fortinnsvis i sammen med briard. Egentlig hadde jeg bestemt meg for shapendoes, men hver gang jeg sa dem følte jeg innerst inne at det var noe som manglet for at jeg skulle falle pladask for dem, uten at jeg har kunnet sette fingen nøyaktig på hva som mangler. Men på utstilling på Oppdal i juni i fjor skjedde det noe. Jeg sto å så på Bearded Collie, både i og utenfor ringen. Dette er en rase jeg egentlig har hatt på lista mi over raser jeg kunne tenke meg,like lenge som briarden. Men jeg hadde for meg at dette var en rase i stekt vekst med tanke på populasjon, og det har jeg ikke lyst på. Bestemte meg der og da for å undersøke nærmere, og tok en prat med engang med en oppdretter som var der. Og det viste seg at jeg hadde tatt feil med tanke på utbredelse av tasen. Med et utseende som er lett å sammenligne med briard, men med en mindre fysisk størrelse - synes jeg de er bare skjønne :) Dro hjem og leste meg opp og snakket blant annet med lederen i raseklubben på utstilling på Vålerbanen i juli i fjor. PÅ Nesbyen i august tok jeg direkte kontakt med ei jeg kjenner med rasen, og jeg tilbakte flere timer sammen med en herlig Beardie-gjeng, på både to og fire ben. Etter det bestemte jeg med 100 % - det er dette jeg vil ha. Ved årsskifte meldte jeg meg inn i raseklubben - og faktisk ut av briardklubben. Jeg har i løpet av året bestemt meg for at Oda blir den siste briarden min. Et mye enklere valg enn jeg trodde på forhånd. Det er hovedsakelig helsen min som er årsaken - legen min er helt enig med meg. Men med det jeg har opplevd av konflikter og baksnakking i det miljøet, ble valget også mye enklere.

Millie har som jeg skrevet før, HD E (sterk grad) med markerte forkalkninger. Hun ble i løpet av 2015 verre, noe som først og fremst merkes ved at hun er veldig stiv i bakparten. Til tider har hun nok også hatt vondt, for jeg har sett endringer i atferden hennes. I utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for å ta henne når jeg merket at hun fikk vondt, men det har vist seg lettere sagt enn gjort. I desember dro vi til dyrlegen, for jeg ville sjekke henne opp. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å be om smertestillende til henne,med forutsetning om at hun kunne få det av og til når hun hadde vondt. Så jeg ble overrasket når veterinæren sa at hun skulle ha det daglig, resten av livet. Jeg synes egentlig at det er helt feil at en ung hund skal måtte gå på smertestillende for å kunne fungere. Og på sikt er det nok en dårlig løsning,både med tanke på bivirkninger og med tanke på at hun kan utvikle immunitet slik at de ikke virker lenger. På den andre siden er hun nå for tiden i fin form og i godt humør nettopp på grunn av de smertestillende, og da er det ikke lett å ta den siste turen til veterinæren ;)

Takk for det gamla ;)

Med bare noen timer igjen av 2014, er det tid for å oppsummere året som snart er historie.

For min egen del har det vært fylt med både opp-og nedturer,men totalt sett har det vært et bra år :)

Det startet ikke helt som jeg hadde planer om, med helseplager i januar og benbrudd i februar. Helseplagene fikk jeg heldigvis fort kontroll på, og benbruddet ga meg heldigvis mindre plager enn jeg fryktet.

Den største oppturen i år dreier seg også om helse.  Jeg har økt aktivitetsnivået mitt i forhold til de siste årene,og tatt flere andre grep også som gjør at jeg har mye mindre fibromyalgi smerter. Det er nok de nye medisinene jeg begynte på i høst som har hovedæren for det.
Det jeg er mest stolt av, er at jeg har klart å etablere en fast rutine med 1 styrketreningsøkt i uka. Jeg begynte å trene på Gande i slutten av april, etter å ha innsett at jeg måtte når jeg så hvor svak jeg var i musklene i forbindelse med benbruddet. Det var blant annet helt umulig å gå på krykker. I starten var det å komme seg på trening et like stort ork som tidligere, og jeg hadde en periode på 4 uker og en på 3 uker der jeg ikke kom meg avgårde. Men nytt fra tidligere var at jeg kom meg i gang igjen. Og siden slutten av august har jeg klart å komme meg avgårde 1 gang i uka. Og det er jeg veldig stolt av ;) Merker at det hjelper også, og det gir ekstra motivasjon. Drømmer om å få til 2 økter i uka,men er ikke helt der ennå ;) La også om kostholdet noe i høst,og det har ført til at 5 kilo har forsvunnet - og godt er det. Siden jeg i utgangspunktet alltid har vært slank, har de kiloene som har lagt seg på kroppen de siste årene gjort meg både frustrert og irritabel,men etter at jeg turte å innrømme for meg selv at det var det som skjedde,har det vært lettere å ta skikkelig tak for å gå ned igjen i vekt. Gjenstår enda 2-3 kilo før jeg er fornøyd,men det går seg nok til ;)

Året med Millie har også inneholdt både opp-og nedturer. Oppturene kom i Eskiltuna i mai, på Svensk selectionée og Svensk Briardspesial, på den Norske speisalen og på utstilling på Vålerbanen i juli. Den største nedturen er vel at hun ikke har blitt champion i 2014,siden hun fremdeles mangler storcert. Er heller ikke fornøyd med at vi ikke har fått tatt MH i året som har gått,men krysser alt jeg har for at vi får til det i 2015 - i tillegg til å få championatet selvsagt ;)

Så er det å se fremover mot et år som for egen del kommer til å bli svært innholdsrikt,med begivenheter i kø. Det starter allerede de kommende ukene, først og fremst med det nye familiemedlemmet som flytter inn mot slutten av januar. Woodlooks Oda ble født 26.november, og det er Woodlooks Love Affair aka Kajsa og CAN NUCH Goldfire of The Coastline aka Fire som er foreldrene hennes. Har stor tro på denne kombinasjonen,både eksteriørt og mentalt. I tillegg har Fire en imponerende bra HD statistikk på sine tidligere avkom, så jeg krysser alt jeg har for at jeg slipper å få en ny hund med HD ;)
En annen spennende ting som skjer i janaur, er nominasjonsmøte til Ringsaker Arbeiderparti den 26. På det endelige listeforslaget fra nominasjonskomitéen er jeg plassert som nr 17, en plass jeg virkelig håper å beholde. Det vil bety at jeg vil ha en mulighet til å komme inn i kommunestyre ved kommunevalget i september,forutsatt av at jeg klarer å få nok personstemmer. Det skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning ;)
Jeg pleier aldri å ha noen nyttårsfortsett,men i år skal jeg gjøre et unntak ;) Jeg har nemlig bestemt meg for at jeg skal bli mindre åpen og ærlig,da spesielt på Facebook. For det er ingen tvil om at kommunikasjonen på nettet bare blir verre og verre. I løpet av året har jeg opplevd å bli slaktet hvis jeg har skrevet en status som beskriver hva jeg føler, og det har skjedd mer enn en gang. For meg som har masse mobbing i sekken med livserfaringer,har dette vært veldig tungt. 

Noen tanker om mobbing

De verste mobberne blant oss finner vi i de voksnes rekker. Jeg snakker ikke om den fysiske utagerende mobbingen som foregår i skolegården. Den legger heldigvis de fleste bak seg. Jeg snakker om den mer subtile hverdagstrakasseringen som vi alle har stiftet bekjentskap med.

Atmosfæren av syrlige bemerkninger, stille ydmykelse i form av hersketeknikker, sarkasmer, at du lar være å hilse på noen, behandler dem som luft ledsaget av baksnakking og nedlatende kroppsspråk.

Journalist John Johansen i Fredrikstad Blad,
16. november 2014

Mobbing har vært en ganske hett tema i det offentlige rom i høst. Mange historier har blitt fortalt, den verste er nok den om 13 år gamle Odin som til slutt tok sitt eget liv.

