lørdag 21. mai 2016

Historien om Oda

Av en eller annen grunn ser det ut til at mentale problemer hos hund er like tabubelagt som psykiske problemer hos mennesker. Jeg vet om flere som har måttet ta det samme vanskelige valget som meg og la hunden få slippe,men de har som regel ikke fortalt om det før lenge etterpå - og aldri i sosiale medier. Jeg lurer veldig på hvorfor det er sånn,men har ikke fått noe svar på det ;) En følelse jeg sitter med,er at mange ser på det som et personlig nederlag - og legger all skyld på seg selv for det som har skjedd. Det sistnevnte er det nok også flere oppdrettere som bidrar til - dessverre er det mange av dem som overhode ikke tar ansvar for at det oppstår problemer med hundene de har planlagt og bestemt skal bli født.
Å være åpen og ærlig er en stor del av det som er meg. Skulle jeg endre på det,er jeg ikke den samme lenger,hverken for meg selv eller for de som kjenner meg. Derfor er det helt naturlig for meg å fortelle om hva som skjedde med Oda.
Woodlooks Oda ble født 26.november 2014, i en søskenflokk på 14. Jeg skulle få en valp gratis fra oppdretteren på grunn av Millie's alvorlige hoftediagnose, og så med spenning frem mot dette valpekullet. Med tanke på min store utstillingsinteresse hadde jeg stor tro på kombinasjonen, og i samarbeid med oppdretteren plukket jeg ut den tispen som jeg trodde hadde størst utstillingspotensiale. Jeg hadde også planer om å trene lydighet, og også muligens konkurrere. Etter at Millie fikk diagnose HD E med markerte forkalkninger, var det ikke aktuelt å drive med disse tingene sammen med henne.
Oda ble hentet hjem 8 uker gammel. Fra begynnelsen av gjorde jeg akkurat det samme med henne,som med mine andre briarder. Miljøtreningen startet etter en ukes tid i hjemmemiljø,og vi var også ute og traff andre hunder. Vi startet på utstillingstrening når hun var ca 4 måneder. Første gangen vi var der gikk det fint,men allerede andre gangen skjedde de første utfallene mot andre hunder. Da hadde hun helgen før vært hos oppdretteren,siden jeg trengte hundepass - og der hadde hun skadet kloen sin. Jeg sjekket henne når jeg kom hjem fra trening - etter at hun hadde gjort utfall - og så at kloen var alvorlig skadet. Dagen etter ble hun lagt i narkose hos veterinæren , og hele klokapselen ble fjernet. Etter noen ukers "sykemelding" dro vi tilbake på trening, og det var første gangen jeg opplevde at hun knurret på mennesker. Det var på hun som hadde treningen,som skulle se på tenner. Vi antok at det skyldtes at hun forbandt hallen vi trente i med smerte,siden hun hadde vondt på grunn av kloskaden forrige gang vi trente der. For sikkerhets skyld kontaktet jeg ei jeg kjenner som har hatt Briard like lenge som meg,for å få litt råd. Jeg har aldri hatt en briard med denne typen problemer tidligere. Vi møttes på Hamar, og det gikk helt strålende. Først i etterkant har jeg innsett at hele det møtet foregikk på Odas egne premisser,uten noen form for press.
