Historien om Wilma - N UCH KORAD Goblinwalley Vixen, født 16. 02.2007 - død 14.07.2013

 Er glad for at Wilma fikk være med i skogen en uke før hun fikk sovne inn
(Foto: Randi Løbakk)

Har fundert litt på om jeg i det hele tatt skulle fortelle denne historien, men i motsetning til visse andre, synes jeg det er riktig at sannheten kommer frem !

Wilma kom inn i mitt liv én uke gammel, i februar 2007. Da hadde vi (det vil si jeg og Lisbeth Tuven på Kennel Li-Brie) prøvd å pare Luna med både Cody og Nico uten at det ble valper av det - og jeg var veldig sugen på ny valp. Hadde fått med meg at det var valper på gang hos kennel Goblinwalley i Sverige, og når hun la ut de første bildene av kullet når de var en uke gamle, var jeg helt bestemt på at jeg ville ha valp.Og når valpene var 6 uker tok vi turen for å kikke på dem. Da var mesteparten allerede solgt, men jeg hadde 2 stk jeg kunne velge mellom. Med en gang jeg kom inn døren der var det én valp som tok direkte kontakt med meg, og jeg var solgt ;) Og ja, dette var Wilma. Jeg brydde meg ikke engang om å bli så veldig kjent med den andre, for dette var kjærlighet ved første blikk ;) Hun var 9 uker når jeg hentet henne hjem.

De første årene var vi ganske aktive, Wilma og jeg. Hun var på en haug med valpeshow, der 2.BIS valp i september 2009 var det absolutte høydepunktet. Vi gikk på både valpekurs og bronsemerkekurs - der klarte vi merket på første forsøk med 174 av 180 poeng. Vi var på kenneltreff i 2007,2008 og 2009, og også noen treningshelger i regi av oppdretteren.  I 2008 var kenneltreffet i kombinasjon med MH, som hun gjennomførte veldig bra med blant annet 1 på skudd. I 2009 var det korning i kombinasjon med kenneltreffet, og der besto hun eksteriørbeskrivningen og fikk 344 poeng på mentaldelen. Hunden må ha over 300 poeng for å få tittelen. Vi konkurrerte noen ganger i lydighet, både offisielt og uoffisielt, der høydepunktet var klubbemesterskapet i Norsk Briard Klubb i 2011, der hun vant klasse 1 med 156 poeng. Hun ble også Norsk Utstillingschampion i juni 2009 på NKK Drammen. Men siden hun ikke trivdes i utstillingsringen, ble dette hennes siste opptreden på den arenaen.
Siden Wilma var en så bra hund, skulle Lisbeth låne henne for å ha et kull med valper hos henne. Vi prøvde å pare henne på to løpetider, men det ble aldri noen paring med verken Boss eller Scott. Og i ettertid er jeg kjempeglad for det !!
På høsten i 2011 ble Wilma dårlig. Første gangen spydde hun flere ganger i løpet av en 20 timers periode. Jeg ringte til veterinær på Biri, som har døgnvakt - og siden vi var redde for at hun hadde satt fast et eller annet i tarmen, tok vi røntgen med bedøvelse og kontrastveske, men ingen funn ble gjort. Hun spydde opp mesteparten av kontrastveska når vi kom hjem, men for å være helt sikker på at alt var i orden, dro vi tilbake tidlig lørdag morgen for å ta nye bilder. Veterinæren synes Wilma var så enkel å jobbe med, at hun slapp bedøvelse denne gangen. Og ja, hun lå helt stille på bordet når røntgenbildene ble tatt. Også disse bildene var helt i orden. Hun fikk en antibiotika-kur, og etter en kort periode var hun sitt gamle jeg igjen. Men dette er det jeg tror var starten på marerittet EPI. 
Etter en stund fant jeg ut at magen hennes ikke fungerte som den skulle. Hun hadde ikke diaré, men hver gang hun gjorde fra seg, var avføringen løs - til tider nesten flytende. Dette kom og gikk i perioder, og hun var mye bedre da jeg ga henne Zoolac eller lignende.  Skulle selvsagt ha oppsøkt veterinær tidligere, men det så ut til at det skulle bli bra stadig vekk, så jeg utsatte det lenger enn jeg burde. Men etter hvert oppsto det andre ting som gjorde meg veldig urolig, så det var bare å komme seg av gårde ;) Hun forandret atferd - var ikke alltid med på lek med Luna og virket mer pinglete enn hun pleier å være. Hun klødde en del, og pelsen ble matt og livløs. Det verste i tillegg til problemene med mage/tarm, var at jeg fant et par vortelignende kuler på henne. Alle disse tingene til sammen gjorde at både veterinæren og jeg var inne på tanken om kreft. I så tilfelle var det en krefttype som heter mascelletumor. På det første besøket hos veterinæren i midten av januar, ble hud og pels undersøkt uten funn ,det ble tatt blodprøver og det ble satt i gang tiltak for mage/tarm. Det var en tablettkur og i tillegg måtte vi starte med spesialfor. Jeg fikk også streng beskjed om å slutte med godbiter, griseører og lignende. Blodet ble blant annet sjekket med tanke på feil på stoffskifte, men det var heldigvis helt i orden. Alle blodprøvene ellers var også fine, bortsett fra at hun hadde litt lite proteiner. Dette skyldes mest sannsynelig at hun hadde hatt problemer med mage/tarm i lengre tid. Operasjon for å fjerne utvekstene ble gjort 25 januar. I utgangspunktet var det bare en utvekst, som satt på høyre side av buken, men kvelden før inngrepet fant jeg en til, høyt oppe på baksiden av høyre frambein.Etter operasjonen gikk hun i noen dager på hele 3 slag medisiner - tabletter for magen, smertestillende og antibiotika. I tillegg behandlet jeg begge hundene med SpotOn med tanke på reveskabb. Veterinæren oppdaget at hun var rødere i huden og klødde betydelig mer når hun skulle opereres, enn det hun gjorde 8 dager tidligere.