Når mobbing blir satt på dagsorden handler det i første rekke om mobbing av barn. Og det er naturlig, det er jo der det hele begynner. Det er også der det begynte for meg, med daglig mobbing fra jeg begynte i 1.klasse og frem til jeg var ferdig med ungdomsskolen. Denne mobbingen har satt sine spor, og det er mange av mine reaksjoner i flere sammenheng som blir forsterket av de opplevelsene jeg hadde i barndommen.
At voksne mobber barn har også vært fremme i debatten, og jeg har erfaring med det også. I 5. eller 6.klasse var det en gutt i klassen som sladret til klasseforstanderen om at han hadde sett meg røyke for første gang sammen med noen eldre barn, og klasseforstanderen min brukte en hel klassetime på å fortelle både meg og hele klassen at jeg var et forferdelig menneske.

I går leste jeg en veldig bra kronikk om mobbing på nettet, og det er der sitatet er hentet fra. Og den handlet om voksenmobbing. Godt at noen setter søkelyset på det også, for det er det MYE av. Jeg har opplevd masse av det på mange ulike arenaer, og fra mange forskjellige mennesker. Og for meg er mobbing de tingene som beskrives i sitatet. Jeg bruker en del tid på å prøve å finne ut hvorfor det er sånn. Hvorfor driver folk med det, og hvorfor er det stadig jeg som blir utsatt for det ? Men jeg har ikke noe svar på det spørsmålet. Det eneste jeg vet at de som driver med det ALDRI kommer til å vinne !! Noen av dem har nok et håp om at jeg skal la meg knekke og forsvinne fra de arenaene de selv beveger seg på, men det gjør jeg ALDRI. For jeg vet at jeg er bra nok uansett hva andre mener, og JEG DUGER !!

Til tjeneste

Det er ingen tvil om at jeg er inne i en veldig spennende periode i livet, og 2015 kommer til å bli et VELDIG begivenhetsrikt år, på mange måter, Det mest spennende året på svært,svært lenge.
Det er også fylt av ulike merkedager og jubiléer. Neste høst er det for eksempel 30 år siden jeg begynte på folkehøgskolen og dermed endte opp her på Hedmarken - og ikke minst så fyller jeg 50 år. Akkurat det har jeg store problemer med å forstå, men det er en annen historie ;)

Men det som blir det mest spennende er neste års kommune-og fylkestingvalg. Jeg har nemlig stilt meg til disposisjon for partiet - altså Arbeiderpartiet, hvis det skulle være noen tvil om det.
Selv om jeg er arbeidsufør på grunn av fibromyalgi er det ingenting i veien med hodet mitt. Jeg føler behov for å få brukt den mentale kapasiteten min bedre enn jeg får gjort nå, og med det samfunnsengasjementet jeg har, synes jeg politikken er en interessant arena å begi seg inn på.
Nominasjonskomitéene i både fylke og kommune har nå kommet med sine listeforslag, og jeg er med på begge. Fylkespartiet har kommet lengst i sin prosess, der skal vi ha nominasjonsmøte lørdag 1. november. Jeg er foreslått på plass nummer 36, og håper jeg fremdeles er med etter møtet også ;)
I Ringsaker har nominasjonskomitéen foreslått meg på 21. plass i sitt første forslag, og jeg er veldig spent på fortsettelsen ;) Det endelige nominasjonsmøte er mandag 26. januar 2015. Samme dag som moren min fyller 93 år forresten ;)

For å stå bedre forberedt til det som kommer, har jeg tatt noen valg. Jeg har allerede begynt å si fra meg noen forpliktelser, for å ha bedre tid til partiet. Får jeg fast plass i kommunestyret neste år, er det en mulighet for at jeg må kutte ned på flere aktiviteter, men det gjenstår å se. Det er det helsen min som avgjør, og jeg har også gjort noen grep i forhold til den. Har begynt på LDN, lav dosert naltreksjon, en medisin som blir gitt mot blant annet MS og andre autoimmune sykdommer. Er veldig fornøyd så langt, jeg har mye mindre fibro.-smerter enn jeg har hatt på veldig lenge.
Jeg har også endret kostholdet mitt og prøvd å øke aktiviteten min. På 6 uker har jeg gått ned 5,2 kg, og det er jeg kjempefornøyd med. For jeg har ikke vært fornøyd med at vekten min har økt de siste årene, når jeg i utgangspunktet alltid har vært slank. Dette har vært veldig mye enklere å få til enn jeg trodde, det var akkurat det samme som når jeg sluttet å røyke for 11 år siden ;) Planen er å gå ned noen kilo til ;) Jeg går turer med Millie og trener på Grande. Siden slutten av juli har det bare vært en uke der jeg ikke har trent, og det er jeg stolt av. En gang i uka er et must, men tanken er å øke til to - hvis jeg klarer. Foreløpig får jeg ta økt nr 2 som bonus ;)

Men det absolutt største som skjer i 2015, hvis alt går som det skal - er at det endelig blir to hunder i huset igjen. Kajsa er paret og når jeg snakket med Ingela for et par dager siden, trodde hun at Kajsa er drektig. Det betyr at det flytter inn et lakristroll her i slutten av januar :)

Selvransakelse ;)

Jeg er en som ofte tenker på hvordan andre oppfatter meg, og det er ikke så lett å vite ;) Dessverre er det svært få, om noen som tør å si direkte til meg hva de de reagerer på. Og ja - jeg vet at jeg ikke er perfekt, og takk for det ;)
En av tingene jeg har innsett er dette : Jeg kan nok for mange,og kanskje spesielt for sindige hedmarkinger - fremstå som noe konfronterende til tider. Men tro meg, det er ikke noen onde hensikter som ligger bak. Jeg ønsker bare noen ganger å få folk til å tenke litt, men ser at det i mange tilfeller ikke blir oppfattet sånn. Og det er jeg lei for....

Flott fasade

I vårt digitale samfunn der bruk av sosiale medier har blitt en arena for å fortelle hvordan vi har det, ser det ut som om livet ikke er virkelighet lenger, men en fantasiverden der alt er perfekt. Er det noen som prøver å fortelle noe annet, blir man fort hugget hode av. Men det nekter jeg rett og slett og finne meg i, og jeg håper det er flere som følger mitt eksempel ! Er du frustrert og føler det er noe du skulle ha sagt - så gjør nettopp det. La ikke andre sette munnkurv på deg, det kommer det ingenting godt ut av. Er det noen som ikke tåler det, kan de la være å lese, blokkere deg eller hva faen de vil ;)
Og som jeg skrev på statusen min på Facebook i dag - det nytter ikke med en fin fasade om innsiden er ødelagt.
Selv er jeg mest opptatt av hvordan folk behandler folk rundt seg. Nytter ikke hva man selv klarer å oppnå hvis det innebærer å ødelegge andre mennesker på veien......