Oda debuterte på valpeshow på Oppdal i juni 2015. Hun bjeffet mye og gjorde noen utfall mot andre hunder, og var såpass usikker i møte med dommeren i ringen,at BIR rosetten ble holdt tilbake. Frem mot utstillingen dagen etter var jeg smart nok til å be noen jeg kjenner om å ta på henne og se på tenner,så da ble hun BIR. Men på grunn av oppførselen hennes lot jeg være å stille i gruppen med henne senere på dagen. Jeg tok rett og slett ikke sjansen på å utsette henne for belastningen med andre hunder ganske nært innpå. På denne tiden antok jeg at oppførselen mest av alt skyldtes en usikkerhet som det gikk an å gjøre noe med både gjennom trening og positive erfaringer. Vi var på utstilling igjen i juli, på Vålerbanen. Det var på en varm dag,med store forsinkelser i ringen. I ventetiden bjeffet hun på andre hunder.  Jeg fikk 2-3 folk vi møtte til å klappe henne og se på tenner,i kombinasjon med ros og godbiter. Når vi kom i ringen var hun usikker,og attpåtil møtte vi en dommer som var direkte ufin mot både Oda og meg. I august dro jeg,tradisjonen tro - på utstilling på Nesbyen. På lørdagen stilte jeg Millie, siden hun liker seg så himla godt både i og utenfor ringen. Men hun klarer ikke å bevege seg skikkelig i ringen på grunn av hoftene,så det ble ingen premiering på henne denne gangen heller. Der og da avgjorde jeg at utstillingskarrieren hennes var over. Oda var med inn på området,men det var på an igjen med utfall mot andre hunder og masse stress. På søndag når hun skulle stilles var vi sent ute,og jeg fikk kommentarer på at Oda sikkert var som hun var på grunn av at jeg var stressa. I ringen traff vi på en dommer som tydelig kunne en del hund,som så litt forbi oppførselen hennes. Hun fikk til og med se på tenner,og med en veldig fin kritikk ble hun BIR :) Etterpå fikk Oda en pause i bilen,siden jeg hadde bestemt meg for å stille i gruppen på ettermiddagen. Før jeg tok henne inn igjen på utstillingsområde fikk hun et godbitsøk, og det bidro til at hun roet seg litt. Jeg holdt henne godt fast på trygg avstand fra de andre,og til tross for at jeg ikke fikk vist henne skikkelig i den store ringen,karret vi til oss en BIG 2 :) Da var jeg ekstra stolt ;)
Det ble ikke flere utstillinger på oss. Delvis skyldes det at jeg har vært møkk lei rasemiljøet en god stund,men aller mest skyldes det oppførselen til Oda. Det har ikke vært lett å ha en hund som jeg aldri har kunnet stole på,hverken i forhold til dyr eller folk. Vi har trent litt lydighet sammen med en gjeng erfarne hundefolk på Biri, som fra første stund fikk vite hvilke problemer vi slet med. Der fikk Oda komme ut av bilen  for å hilse på dem, uten andre hunder i nærheten ,og det gikk kjempefint. Men igjen skjedde det helt på hennes egne premisser,og helt uten press.
I fjor høst var vi noen ganger på Bokrudstad Hundesenter i Veldre. Det er mange hundre mål med innmark som er gjerdet inne, der folk kan gå tur med løse hunder. Jeg passet på å dra ganske tidlig på dagen, da var sjansen for å treffe andre folk og hunder forholdsvis lav.  En gang vi var der møtte vi noen med 3-4 labradorer, og mine sprang fint sammen med disse. Men Oda holdt et forferdelig tempo, noe jeg i den senere tid har forstått var en form for avreagering i en for henne svært stressende situasjon. Hun avreagerte også med å hoppe på meg, og den gangen hoppet hun i full fart på meg bakfra,slik at jeg gikk i bakken med et brak. Det var fryktelig vondt. Den siste gangen vi var på Bokrudstad i fjor høst møtte vi ei jeg kjenner med en riesen hannhund som var under året. Han og jentene gikk kjempebra sammen. Men når det kom en eurasier eller noe sånn, med et helt annet kroppsspråk ble det for mye for Oda,og hun satte i gang med å bjeffe mens hun sprang alt hun kunne ,akkurat utenfor rekkevidde for den andre hunden.

