Tilhørighet

Vi har alle behov for tilhørighet - vite at man hører til et sted. For mange er det noe de ikke tenker over i hverdagen, fordi de har sin naturlige tilhørighet gjennom jobb, familie og alt det andre et såkalt A4-liv inneholder.

Men for noen av oss er den tilhørigheten ikke så lett å finne - og sånn er det for meg. Utenfor arbeidslivet, enslig, innflytter og med et antall nære venner jeg nesten kan telle på en hånd blir det veldig enkelt å føle seg alene.

Etter å ha bodd mitt hele voksne liv på Østlandet, og med over 20 års botid i Ringsaker - skulle man tro at det er her jeg hører til. Og på mange måter føler jeg at jeg gjør det. Men jeg har innsett én ting - for mange av innbyggerne i kommunen gjør jeg ikke det. For her må man ha bodd i minst 3-4 generasjoner har jeg inntrykk av, og det gjelder også for folk som har et politisk ståsted som inneholder begrep som  inkludering og like muligheter.

Dette er for så vidt ikke nytt for meg, når jeg bodde i Gudbrandsdalen var det noen som kalte meg asylsøker fordi jeg hadde en annen dialekt. Når jeg drev Nina's Musikkbar på Vinstra for ca 25 år siden, søkte jeg kommunen om et næringstilskudd. Saken ble behandlet av et kommunalt utvalg, og jeg fikk avslag. Da var det en av kommunens politikere som var innflytter og som hadde stemt for at jeg skulle få støtte, som sa det i klartekst - hadde du vært herfra hadde du fått. Og det er ikke så lenge siden jeg var i kontakt med et vikarbyrå på Hamar, der innehaveren sa noe av det samme - hun mente at årsaken til at jeg hadde hatt problemer med å skaffe meg jobb i Hamar-området, var rett og slett det faktum at jeg ikke er fra området.
Akkurat dette er jeg ikke alene om å oppleve. Leste for ikke så lenge siden på Facebook om en venn av en venn som hadde bodd årevis på Lillehammer, og hun følte seg fremdeles ikke hjemme der. Og vi opplevde det også vanskelig å bli godtatt av de lokale næringsdrivende der oppe når vi drev Innova Musikk i gågata der i en periode.
Og jeg hører stadig om andre som føler på det samme. Å bli godtatt på Hedmarken og enkelte andre steder i innlandet når du snakker en annen dialekt og attpåtil ikke helt passer inn i rammene for et såkalt A4 liv - det er ikke enkelt. Dette er såpass ille at jeg uten å nøle vil kalle det for en form for rasisme - ikke mot utlendinger som mye oftere blir tatt frem, men mot nordmenn.....

Mitt behov for å føle tilhørighet er nok en av hovedårsakene til at jeg er aktiv i forskjellige former for frivillig organisasjonsarbeid. Merkelig nok har jeg for det meste søkt ut av kommunen jeg bor i , i den sammenhengen - og grunnen til det er nok at jeg synes det er lettere å bli inkludert et steinkast unna kommunegrensen. Både hockeymiljøet i Storhamar og gjengen jeg har blitt så glad i, i Vikingskipets venner er ganske flinke sånn ;)

I hundemiljøet er det ikke akkurat dette som er problemet - der møtes folk fra landet rundt hele tiden ;)

Et sted jeg derimot opplever at det er en bakdel å være innflytter og ikke alltid ha vett til å holde munn om hva jeg mener, det er i kommunepartiet jeg tilhører. Når andre mener stikk motsatt av meg, at de har blitt godt mottatt som nye medlemmer - slo det meg plutselig at de som sier det er folk som er lokale. Født og oppvokst, og med alt annet annet som hører til - i kommunen. Andre som har opplevd det sånn som jeg, er innflyttere.
Har kjent på det konkret når noen snakker om kjente steder i kommunen, og de skal forklare meg detaljert om hvor det er akkurat som om jeg aldri har hørt om det før. Hallo - jeg har bodd her i over 20 år og er temmelig godt kjent ;)

Følelsen av å ikke bli godtatt og inkludert gjør også at jeg er veldig usikker på hvor mye tid og engasjement jeg orker å legge ned på politikken. Jeg er fremdeles sosialdemokrat i ryggmargen og kommer nok til å beholde medlemskapet, men kampen for å bli lagt merke til og inkludert er alt for tøff å kjempe alene......