Vennskap

Vennskap er for meg et vidt begrep, fordi jeg har mange vennskap som er veldig forskjellige. Noen av vennene mine har jeg relativt ofte kontakt med, noen ser jeg sjeldnere, noen har jeg funnet igjen etter 25 år og noen har jeg ikke sett på årevis. Det er enkelte jeg fremdeles regner som venner, selv om jeg ikke har sett dem på alt fra 15-20 til 25-30 år. Disse vet jeg at hvis vi møtes, eller trenger hverandre i en vanskelig situasjon, vil vi finne igjen tonen relativt raskt. Det har jeg jo også erfart med de vennene jeg har funnet igjen fra ungdommen gjennom Facebook.
Men så er spørsmålet - hva inneholder et vennskap og hvordan skal det pleies ?
Selv opplevde jeg for relativt kort siden at ei som jeg har regnet som en av mine nærmeste venner i over 4 år, plutselig avsluttet vennskapet. Og det gjorde hun ved å slette meg som venn på Facebook. Jeg oppdaget det ved en tilfeldighet da jeg skulle innom profilen hennes for å se hvordan det sto til - og ble veldig overrasket. Sendte melding til henne og fikk henne i tale via chatten der, men det var tydelig at hun ikke hadde noen interesse av å gjennoppta vennskapet - verken der eller i "in real life " - som er der vi lever livet vårt, tross alt ;) Hun la alt ansvar for at vennskapet var over på meg. Hun mente at et vennskap må pleies for å vare, og at jeg prioriterte hundeutstillinger og andre aktiviteter foran henne. Og det er her det første spørsmålet mitt dukker opp ;) Ja, jeg er enig i at et vennskap må pleies. Men samtidig mener jeg at et vennskap skal tåle at det i perioder er sånn at man ikke har muligheter for å treffes. Til opplysning bor vi på hver vår kant av Hedmark fylke, og jeg må kjøre 2 timer én vei for å besøke henne. Hun å sin side er mer plaget av smerter ved lange bilturer enn det jeg er, og siden jeg ikke har plass til overnattingsgjester, er det lettest om jeg drar til henne på besøk. På grunn av sykdom var hun i en ukes tid ved påsketider innlagt på sykehushotellet ved Elverum sykehus, og ba meg om å komme på besøk. Men akkurat da var kalenderen min så full at jeg måtte velge bort noen ting, også på grunn av egen helse - og jeg valgte bort å dra på besøk til henne. Det beklager jeg at jeg gjorde !Tidligere når jeg har måttet avlyse avtaler vi har hatt, har det blitt akseptert - og vi har alltid vært enige om at vi tar det igjen siden. Men ikke denne gangen altså ! Det andre jeg reagerte på var jeg ble beskyldt for å velge andre ting foran henne. Jeg har aldri vært klar over at jeg måtte velge, og jeg føler ikke hun har rett til å be meg om det heller. Jeg har plass til mange ting i livet. !
Jeg har ikke mange nære venner, og det har gått inn på meg at dette vennskapet tok slutt. Vet at hun har hatt det veldig tøft det siste året, men hun har ikke sagt direkte til meg at hun trengte meg. Det sa jeg også til henne, men da fikk jeg beskjed om at hun hadde prøvd å gi meg noen hint. Men beklager, jeg er utrolig dårlig på sånt. Er det noen som vil at jeg skal vite noenting, må de si det direkte til meg.

Bonus

I går kveld (det vil si mandag) la jeg ut en status på Facebook som fortalte at jeg er veldig opptatt av hundeutstilling ja så og si avhengig ;) Og det er jeg nok også ;) jeg simpelthen elsker å dra på hundeutstilling, enten det er for å stille ut egen hund - som jeg gjør absolutt mest av, for å skrive eller bare for å være tilskuer - noe det er veldig lenge siden jeg har gjort. Jeg har i det siste fundert på hvorfor jeg er så begeistret for dette, og jeg tror jeg har funnet svaret ;) Selvsagt er det en faktor at jeg er veldig interessert i hund og alt det hundeutstillinger handler om, men det er også noe annet. Og det handler rett og slett om mestring, dette er noe jeg kan ;) Og mestringsfølelse er viktig for oss alle ;) For meg, som ikke er i jobb - er dette en arena hvor jeg opplever at jeg duger. Både gjennom resultatene jeg har oppnådd med Luna, Wilma (hun ble iallfall NUCH) og nå med Millie, og ikke minst gjennom skriveroppdragene der jeg stadig får gode tilbakemeldinger både fra dommere, ringsekretærer, arrangører og utstillere - noe jeg setter stor pris på :) Skriveren er veldig viktig i utstillingsringen - og heldigvis er det stadig flere som får øynene opp for det ;)

Men uansett, la en ting være helt klart : Utstilling og gode resultater er bare en BONUS !! Det aller, aller viktigste er MENTALITET ! Nytter ikke å være vakker, hvis hunden ikke er bra mentalt !! Er viktig for meg at folk vet hvor jeg står angående akkurat dette ! Både Luna og Wilma ble testet mentalt. Luna tok karaktertest, som hun besto når hun var litt over 2 år. Og Wilma tok først MH når hun var ca 17 måneder, og besto korning når hun var noen måneder over 2 år.
Millie skulle jo ta MH i Eskilstuna i mai, men da fikk hun løpetid. Nå planlegger jeg å gjøre det i løpet av høsten, for så å ta korning på henne i løpet av neste sommer. Synes det er veldig interessant å se hvordan hun oppfører seg på disse testene, selv om hun ikke skal brukes i avl på grunn av HD.

I tillegg til mentaltester, har jeg også drevet litt med lydighet med både Luna og Wilma. Begge besto bronsemerket, og konkurrerte litt i klasse 1, både offisielt og uoffisielt.
Jeg begynte jo på bronsemerke-kurs med Millie i fjor sommer, men det ble aldri gjort ferdig på grunn av uforutsette hendelser hos arrangørklubben. I det siste har jeg fundert litt på å begynne med en eller annen form for aktivitet igjen, og jeg må innrømme at jeg savner den tiden jeg var aktiv i hundeklubb - iallfall den hyggelige perioden i Gjøvik Hundeklubb som for min del strakk seg fra ca 2004 til 2008. Da hadde jeg et sted å dra for å trene hund og jeg trivdes ;) Kunne godt tenkt meg å finne en klubb å trene i igjen, men hvor - nei, det aner jeg ikke ;) Litt usikker på hva jeg vil trene med Millie også, med tanke på hoftene hennes.....

Tilhørighet

Vi har alle behov for tilhørighet - vite at man hører til et sted. For mange er det noe de ikke tenker over i hverdagen, fordi de har sin naturlige tilhørighet gjennom jobb, familie og alt det andre et såkalt A4-liv inneholder.

Men for noen av oss er den tilhørigheten ikke så lett å finne - og sånn er det for meg. Utenfor arbeidslivet, enslig, innflytter og med et antall nære venner jeg nesten kan telle på en hånd blir det veldig enkelt å føle seg alene.

Etter å ha bodd mitt hele voksne liv på Østlandet, og med over 20 års botid i Ringsaker - skulle man tro at det er her jeg hører til. Og på mange måter føler jeg at jeg gjør det. Men jeg har innsett én ting - for mange av innbyggerne i kommunen gjør jeg ikke det. For her må man ha bodd i minst 3-4 generasjoner har jeg inntrykk av, og det gjelder også for folk som har et politisk ståsted som inneholder begrep som  inkludering og like muligheter.

Dette er for så vidt ikke nytt for meg, når jeg bodde i Gudbrandsdalen var det noen som kalte meg asylsøker fordi jeg hadde en annen dialekt. Når jeg drev Nina's Musikkbar på Vinstra for ca 25 år siden, søkte jeg kommunen om et næringstilskudd. Saken ble behandlet av et kommunalt utvalg, og jeg fikk avslag. Da var det en av kommunens politikere som var innflytter og som hadde stemt for at jeg skulle få støtte, som sa det i klartekst - hadde du vært herfra hadde du fått. Og det er ikke så lenge siden jeg var i kontakt med et vikarbyrå på Hamar, der innehaveren sa noe av det samme - hun mente at årsaken til at jeg hadde hatt problemer med å skaffe meg jobb i Hamar-området, var rett og slett det faktum at jeg ikke er fra området.
Akkurat dette er jeg ikke alene om å oppleve. Leste for ikke så lenge siden på Facebook om en venn av en venn som hadde bodd årevis på Lillehammer, og hun følte seg fremdeles ikke hjemme der. Og vi opplevde det også vanskelig å bli godtatt av de lokale næringsdrivende der oppe når vi drev Innova Musikk i gågata der i en periode.
Og jeg hører stadig om andre som føler på det samme. Å bli godtatt på Hedmarken og enkelte andre steder i innlandet når du snakker en annen dialekt og attpåtil ikke helt passer inn i rammene for et såkalt A4 liv - det er ikke enkelt. Dette er såpass ille at jeg uten å nøle vil kalle det for en form for rasisme - ikke mot utlendinger som mye oftere blir tatt frem, men mot nordmenn.....