Millie og Oda fungerte stort sett veldig fint sammen. Det hendte det smalt litt,men det var mest lyd - og de var veldig lette å stanse. En gang var det mer alvorlig, da gikk leken uten forvarsel over i aggresjon. Jeg fikk stoppet det,og det ble ingen skader på noen av dem. Men det var såpass ubehagelig at jeg satt meg ned og grein etterpå.

Det vi har gjort mest av alt er å gå tur i bånd. Og det har gått fint,så lenge hverken folk eller hunder har brydd seg om henne. Men så snart noen har sett på henne,har det vært både utfall og knurring. Jeg har selvsagt holdt henne på såpass avstand at det ikke har hendt noe.
Jeg har hele tiden hatt planer om å komme i gang med utstilling igjen,men da måtte vi trene først.
Derfor dro jeg på utstillingstrening igjen for noen uker siden. Siden vi ikke hadde trent på lenge, stilte jeg meg opp med henne et stykke unna de andre,og hadde fullt fokus på kontakttrening. Dette gikk veldig bra ,for Oda hadde fullt fokus på meg. Men på utstilling - og i mange situasjoner ellers må hunden tåle å bli tatt i av andre mennesker. Derfor spurte jeg ei jeg kjenner om hun kunne ta på henne. Hun rakk bare å stille seg ved siden av Oda,før hun knurret. Hun hadde med seg datteren sin også, og det var ikke kjekt :( Det kom også noen andre gående med hund,som hun gjorde utfall mot. Når de andre som trente tok pause og gikk ut for å lufte hundene sine,sto jeg igjen inne i lokalet og visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut uten at det skjedde noe. Og det var en fryktelig vond følelse - en følelse jeg ikke unner noen. Jeg måtte til slutt bare "kvinne" meg opp, og håpe at det gikk bra - og det gjorde det.
Hun som skulle se på tennene hennes lurte på om jeg hadde tenkt på å oppsøke hjelp hos noen som har ekstra mye kunnskap om atferd. Og jeg måtte svare som sant var,at det hadde jeg ikke. Men tanken festet seg,og dagen etter begynte jeg å undersøke litt - og ganske fort bestemte jeg meg for å bestille time hos Bjørn Strandvik ,på Stenberg Hundesenter på Eina. Han har drevet med hund i over 20 år, og er dommer på karaktertester,funksjonsanalyser og MH over hele landet.
Og det er det klokeste jeg har gjort. Både vi to og kompanjongen hans var på bølgelengde fra første øyeblikk, og har mye felles når det gjelder tanker,meninger og erfaringer med hund. Han hadde vært borti flere briarder med samme atferdsproblematikk som Oda. Vi var der i ca 2,5 timer,og han fikk se Oda i full utfoldelse.  Jeg fikk en skriftlig rapport der han beskrev henne som en hund på grensen mellom aggressiv og reservert. Hun hadde også svært vanskelig for å avreagere, og når hun gjorde det var det på en helt annen måte enn andre hunder. Aller helst ville hun flykte når det var noe hun reagerte på,men det var ikke alltid mulig. I en presset situasjon var både Strandvik og jeg sikker på at hun kunne ha bitt.
For meg var det ganske klart at det aller beste var å la Oda få slippe. Og det fikk jeg faktisk ros for . Det er mange som absolutt skal redde hundene sine,også når problemene er så alvorlige som disse. Jeg hørte om en briard i denne prosessen som hadde hatt samme type problem som Oda. Men hun hadde bitt flere før eieren forsto at hunden måtte avlives. For meg var det ikke aktuelt. Jeg ville hatt det forferdelig hvis Oda hadde bitt noen,eller skadet en annen hund bare fordi jeg skulle beholde henne. Som hunde-eiere har vi et særskilt ansvar for å unngå sånt.
Odas problemer ble definert som ikke trenbare,siden hun manglet mye på å være sosial mot mennesker. Hun var ikke så veldig sosial mot meg heller. Hun kunne komme og legge seg ved siden av meg,og lå der lenge hvis jeg ignorerte henne. Men klappet jeg henne gikk hun og la seg i buret sitt, det var der hun følte seg aller tryggest.
Et par dager før jeg skulle til Eina med Oda,fant jeg ut at 2 av søsknene hennes var avlivet på grunn av lignende atferd, Og både Strandvik,veterinæren som avlivet henne og jeg, føler oss ganske sikre på at dette er genetisk. I løpet av mine 27 år med rasen,er Oda den første som er sånn.

Dessverre har jeg altså i forbindelse med Oda fått høre om flere briarder med lignende problemer. Og jeg får en vond klump i magen. Vi hørte om flere sånne saker på nitti-tallet, men jeg trodde ærlig talt at dette var noe som var tatt tak i ,og avlet mer eller mindre bort. Dessverre virker det ikke sånn. Derfor har jeg en henstilling til alle som på en eller annen måte er glad i - og involvert i - rasen om å ta mentale problemer på alvor. Ikke fei det under teppet,men snakk om det !! Åpenhet og ærlighet er det som trengs ! Og til oppdrettere som får beskjed om at et eller flere avkom har mentale problemer eller har blitt avlivet på grunn av dette - vær åpen med de som har kullsøsken. Har man en hund som er som Oda ,er det faktisk en trøst å vite at det er flere som er i samme båt - og at det ikke alltid er ens egen feil at hunden er som den er.
Og til dere som har vært gjennom det samme som meg har jeg faktisk en innrømmelse. Jeg har tenkt at det å avlive en hund med mentale problem er en lettvint løsning,og at det meste kan jobbes med. Men det er det slett ikke . Ikke alt kan jobbes med - og det er ikke lett å avlive en hund som fysisk er helt frisk. Til tross for det, er jeg 110 % sikker på at det var en riktig avgjørelse, ikke minst for Oda


torsdag 31. mars 2016

En blogger vender tilbake ;)

Etter en alt for lang blogg-tørke, fikk jeg plutselig en idé om å gjøre comeback ;) Forrige innlegg var i desember 2014, så det er en god stund siden sist ;)
Og på den tiden har det skjedd mye, som jeg skal prøve å oppsummere i noenlunde kronologisk rekkefølge ;) Det startet med at jeg hentet Oda mot slutten av januar 2015. Hun kommer fra Kennel Woodlooks, og er en erstatningsvalp fra den snille oppdretteren min på grunn av at Millie har HD E med markerte forkalkninger. Oda er en av et kull på 14, og foreldrene er Woodlooks Love Affair aka Kajsa og Gold Fire Of The Coastline aka Fire. Vi var på noen valpeshow der høydepunktet er BIR &  2.BIG på Nesbyen i august i fjor. Hun er nå blitt 16 måneder, og har nettopp hatt både HD og AD bilder. Gudskjelov er hun frisk ,både foran og bak. HD A og ED 0 :) Ellers har vi gjort veldig lite. Vi er såvidt i gang med litt lydighetstrening, men i skrivende stund har hun løpetid - sin første, så derfor har vi tatt en liten pause. Hun er en herlig hund, men vi sliter med noen utfordringer ;) Hun er en kløpper på å bite i stykker ting, og hun har tatt flere ting som koster en del. Det mest alvorlige er vel Baggen magebelte som hun bet i stykker for en tid tilbake, det koster vel en tusenlapp nytt. Siden jeg må ha det når vi går tur, har jeg kjøpt et nytt i en billigere variant. Heldigvis var linene intakte, Ellers er hun noe usikker i en del situasjoner, og hun vil bestemme selv hvem hun skal hilse på. Hun utagerer i møte med andre hunder, men dette har blitt mye bedre. For meg er det første gangen jeg har en hund som er sånn, så det er en utfordring ;) På bakgrunn av dette tror jeg at vi må trene i nærheten av andre hunder før vi drar på utstilling. Denslags blir det altfor lite av, så dermed har vi ikke vært på utstilling siden valpekarrieren var over høsten 2015. Det er første gangen siden jeg begynte å være så aktiv på utstillingsfronten i 2003 at jeg har ventet så lenge med å gå i gang. Men det SKAL vi :) Har bestilt hytte på Oppdal i forbindelse med utstilling der i juni, så det er et mål. I august skal vi gå MH sammen med resten av søskenflokken i Sverige, det blir veldig spennende :)
Ca 1 uke etter at jeg hentet Oda, lå det oppsigelse i posten på huset jeg hadde leid siden 2002 på Hersethøgda i Gaupen. Med det måtte jeg ut på boligjakt, og det var tøft. Huset var i en dårlig forfatning,og det var det som ble brukt som argument for oppsigelsen, men det lå flere andre grunner bak også. Så ikke bare ble jeg husløs,men jeg mistet de som jeg regnet som blant mine nærmeste venner i en årrekke også. Det ordnet seg med bolig relativt raskt, jeg fikk leie en leilighet i et verkstedbygg ca 5 kilometer nord for Brumunddal. Etter å ha bodd der i et par måneder kom husverten innom et ærend, og dagen etterpå kom han med oppsigelse. Han hadde oppdaget at det lå sand på gulvet hos meg, og sånn kunne han ikke ha det. Med 2 hunder i huset - som han hadde sagt ja til -  i vårløsningen var det vel ikke annet å vente ;) Dermed måtte jeg ut på husjakt igjen. Det ordnet seg heldigvis etter litt mer jobb enn første gangen, og jeg fikk leie det huset jeg bor i nå. Et gammelt,men godt vedlikeholdt 2 etasjes hus med ca 1,2 mål plen som må klippes. Jeg flyttet hit i begynnelsen av juni 2015. Huset er greit nok, men beliggenheten er ikke den beste . Ingen gjerder rundt eiendommen,og det er 60 km sone rett utenfor huset. Det ligger ca 2 kilometer fra Brumunddal sentrum, i et område som kalles for Djupdalen. Det er tett med hus på alle kanter også. For å være ærlig så trives jeg ikke med omgivelsene, jeg lengter tilbake til å ha det åpent og fritt ute. Med åker og skog i nærheten slik jeg hadde før,med mulighet til å la hundene løpe løse ute. Derfor har jeg såvidt begynt å se etter et gammelt hus til leie i området Gaupen-Stavsjø-Nes - Tingnes. Ja til og med Helgøya vurderes. Gjerne på en gård. Der vil det både være folk i nærheten, og sikkert både mindre plen å klippe og mindre snø å måke ;)