Mitt behov for å føle tilhørighet er nok en av hovedårsakene til at jeg er aktiv i forskjellige former for frivillig organisasjonsarbeid. Merkelig nok har jeg for det meste søkt ut av kommunen jeg bor i , i den sammenhengen - og grunnen til det er nok at jeg synes det er lettere å bli inkludert et steinkast unna kommunegrensen. Både hockeymiljøet i Storhamar og gjengen jeg har blitt så glad i, i Vikingskipets venner er ganske flinke sånn ;)

I hundemiljøet er det ikke akkurat dette som er problemet - der møtes folk fra landet rundt hele tiden ;)

Et sted jeg derimot opplever at det er en bakdel å være innflytter og ikke alltid ha vett til å holde munn om hva jeg mener, det er i kommunepartiet jeg tilhører. Når andre mener stikk motsatt av meg, at de har blitt godt mottatt som nye medlemmer - slo det meg plutselig at de som sier det er folk som er lokale. Født og oppvokst, og med alt annet annet som hører til - i kommunen. Andre som har opplevd det sånn som jeg, er innflyttere.
Har kjent på det konkret når noen snakker om kjente steder i kommunen, og de skal forklare meg detaljert om hvor det er akkurat som om jeg aldri har hørt om det før. Hallo - jeg har bodd her i over 20 år og er temmelig godt kjent ;)

Følelsen av å ikke bli godtatt og inkludert gjør også at jeg er veldig usikker på hvor mye tid og engasjement jeg orker å legge ned på politikken. Jeg er fremdeles sosialdemokrat i ryggmargen og kommer nok til å beholde medlemskapet, men kampen for å bli lagt merke til og inkludert er alt for tøff å kjempe alene......

Æres den som æres bør !

I omgivelser der det veldig ofte finnes mye negativitet, synes jeg det er viktig å være en motpol. Jeg er møkklei skitsnakk, negative karakteristikker og synsinger - mange av dem basert på helt feil grunnlag.
Glad for at jeg selv er i stand til å skille mellom sak og person, og ikke minst mellom hund og eier !!

MEN det var ikke det som var poenget nå ;) Nå er jeg opptatt av ros og positive tilbakemeldinger. For jeg synes faktisk det er veldig viktig ! Derfor gir jeg folk tilbakemelding når jeg synes noe er hyggelig. Takker for en fin samtale, eller for et hyggelig samvær osv. Jeg synes også det er fint å gratulere hverandre med resultatene når man er på utstilling. For meg spiller det  ingen rolle hvor hunden kommer fra - det er hunden i seg selv som er viktig. Og når det gjelder eierene har jeg en enkel regel - oppfører du deg skikkelig mot meg, får du det samme i retur.

En annen ting som jeg er opptatt av i denne sammenhengen er bruk av bilder, særlig på sosiale medier. Jeg synes at den som tar bilder må få honnør for det. Derfor oppgir jeg alltid navnet på fotografen når jeg bruker bilder som andre har tatt. Det er faktisk en del jobb med å ta flere hundre bilder på utstillinger, som jeg selv har gjort i det siste. Ikke nok med at det er slitsomt med mye tråkking og konsentrasjon for å fa tatt de beste motivene, men det er mye etterarbeid med å finne hvilke bilder man skal bruke, og med redigering.
Jeg synes det er hyggelig at folk bruker bildene mine, men ber om at navnet på fotografen blir oppgitt, ellers blir det jo en form for tyveri....

Sterke meninger - ikke alltid like enkelt.......

Tror nok at de fleste som kjenner meg vet at jeg har sterke meninger - om mye ;) Og det er mye jeg reagerer på, både på egne og andres vegne. Noe av det verste jeg vet for eksempel, er urettferdighet. Å se at andre eller meg selv blir urettferdig behandlet, det gjør meg rett og slett provosert. Selv har jeg de siste årene heldigvis blitt så sterk, at jeg rett og slett ikke finner meg i det lenger. Hvis det ikke hjelper å si fra, tar jeg rett og slett hatten min og går - og det har jeg gjort noen ganger i ulike sammenheng.
Noen ganger har jeg behov for å si fra om ting jeg reagerer på, slik at andre får vite, men det er ikke alltid så enkelt - og man blir fort upopulær, og til tider faktisk også et mobbeoffer. For en som har vært utsatt for mobbing gjennom 9 år i barne-og ungdomsskolen, slik jeg har  - blir det tøft.
Derfor hender det oftere og oftere at jeg lar være å si fra om ting, iallfall i det offentlige rom. Legger ut ting og tanker på Facebook for eksempel, men sletter det igjen etter å ha tenkt meg om.
Og dette gjør meg frustrert. Frustrert over å ikke få lov til å mene det jeg vil, og skrive det jeg vil - uten å bli skutt i fillebiter.
For å spør meg hva jeg egentlig mener når folk er usikre på det, det er tydeligvis farlig. Skyt først og spør siden, er nok det de aller fleste gjør ;) Hurra for dem som ikke gjør det, forresten ;)
Men nå har jeg funnet en løsning, tror jeg ;) Og det er å bruke bloggen litt oftere når jeg har noe på hjertet ;)

I tenkeboksen ;)

"Du tenker for mye" er en setning jeg ofte får høre. Og ja, det er helt sikkert sant - jeg tenker for mye. Siden jeg er alene, er det også sånn at jeg går mye alene med tankene. Joda jeg har venner, men de kjenner ikke mine innerste tanker på samme måte som en partner ville gjort. Akkurat dette er nok det jeg savner aller mest i den single hverdagen, en å prate med som lytter, støtter og som kan gi meg tilbakemelding når tankene er på feil vei ;)
Denne gangen dreier tankene seg om hva som er fornuftig å bruke tid på. Og det handler om det frivillige organisasjonsarbeidet jeg holder på med. Dette arbeidet gir meg mye, og er for meg en måte å holde meg aktiv på - noe som er helt nødvendig. Men i det siste har jeg stilt meg spørsmålet om det er verdt å fortsette der jeg føler jeg ikke har betydning. For min del er mye av motivasjonen for å delta i frivillig arbeid at jeg ønsker å være en del av et fellesskap, og at det jeg gjør har betydning. De som er flinkest til å få meg til å føle nettopp dette, er folkene som er med i og rundt Vikingskipets Venner. Så der kommer jeg til å fortsette så lenge helsa holder (hvis jeg ikke av en eller annen grunn skulle finne på å flytte fra Hedemarken).
Det er spesielt to av tingene jeg holder på med, som gjør at jeg er i tenkeboksen. Og det er hund og politikk.
Hund kommer jeg alltid til å ha, og Briard så lenge som mulig ;) Venter nå på at Ingela skal bestemme seg for hanhund til Kajsa, og går alt etter planen får jeg en hund til ved juletider. For meg er det alt for lite med en hund, så jeg kan nesten ikke vente ;) Med Millie blir det på grunn av hoftene hennes, en del mindre aktivitet enn det jeg hadde planlagt. I vinter har jeg sett at hun har hatt problemer med å bevege seg skikkelig på (glatte) gulv, og premieringen har blitt deretter. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg ikke kommer til å stille henne noe særlig inne mer. Da faller også eventuelle lydighetskonkurranser inne bort. Har ikke bestemt meg for om jeg skal konkurrere noe med henne i LP i det hele tatt, men jeg hadde håpet å få tatt appellmerket på henne iallfall. Kurset vi begynte på i juli i fjor, er faktisk ikke ferdig ennå - men det har vært pause der siden oktober.
Jeg har sittet i styret i Norsk Briarklubb i 9 år nå - siden 2005. For første gang er jeg i tvil om jeg skal si ja til gjenvalg. Det er noen av vennene mine som mener at klubben fortsatt har bruk for kompetansen min og kunnskapen jeg sitter på etter 25 år med rasen. Den største bekymringen min for å gå ut av styret nå, er at det blir verre å få med seg hva som skjer med den flotte rasen vår. For engasjementet for briarden blir nok aldri borte, styreplass eller ei.
For en stund tilbake falt endelig ting helt på plass, og jeg tok avgjørelsen om at der er Schapendoes som blir rase nr 2. Dette er en rase jeg har fulgt med på i ca 10 år. Ble litt usikker på den, da jeg hørte om flere som hadde hatt ulike problemer med hundene sine, men etter å ha undersøkt litt fant jeg ut at det ikke er rasen som er problemet, men individer i rasen. Akkurat som med briard. På grunn av individer som det oppstår ulike problemer med, blir hele rasen stemplet. En uheldig tankegang spør du meg ;)
Egentlig var planen å få meg schapendoes når Luna var borte, men siden jeg får erstatning i form av en ny valp hos Ingela på grunn av Millie's hofter, må Schapendoesen vente en stund til ;) I mellomtiden får jeg en unik mulighet til å bli kjent med rasen gjennom nestledervervet i klubben. Der er jeg også med i avlsrådet.