I september var det kommune-og fylkestingsvalg, og jeg var nominert på begge listene til Arbeiderpartiet. I Ringsaker,kommunen min, fikk jeg nesten ingen personstemmer ,så jeg havnet langt nede på varamannslisten. Heldigvis ble jeg satt opp som 2.vara i omsorgskomitéen, og det har jeg allerede vært på 3 møter, av de 5 som har blitt avholdt. Jeg har også vært på mitt første kommunestyremøte, tidligere denne måneden. I tillegg ble jeg valgt inn som styremedlem i to av legatene som finnes i Ringsaker. I fylket fikk jeg faktisk 150 personstemmer, men der hjelper det ikke med tanke på å komme høyere på listen. Med min 36.plass havnet jeg akkurat utenfor den gjengen som kom inn på faste og varaplasser, dessverre.
Jeg har også vært med i prosessen med å slå sammen 4 arbeiderlag i Nes-området til ett. Det er også med i vurderingen når jeg ønsker å flytte til det området. Mesteparten av de andre hører til det gamle Stavsjø Arbeiderlag, og der er det allerede et godt fellesskap,som jeg nå er i ferd med å bli en del av. Jeg ble valgt inn som sekretær for 2 år i det nye Nes Arbeiderlag.
I februar var det ungdoms_OL i regionen, og skøyteløpene for deltagerne i alderen 15-18 år ble avholdt i Vikingskipet. Jeg var med som frivillig, og sammen med en gjeng fra Vikingskipets Venner var jeg en del av Adgang/Sikkerhet gruppen. Vi gikk i turnus , så det ble en del timer i løpet av den perioden dette sto på.
Jeg har vært en del i tankeboksen i de siste månedene når det gjelder Vikingskipets Venner med tanke på om jeg skulle fortsette, men har vel kommet frem til at de trenger meg, og at jeg trenger dem ;) Det er svært få i dag som vil gjøre en gratis innsats generelt sett, og de sliter spesielt med å få tak i andre som vil selge billetter - som er det JEG vil gjøre . Og med tanke på at jeg så og si ikke har folk jeg omgås med i nærheten, trenger jeg å være i et hyggelig fellesskap som dette.
Og til slutt litt mer hund ;) Jeg har lenge planlagt at jeg skulle ha en rase til , fortinnsvis i sammen med briard. Egentlig hadde jeg bestemt meg for shapendoes, men hver gang jeg sa dem følte jeg innerst inne at det var noe som manglet for at jeg skulle falle pladask for dem, uten at jeg har kunnet sette fingen nøyaktig på hva som mangler. Men på utstilling på Oppdal i juni i fjor skjedde det noe. Jeg sto å så på Bearded Collie, både i og utenfor ringen. Dette er en rase jeg egentlig har hatt på lista mi over raser jeg kunne tenke meg,like lenge som briarden. Men jeg hadde for meg at dette var en rase i stekt vekst med tanke på populasjon, og det har jeg ikke lyst på. Bestemte meg der og da for å undersøke nærmere, og tok en prat med engang med en oppdretter som var der. Og det viste seg at jeg hadde tatt feil med tanke på utbredelse av tasen. Med et utseende som er lett å sammenligne med briard, men med en mindre fysisk størrelse - synes jeg de er bare skjønne :) Dro hjem og leste meg opp og snakket blant annet med lederen i raseklubben på utstilling på Vålerbanen i juli i fjor. PÅ Nesbyen i august tok jeg direkte kontakt med ei jeg kjenner med rasen, og jeg tilbakte flere timer sammen med en herlig Beardie-gjeng, på både to og fire ben. Etter det bestemte jeg med 100 % - det er dette jeg vil ha. Ved årsskifte meldte jeg meg inn i raseklubben - og faktisk ut av briardklubben. Jeg har i løpet av året bestemt meg for at Oda blir den siste briarden min. Et mye enklere valg enn jeg trodde på forhånd. Det er hovedsakelig helsen min som er årsaken - legen min er helt enig med meg. Men med det jeg har opplevd av konflikter og baksnakking i det miljøet, ble valget også mye enklere.

Millie har som jeg skrevet før, HD E (sterk grad) med markerte forkalkninger. Hun ble i løpet av 2015 verre, noe som først og fremst merkes ved at hun er veldig stiv i bakparten. Til tider har hun nok også hatt vondt, for jeg har sett endringer i atferden hennes. I utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for å ta henne når jeg merket at hun fikk vondt, men det har vist seg lettere sagt enn gjort. I desember dro vi til dyrlegen, for jeg ville sjekke henne opp. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å be om smertestillende til henne,med forutsetning om at hun kunne få det av og til når hun hadde vondt. Så jeg ble overrasket når veterinæren sa at hun skulle ha det daglig, resten av livet. Jeg synes egentlig at det er helt feil at en ung hund skal måtte gå på smertestillende for å kunne fungere. Og på sikt er det nok en dårlig løsning,både med tanke på bivirkninger og med tanke på at hun kan utvikle immunitet slik at de ikke virker lenger. På den andre siden er hun nå for tiden i fin form og i godt humør nettopp på grunn av de smertestillende, og da er det ikke lett å ta den siste turen til veterinæren ;)

onsdag 31. desember 2014

Takk for det gamla ;)

Med bare noen timer igjen av 2014, er det tid for å oppsummere året som snart er historie.
For min egen del har det vært fylt med både opp-og nedturer,men totalt sett har det vært et bra år :)

Det startet ikke helt som jeg hadde planer om, med helseplager i januar og benbrudd i februar. Helseplagene fikk jeg heldigvis fort kontroll på, og benbruddet ga meg heldigvis mindre plager enn jeg fryktet.
Den største oppturen i år dreier seg også om helse.  Jeg har økt aktivitetsnivået mitt i forhold til de siste årene,og tatt flere andre grep også som gjør at jeg har mye mindre fibromyalgi smerter. Det er nok de nye medisinene jeg begynte på i høst som har hovedæren for det.
Det jeg er mest stolt av, er at jeg har klart å etablere en fast rutine med 1 styrketreningsøkt i uka. Jeg begynte å trene på Gande i slutten av april, etter å ha innsett at jeg måtte når jeg så hvor svak jeg var i musklene i forbindelse med benbruddet. Det var blant annet helt umulig å gå på krykker. I starten var det å komme seg på trening et like stort ork som tidligere, og jeg hadde en periode på 4 uker og en på 3 uker der jeg ikke kom meg avgårde. Men nytt fra tidligere var at jeg kom meg i gang igjen. Og siden slutten av august har jeg klart å komme meg avgårde 1 gang i uka. Og det er jeg veldig stolt av ;) Merker at det hjelper også, og det gir ekstra motivasjon. Drømmer om å få til 2 økter i uka,men er ikke helt der ennå ;) La også om kostholdet noe i høst,og det har ført til at 5 kilo har forsvunnet - og godt er det. Siden jeg i utgangspunktet alltid har vært slank, har de kiloene som har lagt seg på kroppen de siste årene gjort meg både frustrert og irritabel,men etter at jeg turte å innrømme for meg selv at det var det som skjedde,har det vært lettere å ta skikkelig tak for å gå ned igjen i vekt. Gjenstår enda 2-3 kilo før jeg er fornøyd,men det går seg nok til ;)
Året med Millie har også inneholdt både opp-og nedturer. Oppturene kom i Eskiltuna i mai, på Svensk selectionée og Svensk Briardspesial, på den Norske speisalen og på utstilling på Vålerbanen i juli. Den største nedturen er vel at hun ikke har blitt champion i 2014,siden hun fremdeles mangler storcert. Er heller ikke fornøyd med at vi ikke har fått tatt MH i året som har gått,men krysser alt jeg har for at vi får til det i 2015 - i tillegg til å få championatet selvsagt ;)