Og så er det politikken - igjen ;) Det er ikke lett å finne plassen sin der. Rollen min i Gaupen Arbeiderlag er ikke noe problem, der er jeg nestleder og sekretær. I det siste har jeg også deltatt på medlemsmøte, og noen kurskvelder i Ringsaker Arbeiderparti, og der er det verre. Uansett hvor mye jeg prøver, så føler jeg meg ikke hjemme. Det hadde nok hjulpet om noen hadde sagt at jeg trengtes, men så langt har ingen sagt det. Faktisk vært lettere å føle seg velkommen de gangene jeg har deltatt på ting i regi av fylkespartiet.
Derfor er jeg også i tankeboksen når det gjelder engasjementet i politikken, utover lokallaget. At jeg er sosialdemokrat, sitter i ryggmargen, sånn er det bare. Nå går vi i mot et kommune-og fylkestingvalg i 2015, og jeg tenker en del på hvordan jeg skal forholde meg til det. Lederen i lokallaget har sendt forslag på meg til valgkomitéen i fylkespartiet, men det skal nok veldig mye til om jeg blir tatt i betrakning der. Har tidligere selv gitt signaler på at jeg ønsker å står på partilista til kommunevalget, men der er jeg både usikker på om partiet vil ha meg - og usikker på om jeg vil...

Tøffe tider

Inspirert av en venninne som har begynt å blogge og som skriver kjempebra, fant jeg ut at det var på tide å oppsummere litt fra de siste 8 månedene. De har vært tøffe, men fordi jeg befinner meg på et veldig bra sted mentalt, har jeg kommet igjennom dem på en måte som jeg faktisk er stolt av ;)

Det startet i juli, da jeg måtte ta avskjed med min kjære Wilma. Etter at hun fikk diagnosen EPI i mai 2012, ble hun aldri den samme igjen fysisk og når det oppsto en akutt forverring i helsetilstanden, hadde jeg ikke noe annet valg enn å la henne få slippe.
I august var det fotografering av hoftene og albuene til Millie som sto på programmet, og jeg fikk meg en ny trøkk når hun fikk diagnosen HD E (sterk grad) med markerte forkalkninger på begge sider.  Selv om jeg fikk mye trøst på Facebook, er det ingen tvil om at det er snakk om mer enn en diagnose på et papir. Drømmen om å ha et kull på henne hos oppdretteren gikk i knas, og det er også mange andre ting som må revurderes. Både aktiviteter og hvor mye utstillinger vi skal satse på er ting som stadig dukker opp i tankene. Det viktigste for meg er at hun ikke lider, og jeg har lovet både meg selv og henne at hun skal få slippe før hun lider for mye.

I august flyttet moren min på sykehjem og ca 1 måned senere dro jeg til Stavanger for å rydde og tømme leiligheten hennes. Jeg ble der i over 3 uker, og de siste 10 dagene jobbet jeg stort sett 12 timer i døgnet. Hadde god hjelp av venner som stilte opp, men det var tungt å stå med hele ansvaret alene. Det ble oktober før jeg var tilbake på Hedmarken.

På årsmøte til Ringsaker Arbeiderparti i februar fjor ble jeg valgt inn som studieleder, noe som jeg så på som en stor ære. Men det er hardt å komme inn som fersking i et så "tungt" verv, og jeg forsto tidlig i høst at jeg ikke hadde det som skal til for å mestre det. Jeg opplevde også et par ganger å bli snakket til på en måte   som jeg ikke forventet fra partifeller,  det gjorde beslutningen om å trekke seg forholdsvis enkel. Men det var uansett en belastning, som jeg gjerne skulle ha vært foruten. Jeg ønsker fremdeles å bidra for partiet, men må finne en måte å gjøre det på som fungerer.

I november ble Luna akutt alvorlig syk  og på dagen 4 måneder etter at jeg mistet Wilma, måtte jeg ta avskjed med min sorte klippe. Hun manglet halvannen måned på 11 år. Det startet med diaré, med påfølgende dramatisk forverring i allmenntilstanden. Når vi kom til dyrlegen hadde hun en blodprosent på 16,2. Det ble tatt diverse blodprøver, og de konkluderte med at hun hadde fått en sykdom som innebærer at de hvite blodlegemene spiser opp de røde. Når dyrlegen sa at hvis jeg tok henne med hjem, kom hun mest sannsynelig til å dø siden hun var så dårlig, var det "bare" å ta farvel.

Som de fleste vet så er jeg uføretrygdet på grunn av fibromyalgi. Med jeg har i flere år tenkt på at jeg skulle prøve å jobbe litt gjennom NAV sitt tiltak VTA - Varig Tilrettelagt Arbeid. Tok kontakt med NAV i november, og var også på møte med Providor. Dette er en attføringsbedrift i Brumunddal. Jeg begynte å jobbe den 13. januar, og skulle jobbe 50 %, det vil si 19 timer i uka på avdelingen for Reklametrykk, mest med kontorrelaterte oppgaver. Jeg fikk beskjed om at for å være kvalifisert for tiltaket, måtte jeg jobbe 50 % og selv om jeg startet som hospitant, var reglene de samme som for VTA.  Den første uken klarte jeg å jobbe som jeg skulle. 9 - 14 mandag, tirsdag, onsdag og 9 - 13 på torsdag. På torsdag ettermiddag og fredag hadde jeg veldig vondt i kroppen, men det kom seg etter hvert gjennom helgen. Gikk på jobb som normalt på mandag og tirsdag, men da kom smertene for fullt. Verket som besatt og bestemte meg for å bli hjemme på onsdagen. På tirsdag kveld fikk jeg også et slags illebefinnende, som jeg i ettertid har forstått var det første blodtrykks- eller blodsukkerfallet. Symptomene på disse er nemlig veldig like. Hadde flere sånne de nærmeste dagene, men jeg dro allikevel på hundeutstilling på Hellerudsletta den påfølgende helgen. Hadde et par følinger av ubehag på lørdagen, men ikke verre enn at jeg tok sjansen på å dra avgårde på søndags morgen også.
Etter å ha vært i  ringen og i bilen igjen med Millie, tok jeg meg en runde i utstillingshallen men på vei ut ble jeg dårlig. Det kjentes ut som om jeg skulle besvime, og jeg fant ut at for å unngå å gå rett i betonggulvet var det viktig å finne noe å støtte seg på. Jeg tok sikte på en betongsøyle, siden jeg så at det var noen folk i nærheten. Disse opplevde det som om jeg kom med hode først i retning betongsøylen, så de tok tak i meg og spurte om jeg trengte hjelp. Og det gjorde jeg jo ;) Evig takknemlig for at det fremdeles finnes sånne folk !! De hentet vann til meg, og fikk etterhvert også tak i en sykepleier som mente at jeg trengte mat og drikke, og som hentet brus, vaffel og klementin til meg. Jeg ble sittende der i 2 timer, før jeg følte meg såpass at jeg tok sjansen på å kjøre hjem selv. Jeg hadde de jeg leier hus av i bakhånd, siden de var på vei hjem fra Oslo ikke så langt etter meg.
Dagen etterpå dro jeg til legen, som konkluderte med at jeg hadde hatt et blodtrykksfall. Men etter å ha konferert med ham, måtte jeg bare innse at helsen min er så dårlig at det ikke er mulig for meg å være i jobb. I etterpåklokskapens lys skulle jeg selvsagt aldri ha startet på 50 %. Jeg forsto etterpå at det kunne vært mulig å starte på et mindre antall timer, for så å komme opp på 50 % etterhvert. Men å klare det er nok i mitt tilfelle urealistisk.

Etter å ha vært mye i ro i et par-tre uker begynte jeg å føle meg stadig bedre, og jeg skulle begynne å gå tur med Millie igjen. Men på dag 2 er uhellet ute, og 400 meter hjemmefra går jeg i bakken. Hadde på meg brodder, men der jeg datt var det nok is som snøen ikke hadde festet seg skikkelig fast i.. Det var et stygt fall, så jeg fryktet det verste. Heldigvis kom det relativt fort folk forbi som stoppet for å hjelpe. Et eldre ektepar fikk meg hjem, og en nabo som har briard og som kom forbi, kom etter med Millie. Heldigvis var det bare den høyre ankelen som var skadet og når en venninne kjørte meg på legevakten, fattet de mistanke om et brudd. Turen gikk videre til Elverum Sykehus for røntgen og gipsing. Dette var den 13. februar, og jeg kunne se frem mot 6 uker på krykker. Men med en kropp som er direkte muskelsvak og med en ekstremt dårlig balanse var jeg veldig skeptisk. Og jeg fikk rett, allerede på dag 2 holdt jeg på å gå på trynet rett og slett ;) Derfor tok jeg raskt tak og fikk låne både dusjstol og en underarmsrullator. Både den og en kontorstol med hjul som jeg hadde fra før, har vært gode hjelpemidler i de ukene som har gått. Og vær sikker, denne opplevelsen har fått meg til å forstå at jeg bare har ett valg - jeg må begynne å trene ;)

I løpet av de siste par årene har jeg også tatt et valg når det gjelder mennesker jeg har hatt rundt meg. Jeg har valgt å holde meg unna de som har fått meg til å føle meg verdiløs, de som rett og slett ikke vil meg godt. For jeg har heldigvis funnet ut at jeg er mer enn bra nok på alle sett og vis - selv om jeg heldigvis ikke er perfekt ;)

En resept som virker :)

Legger ved et par sitater som jeg har funnet på Facebook, og som passer veldig godt med tanke på noen valg jeg har tatt i løpet av de siste par årene når det gjelder andre mennesker.....

Hva tenker du på ?

Spørsmålet "Hva tenker du på ?" er noe som står på linja for statusoppdatering på Facebook - det er nok et sterkt ønske fra de som står bak nettstedet at flest mulig av oss skal dele våre tanker - og det gjør jeg relativt ofte. For ja - det er vel ingen hemmelighet at jeg bruker en god del tid på Facebook. Der har jeg funnet igjen både slekt - og venner fra ungdommen. Takket være Facebook har jeg både arrangert slektstreff og tatt opp igjen kontakten med venner fra Stavanger.
Men det er ikke bare positivt med et sånn nettsted. For mange fremstår som en helt annen der enn ute i "real life". Mens de kan angripe deg på nett, kan de - hvis du treffer dem på gata eller et annet sted, være hyggelige og slå av en vennlig prat. Og noen ganger er det omvendt - hyggelige kommentarer og likes på Facebook, mens de går rett forbi deg på gata. Det er da jeg innser at mennesker er det nesten håpløst å forstå seg på ;) Selv er jeg den samme - om det er bak eller foran skjerm, tastatur, nettbrett, mobil or whatever ;)
Og som person er jeg åpen og ærlig. Antagelig FOR ærlig, og det blir jeg hardt straffet for. MEN jeg er ikke den som sier noe med SKJULT MOTIV, og det provoserer meg kraftig de gangene folk tillegger meg motiver jeg IKKE har. Sånn som her om dagen når jeg kommenterte et innlegg i en Facebook-gruppe jeg er med i. Der skrev jeg en ren fakta-opplysning, hvorpå en kar fløy i strupen på meg og mente at jeg slengte dritt. Dette trigget meg veldig, og jeg la ut noe om det på min egen Facebook-status. Det førte til flere kommentarer fra noen på vennelista mi som er med i den gruppen der den første kommentaren kom, og konklusjonen som ble trukket var at jeg var spydig. Hvordan i himmelens navn kan det å være ærlig bli forvekslet med  å være spydig ? Beklager, men det forstår jeg ikke.... Det ble også kritisert at jeg i det hele tatt la ut noe om det på min egen Facebook-vegg, og det fikk meg til å tenke. Skal det være sånn at man ikke kan få skrive det man føler for på Facebook uten å måtte forsvare seg ?  Ser at det er mange som reagerer på en eller annen måte hvis de ser ting de ikke liker. Men ærlig talt, da har du flere valg. Det er mange måter å beskytte seg selv fra det man ikke vil se eller lese der inne.Du kan detaljstyre vennelisten din på en slik måte at enkelte ikke trenger å se noe av det du deler. Det hender at jeg også benytter meg av den muligheten. Du kan også slette folk fra vennelisten din, hvis du plages - men da kan du ikke klage i ettertid på at du ikke har fått sett hva vedkommende skriver.  Er det noen som virkelig irriterer deg,kan du også blokkere dem - så slipper du å se noe til dem i det hele tatt ;)
Det er tydelig at man BØR tenke seg om før man legger ting ut på Facebook. Og det har jeg blitt mye flinkere til, for å spare meg selv. Det hender at jeg legger ut status-oppdateringer som jeg sletter etterpå. Men samtidig har jeg tenkt mer og mer på i det siste, at det er for gale at andre folks oppfatninger skal få meg til å endre meg. Folk som har kjent meg lenge, vet at jeg alltid har vært åpen og ærlig - det er en del av min identitet rett og slett.
En annen tanke som slår meg, er at vi har blitt dårligere til å snakke direkte til hverandre etter at Facebook ble allemannseie. Hva med å ta kontakt med vedkommende direkte når du leser noe du reagerer på og hvis du føler deg usikker på hva vedkommende mener ? Det er mye bedre enn å trekke forhastede konklusjoner. Selv har jeg gjort det i noen situasjoner, og da har sakene løst seg på beste vis.
For uansett så kan aldri Facebook eller andre sosiale medier erstatte menneskelig kontakt - selv om det mange ganger føles sånn ;)

God gammeldags folkeskikk.......

 De fleste som kjenner meg, vet at jeg driver med frivillig organisasjonsarbeid på flere arenaer, og det har jeg gjort i MANGE år. Det begynte i ungdommen med verv som tillitsmann i 3.klasse på videregående, og verv i Stavanger AUF. Hadde en lang pause i mitt voksne liv, men fra 1996 har jeg hatt en god del verv i forskjellige type organisasjoner. Var blant annet med som frivillig i Storhamar Hockey i 7 sesonger, og er fremdeles med i styret i Norsk Briard Klubb - der har jeg vært i 8 år nå.
Alle vet at organisasjons-Norge er avhengig av at det finnes sånne som meg - å gjøre noe på frivillig basis uten å få betaling for det, er en utdøende aktivitet i Norge.
Derfor er jeg veldig opptatt av hvordan mennesker oppfører seg mot andre, nettopp i denne typen miljøer - uansett hva slags type aktiviteter det dreier seg om. Og jeg ser stadige eksempler på at det er mange mennesker rundt omkring i organisasjons-Norge som burde hatt et kurs i ren og skjær folkeskikk. De bruker metoder og har en oppførsel som rett og slett gjør meg kvalm. Så kvalm at jeg ved noen anledninger de siste årene rett og slett har valgt å trekke meg fra verv jeg i utgangspunktet har vært veldig glad for å få, og som jeg har gledet meg til å bidra i. Har ved flere av disse anledningene lurt på om det er meg det er noe galt med siden jeg reagerer så sterkt, men har gjennom gode samtaler med andre forstått at jeg har gjort de riktige valgene. For nei, jeg synes ikke det skal være en byrde å drive med organisasjonsarbeid - det skal derimot være noe man finner glede ved.