Så er det å se fremover mot et år som for egen del kommer til å bli svært innholdsrikt,med begivenheter i kø. Det starter allerede de kommende ukene, først og fremst med det nye familiemedlemmet som flytter inn mot slutten av januar. Woodlooks Oda ble født 26.november, og det er Woodlooks Love Affair aka Kajsa og CAN NUCH Goldfire of The Coastline aka Fire som er foreldrene hennes. Har stor tro på denne kombinasjonen,både eksteriørt og mentalt. I tillegg har Fire en imponerende bra HD statistikk på sine tidligere avkom, så jeg krysser alt jeg har for at jeg slipper å få en ny hund med HD ;)
En annen spennende ting som skjer i janaur, er nominasjonsmøte til Ringsaker Arbeiderparti den 26. På det endelige listeforslaget fra nominasjonskomitéen er jeg plassert som nr 17, en plass jeg virkelig håper å beholde. Det vil bety at jeg vil ha en mulighet til å komme inn i kommunestyre ved kommunevalget i september,forutsatt av at jeg klarer å få nok personstemmer. Det skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning ;)
Jeg pleier aldri å ha noen nyttårsfortsett,men i år skal jeg gjøre et unntak ;) Jeg har nemlig bestemt meg for at jeg skal bli mindre åpen og ærlig,da spesielt på Facebook. For det er ingen tvil om at kommunikasjonen på nettet bare blir verre og verre. I løpet av året har jeg opplevd å bli slaktet hvis jeg har skrevet en status som beskriver hva jeg føler, og det har skjedd mer enn en gang. For meg som har masse mobbing i sekken med livserfaringer,har dette vært veldig tungt. 

fredag 12. desember 2014

Noen tanker om mobbing

De verste mobberne blant oss finner vi i de voksnes rekker. Jeg snakker ikke om den fysiske utagerende mobbingen som foregår i skolegården. Den legger heldigvis de fleste bak seg. Jeg snakker om den mer subtile hverdagstrakasseringen som vi alle har stiftet bekjentskap med.
Atmosfæren av syrlige bemerkninger, stille ydmykelse i form av hersketeknikker, sarkasmer, at du lar være å hilse på noen, behandler dem som luft ledsaget av baksnakking og nedlatende kroppsspråk.
Journalist John Johansen i Fredrikstad Blad,
16. november 2014

Mobbing har vært en ganske hett tema i det offentlige rom i høst. Mange historier har blitt fortalt, den verste er nok den om 13 år gamle Odin som til slutt tok sitt eget liv.
Når mobbing blir satt på dagsorden handler det i første rekke om mobbing av barn. Og det er naturlig, det er jo der det hele begynner. Det er også der det begynte for meg, med daglig mobbing fra jeg begynte i 1.klasse og frem til jeg var ferdig med ungdomsskolen. Denne mobbingen har satt sine spor, og det er mange av mine reaksjoner i flere sammenheng som blir forsterket av de opplevelsene jeg hadde i barndommen.
At voksne mobber barn har også vært fremme i debatten, og jeg har erfaring med det også. I 5. eller 6.klasse var det en gutt i klassen som sladret til klasseforstanderen om at han hadde sett meg røyke for første gang sammen med noen eldre barn, og klasseforstanderen min brukte en hel klassetime på å fortelle både meg og hele klassen at jeg var et forferdelig menneske.

I går leste jeg en veldig bra kronikk om mobbing på nettet, og det er der sitatet er hentet fra. Og den handlet om voksenmobbing. Godt at noen setter søkelyset på det også, for det er det MYE av. Jeg har opplevd masse av det på mange ulike arenaer, og fra mange forskjellige mennesker. Og for meg er mobbing de tingene som beskrives i sitatet. Jeg bruker en del tid på å prøve å finne ut hvorfor det er sånn. Hvorfor driver folk med det, og hvorfor er det stadig jeg som blir utsatt for det ? Men jeg har ikke noe svar på det spørsmålet. Det eneste jeg vet at de som driver med det ALDRI kommer til å vinne !! Noen av dem har nok et håp om at jeg skal la meg knekke og forsvinne fra de arenaene de selv beveger seg på, men det gjør jeg ALDRI. For jeg vet at jeg er bra nok uansett hva andre mener, og JEG DUGER !!

torsdag 16. oktober 2014

Til tjeneste

Det er ingen tvil om at jeg er inne i en veldig spennende periode i livet, og 2015 kommer til å bli et VELDIG begivenhetsrikt år, på mange måter, Det mest spennende året på svært,svært lenge.
Det er også fylt av ulike merkedager og jubiléer. Neste høst er det for eksempel 30 år siden jeg begynte på folkehøgskolen og dermed endte opp her på Hedmarken - og ikke minst så fyller jeg 50 år. Akkurat det har jeg store problemer med å forstå, men det er en annen historie ;)

Men det som blir det mest spennende er neste års kommune-og fylkestingvalg. Jeg har nemlig stilt meg til disposisjon for partiet - altså Arbeiderpartiet, hvis det skulle være noen tvil om det.
Selv om jeg er arbeidsufør på grunn av fibromyalgi er det ingenting i veien med hodet mitt. Jeg føler behov for å få brukt den mentale kapasiteten min bedre enn jeg får gjort nå, og med det samfunnsengasjementet jeg har, synes jeg politikken er en interessant arena å begi seg inn på.
Nominasjonskomitéene i både fylke og kommune har nå kommet med sine listeforslag, og jeg er med på begge. Fylkespartiet har kommet lengst i sin prosess, der skal vi ha nominasjonsmøte lørdag 1. november. Jeg er foreslått på plass nummer 36, og håper jeg fremdeles er med etter møtet også ;)
I Ringsaker har nominasjonskomitéen foreslått meg på 21. plass i sitt første forslag, og jeg er veldig spent på fortsettelsen ;) Det endelige nominasjonsmøte er mandag 26. januar 2015. Samme dag som moren min fyller 93 år forresten ;)

For å stå bedre forberedt til det som kommer, har jeg tatt noen valg. Jeg har allerede begynt å si fra meg noen forpliktelser, for å ha bedre tid til partiet. Får jeg fast plass i kommunestyret neste år, er det en mulighet for at jeg må kutte ned på flere aktiviteter, men det gjenstår å se. Det er det helsen min som avgjør, og jeg har også gjort noen grep i forhold til den. Har begynt på LDN, lav dosert naltreksjon, en medisin som blir gitt mot blant annet MS og andre autoimmune sykdommer. Er veldig fornøyd så langt, jeg har mye mindre fibro.-smerter enn jeg har hatt på veldig lenge.
Jeg har også endret kostholdet mitt og prøvd å øke aktiviteten min. På 6 uker har jeg gått ned 5,2 kg, og det er jeg kjempefornøyd med. For jeg har ikke vært fornøyd med at vekten min har økt de siste årene, når jeg i utgangspunktet alltid har vært slank. Dette har vært veldig mye enklere å få til enn jeg trodde, det var akkurat det samme som når jeg sluttet å røyke for 11 år siden ;) Planen er å gå ned noen kilo til ;) Jeg går turer med Millie og trener på Grande. Siden slutten av juli har det bare vært en uke der jeg ikke har trent, og det er jeg stolt av. En gang i uka er et must, men tanken er å øke til to - hvis jeg klarer. Foreløpig får jeg ta økt nr 2 som bonus ;)

Men det absolutt største som skjer i 2015, hvis alt går som det skal - er at det endelig blir to hunder i huset igjen. Kajsa er paret og når jeg snakket med Ingela for et par dager siden, trodde hun at Kajsa er drektig. Det betyr at det flytter inn et lakristroll her i slutten av januar :)

torsdag 25. september 2014

Selvransakelse ;)

Jeg er en som ofte tenker på hvordan andre oppfatter meg, og det er ikke så lett å vite ;) Dessverre er det svært få, om noen som tør å si direkte til meg hva de de reagerer på. Og ja - jeg vet at jeg ikke er perfekt, og takk for det ;)
En av tingene jeg har innsett er dette : Jeg kan nok for mange,og kanskje spesielt for sindige hedmarkinger - fremstå som noe konfronterende til tider. Men tro meg, det er ikke noen onde hensikter som ligger bak. Jeg ønsker bare noen ganger å få folk til å tenke litt, men ser at det i mange tilfeller ikke blir oppfattet sånn. Og det er jeg lei for....

torsdag 28. august 2014

Flott fasade

I vårt digitale samfunn der bruk av sosiale medier har blitt en arena for å fortelle hvordan vi har det, ser det ut som om livet ikke er virkelighet lenger, men en fantasiverden der alt er perfekt. Er det noen som prøver å fortelle noe annet, blir man fort hugget hode av. Men det nekter jeg rett og slett og finne meg i, og jeg håper det er flere som følger mitt eksempel ! Er du frustrert og føler det er noe du skulle ha sagt - så gjør nettopp det. La ikke andre sette munnkurv på deg, det kommer det ingenting godt ut av. Er det noen som ikke tåler det, kan de la være å lese, blokkere deg eller hva faen de vil ;)
Og som jeg skrev på statusen min på Facebook i dag - det nytter ikke med en fin fasade om innsiden er ødelagt.
Selv er jeg mest opptatt av hvordan folk behandler folk rundt seg. Nytter ikke hva man selv klarer å oppnå hvis det innebærer å ødelegge andre mennesker på veien......