Det siste vervet som jeg har valgt å si fra meg, er vervet som studieleder i Ringsaker Arbeiderparti, som jeg ble valgt til på årsmøte der tidligere i år. Årsaken er sammensatt, men det handler blant annet om enkelte menneskers oppførsel. Det virker som om en sentral plass i lokalpartiet for enkelte betyr at de kan tråkke på andre som de vil. Det handler også om at jeg ikke har noe nettverk i kommunepartiet - jeg "synger" rett og slett ikke med "de rette ulvene".
Jeg er også usikker på om jeg har de rette egenskapene som skal til for å ha noe å gjøre i politikken.For meg har møte med partiet i voksen alder vært mye tøffere enn jeg trodde, og jeg skulle mange ganger ønske at jeg hadde en mentor - en som hadde erfaring, og som jeg kunne "spille ball med " ved behov. Tror en slags type fadderordning ville vært en bra ting for å få flere aktive medlemmer i partipolitikk generellt. Samtidig kjenner jeg på en annen følelse - en følelse som har våknet til liv igjen nå etter valget. Jeg er sosialdemokrat, og det er jeg med hele meg - det definerer rett og slett hvem jeg er ! Og det føles egentlig ganske meningsløst å kjenne på at jeg ikke skal få bidra. Bidra med det jeg er god på, selv om jeg ikke helt hva det er politisk ennå. Jeg vet bare at Arbeiderpartiet er MITT parti, og at partiprogrammet er MITT politiske ståsted, selv om jeg langt fra er enig i alt som står der.......

Historien om Wilma - N UCH KORAD Goblinwalley Vixen, født 16. 02.2007 - død 14.07.2013

 Er glad for at Wilma fikk være med i skogen en uke før hun fikk sovne inn
(Foto: Randi Løbakk)

Har fundert litt på om jeg i det hele tatt skulle fortelle denne historien, men i motsetning til visse andre, synes jeg det er riktig at sannheten kommer frem !

Wilma kom inn i mitt liv én uke gammel, i februar 2007. Da hadde vi (det vil si jeg og Lisbeth Tuven på Kennel Li-Brie) prøvd å pare Luna med både Cody og Nico uten at det ble valper av det - og jeg var veldig sugen på ny valp. Hadde fått med meg at det var valper på gang hos kennel Goblinwalley i Sverige, og når hun la ut de første bildene av kullet når de var en uke gamle, var jeg helt bestemt på at jeg ville ha valp.Og når valpene var 6 uker tok vi turen for å kikke på dem. Da var mesteparten allerede solgt, men jeg hadde 2 stk jeg kunne velge mellom. Med en gang jeg kom inn døren der var det én valp som tok direkte kontakt med meg, og jeg var solgt ;) Og ja, dette var Wilma. Jeg brydde meg ikke engang om å bli så veldig kjent med den andre, for dette var kjærlighet ved første blikk ;) Hun var 9 uker når jeg hentet henne hjem.

De første årene var vi ganske aktive, Wilma og jeg. Hun var på en haug med valpeshow, der 2.BIS valp i september 2009 var det absolutte høydepunktet. Vi gikk på både valpekurs og bronsemerkekurs - der klarte vi merket på første forsøk med 174 av 180 poeng. Vi var på kenneltreff i 2007,2008 og 2009, og også noen treningshelger i regi av oppdretteren.  I 2008 var kenneltreffet i kombinasjon med MH, som hun gjennomførte veldig bra med blant annet 1 på skudd. I 2009 var det korning i kombinasjon med kenneltreffet, og der besto hun eksteriørbeskrivningen og fikk 344 poeng på mentaldelen. Hunden må ha over 300 poeng for å få tittelen. Vi konkurrerte noen ganger i lydighet, både offisielt og uoffisielt, der høydepunktet var klubbemesterskapet i Norsk Briard Klubb i 2011, der hun vant klasse 1 med 156 poeng. Hun ble også Norsk Utstillingschampion i juni 2009 på NKK Drammen. Men siden hun ikke trivdes i utstillingsringen, ble dette hennes siste opptreden på den arenaen.
Siden Wilma var en så bra hund, skulle Lisbeth låne henne for å ha et kull med valper hos henne. Vi prøvde å pare henne på to løpetider, men det ble aldri noen paring med verken Boss eller Scott. Og i ettertid er jeg kjempeglad for det !!
På høsten i 2011 ble Wilma dårlig. Første gangen spydde hun flere ganger i løpet av en 20 timers periode. Jeg ringte til veterinær på Biri, som har døgnvakt - og siden vi var redde for at hun hadde satt fast et eller annet i tarmen, tok vi røntgen med bedøvelse og kontrastveske, men ingen funn ble gjort. Hun spydde opp mesteparten av kontrastveska når vi kom hjem, men for å være helt sikker på at alt var i orden, dro vi tilbake tidlig lørdag morgen for å ta nye bilder. Veterinæren synes Wilma var så enkel å jobbe med, at hun slapp bedøvelse denne gangen. Og ja, hun lå helt stille på bordet når røntgenbildene ble tatt. Også disse bildene var helt i orden. Hun fikk en antibiotika-kur, og etter en kort periode var hun sitt gamle jeg igjen. Men dette er det jeg tror var starten på marerittet EPI. 
Etter en stund fant jeg ut at magen hennes ikke fungerte som den skulle. Hun hadde ikke diaré, men hver gang hun gjorde fra seg, var avføringen løs - til tider nesten flytende. Dette kom og gikk i perioder, og hun var mye bedre da jeg ga henne Zoolac eller lignende.  Skulle selvsagt ha oppsøkt veterinær tidligere, men det så ut til at det skulle bli bra stadig vekk, så jeg utsatte det lenger enn jeg burde. Men etter hvert oppsto det andre ting som gjorde meg veldig urolig, så det var bare å komme seg av gårde ;) Hun forandret atferd - var ikke alltid med på lek med Luna og virket mer pinglete enn hun pleier å være. Hun klødde en del, og pelsen ble matt og livløs. Det verste i tillegg til problemene med mage/tarm, var at jeg fant et par vortelignende kuler på henne. Alle disse tingene til sammen gjorde at både veterinæren og jeg var inne på tanken om kreft. I så tilfelle var det en krefttype som heter mascelletumor. På det første besøket hos veterinæren i midten av januar, ble hud og pels undersøkt uten funn ,det ble tatt blodprøver og det ble satt i gang tiltak for mage/tarm. Det var en tablettkur og i tillegg måtte vi starte med spesialfor. Jeg fikk også streng beskjed om å slutte med godbiter, griseører og lignende. Blodet ble blant annet sjekket med tanke på feil på stoffskifte, men det var heldigvis helt i orden. Alle blodprøvene ellers var også fine, bortsett fra at hun hadde litt lite proteiner. Dette skyldes mest sannsynelig at hun hadde hatt problemer med mage/tarm i lengre tid. Operasjon for å fjerne utvekstene ble gjort 25 januar. I utgangspunktet var det bare en utvekst, som satt på høyre side av buken, men kvelden før inngrepet fant jeg en til, høyt oppe på baksiden av høyre frambein.Etter operasjonen gikk hun i noen dager på hele 3 slag medisiner - tabletter for magen, smertestillende og antibiotika. I tillegg behandlet jeg begge hundene med SpotOn med tanke på reveskabb. Veterinæren oppdaget at hun var rødere i huden og klødde betydelig mer når hun skulle opereres, enn det hun gjorde 8 dager tidligere.

Dagene som fulgte mens vi ventet på diagnosen, var tøffe for min del - men det var heldigvis ikke kreft. Den ene var en fonikkel og den andre var en ødelagt hårsekk.
Etter dette fortsatte Wilma å gå på spesialfór, men magen var fremdeles likedan uten at vi fant noe forklaring på hva det kunne være. I begynnelsen av mai var jeg på vei til Stavanger, når mobilen ringte og Lisbeth var på tråden for å fortelle at hun hadde bestemt seg for at hun ikke ville ha valper på Wilma siden hun var syk. Vi ventet nemlig løpetid på Wilma når som helst, og hadde bestemt oss for å gjøre et siste forsøk på å pare henne da. Og det var selvsagt helt riktig å droppe paring, Wilma's helse kom i første rekke !! Men hun sa også at hun har snakket med Siri om Wilma's symptomer for en stund siden, og at Siri hadde nevnt at det kanskje kunne være EPI- Exocrin pankreas insuffisiens . Med en gang jeg kom til Stavanger, fant jeg frem PC'n, gikk inn på nettet og begynte å lese om denne sykdommen, som kort fortalt dreier seg om mangel på fordøyelsesenzymer i bukspyttkjertelen. Les mer om dette her : http://www.spodan.com/no/2456.html. Dess mer jeg leste, dess mer kjente jeg igjen symptomene, og jeg ringte og bestilte tid hos veterinæren med en gang jeg kom tilbake til Hedemarken. Ba om at hun måtte ta en blodprøve for å sjekke om det var EPI, og da sa hun at hun også hadde tenkt på at dette kunne være årsaken til Wilma's dårlige helse. På dette tidspunktet haddeWilma vært syk i over et halvt år, og hun var blitt veldig tynn. Prøven ble tatt, og bare etter noen dager kom svaret jeg fryktet - Wilma hadde EPI. Jeg hadde da lest en del om sykdommen på nettet, og så at det dessverre var et stort flertall av hundene med denne diagnosen som ikke fikk noe godt eller langt liv. Og jeg har alltid ment at man ikke skal holde hunder i live for enhver pris, noen ganger er det bedre de får slippe. Derfor var jeg veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre, skulle jeg la henne sovne inn med en gang eller gjøre et forsøk med medisinering ? Etter å ha rådført meg med flere, inkludert dyrlegen - bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk med medisinering, selv om jeg innerst inne hadde mest lyst til å la henne få slippe. Prøvene viste at hun i tillegg til EPI, også hadde for lite B-12. Det skyldtes nok at hun hadde vært syk så lenge at mesteparten av kroppens reserver allerede var på et minimum. B12 skulle hun få tilført gjennom sprøyter hos veterinæren, i tillegg til pulveret som inneholdt emzymer og som skulle tilsettes hvert måltid heretter for resten av livet.
I begynnelsen var det snakk om 5 B12 sprøyter, og de skulle tas ofte fikk jeg beskjed om - helst et par i uka. Samtidig som jeg startet behandlingen på Wilma, hadde jeg et stort havari på bilen . der jeg var uten egen bil i 6 uker - og jeg var innlagt som dagpasient på Grande i 5 uker, så alt skjedde virkelig på en gang. Men jeg gjorde absolutt mitt beste, og var stort sett hos veterinæren 1 gang i uka. Merket at sprøytene hjalp, så vi var enige om å fortsette med det. Frem til september 2012 fungerte alt veldig bra, med 3 måltider til dagen og vekta til Wilma økte jevnt og trutt. Såpass at jeg gikk ned igjen til 2 måltider til dagen. Men så snudde det. Avføringen var fin, men hun gjorde fra seg i store mengder hver gang hun var på do. Vi fortsatte med B12 sprøyter en stund til, men utpå nyåret i 2013 synes jeg ikke at jeg merket noe mer bedring etter at hun hadde fått sprøytene, så da ga vi oss med det. Jeg var i denne perioden flere ganger inne på tanken om hun hadde best av å få slippe, mens andre som så henne mente at det virket som om hun hadde det bra, så jeg skjøv de tankene fra meg en stund. Jeg så jo at hun stadig ble tynnere, hun gjorde seg nok ikke noen nytte av maten de siste månedene. Hun fungerte faktisk best på 1 måltid til dagen. Når jeg prøvde å øke mengden mat, etter råd fra veterinæren- kom det bare ut igjen.  Og det var det som til slutt fikk meg til å bestemme meg for at nå var det nok. Lørdag 13 juli var jeg på utstilling på Vålerbanen med Millie, og det var meningen jeg skulle avgårde på søndags morgen også. Men etter at vi kom hjem på lørdagen, gjorde Wilma ifra seg inne. Ikke 1 gang, men minst 2. Og natt til søndag våknet jeg av at det skjedde igjen, da på hennes faste soveplass under sengen min. Hørte at hun febrilsk slikket det i seg, så det var ikke mye igjen når jeg dro frem senga. Fikk lagt henne på kjøkkenet, slik at jeg fikk sovet noen timer - for jeg forsto med en gang at det var uaktuelt å dra på utstilling denne dagen. Og når jeg våknet var det flere hauger med flytende avføring der hun lå. Det virket rett og slett som om hun ikke klarte å kontrollere tarmen lenger. Det var en tung, men helt riktig beslutning jeg tok denne morgenen - at hun skulle få slippe samme dag.
Heldigvis er det døgnvakt på Biri Dyreklinikk og veterinæren der støttet meg 110 % når jeg forklarte hele bakgrunnen for avgjørelsen min. Når vekta viste 24 kilo, var det enda et bevis på at tiden var inne. Det tok bare 5 minutt fra den første sprøyta med narkosemiddel var gitt, og til hun ramlet om på gulvet. Etter å ha pratet noen minutter til med veterinæren, valgte jeg å forlate stedet på dette tidspunktet. RIP, jenta mi !!

Det jeg synes er mest bemerkelsesverdige med denne historien, er lynne til Wilma. Bortsett fra en periode i januar 2012, når hun hadde for lite proteiner, har lynnet hennes vært like elskelig som nr hun var frisk. Glad og tillitsfull mot alt og alle. Jeg merket meg at hun var litt mer pinglete på nyttårsaften og ved tordenvær enn før, og hun sprang fort å gjemte seg hvis jeg ble irritert for et eller annet. Hun var heller ikke like tålmodig med Millie som hun ville vært hvis hun var frisk, men jeg så aldri at hun var ufin mot henne. Men Millie drev og utfordret henne denne siste tiden, så det kan nok hende det kunne smelt hvis hun hadde levd lenger.

Ellers har hele denne perioden med Wilma's sykdom vært en stor belastning for meg, og jeg har følt meg veldig alene. Det er bare noen få gode venner, som har støttet meg.
Sendte en mail med informasjon til Wilma's oppdretter og hun som eide faren med en gang diagnosen var satt, men det er bare hannhundeieren som brydde seg nok til å svare meg.
Det tøffeste har imidlertid vært den manglende støtten fra den faste veterinæren vår. For det første burde de ha undersøkt om hun hadde EPI på et langt tidligere tidspunkt, særlig siden denne hadde vært borti noen tilfeller av sykdommen tidligere. Istedenfor har de skjøvet alt ansvaret for Wilma's sykdomsforløp over på meg. Ikke er jeg utdannet veterinær, og jeg har hele tiden gjort det beste jeg kunne.

Uansett så vet jeg at jeg gjorde det riktige, når jeg lot Wilma få sovne inn. Jeg savner henne hver dag, for hun var den mest hengivne hunden jeg har hatt. Sorgen hadde jeg imidlertid tatt ut på forhånd, den startet egentlig den dagen Wilma fikk diagnosen. Jeg gråt når jeg hadde snakket med vakthavende veterinær på Biri Dyreklinikk og gjort avtalen om å komme med henne, men etterpå har det vært tomt for tårer.

Ytre påvirkning.....

Uansett om vi vil eller ikke, lar vi oss påvirke av det andre sier om oss. Noen av oss tar det mer inn på oss enn andre,  og ja - jeg innrømmer at jeg er en av dem ;) Det er heldigvis ikke alt jeg reagerer like sterkt på - og jeg tåler en fleip ;) Og jeg tåler kritikk også - på både godt og vondt ;) MEN det er noen ting jeg reagerer ekstra sterkt på. 1. URETTFERDIGHET - uansett om det rammer meg selv eller andre. 2. NÅR NOEN IKKE VIL TRO PÅ DET JEG SIER - da føler jeg de stiller spørsmål ved hele min troverdighet. 3. LØGNER. Når noen lyver og beskylder meg for å ha gjort eller sagt noe som jeg hverken har sagt eller gjort. 4. MOBBING. Det har jeg blitt utsatt for gjennom hele barne-og ungdomsskolen, og opplever til tider at voksne, oppegående mennesker driver med det samme.
I løpet av de siste 2 dagene, har jeg opplevd både punkt 2 og 3. I kjølevannet av at jeg ble beskyldt for å ha sendt en melding jeg ikke har sendt, ble jeg karakterisert som UGRESS eller lignende, og det oppleves som veldig sårende. Spesielt fordi vedkommende har beskrevet seg selv som en fyr som tar prat med folk hvis det er noe han reagerer på.... Dette er egenskaper jeg setter pris på, fordi jeg er den typen selv. Men dessverre er det ikke mange som er tøffe nok til å gjøre sånt, istedenfor spres det usanne rykter som til slutt blir en sannhet for de som hører dem...