Dagene som fulgte mens vi ventet på diagnosen, var tøffe for min del - men det var heldigvis ikke kreft. Den ene var en fonikkel og den andre var en ødelagt hårsekk.
Etter dette fortsatte Wilma å gå på spesialfór, men magen var fremdeles likedan uten at vi fant noe forklaring på hva det kunne være. I begynnelsen av mai var jeg på vei til Stavanger, når mobilen ringte og Lisbeth var på tråden for å fortelle at hun hadde bestemt seg for at hun ikke ville ha valper på Wilma siden hun var syk. Vi ventet nemlig løpetid på Wilma når som helst, og hadde bestemt oss for å gjøre et siste forsøk på å pare henne da. Og det var selvsagt helt riktig å droppe paring, Wilma's helse kom i første rekke !! Men hun sa også at hun har snakket med Siri om Wilma's symptomer for en stund siden, og at Siri hadde nevnt at det kanskje kunne være EPI- Exocrin pankreas insuffisiens . Med en gang jeg kom til Stavanger, fant jeg frem PC'n, gikk inn på nettet og begynte å lese om denne sykdommen, som kort fortalt dreier seg om mangel på fordøyelsesenzymer i bukspyttkjertelen. Les mer om dette her : http://www.spodan.com/no/2456.html. Dess mer jeg leste, dess mer kjente jeg igjen symptomene, og jeg ringte og bestilte tid hos veterinæren med en gang jeg kom tilbake til Hedemarken. Ba om at hun måtte ta en blodprøve for å sjekke om det var EPI, og da sa hun at hun også hadde tenkt på at dette kunne være årsaken til Wilma's dårlige helse. På dette tidspunktet haddeWilma vært syk i over et halvt år, og hun var blitt veldig tynn. Prøven ble tatt, og bare etter noen dager kom svaret jeg fryktet - Wilma hadde EPI. Jeg hadde da lest en del om sykdommen på nettet, og så at det dessverre var et stort flertall av hundene med denne diagnosen som ikke fikk noe godt eller langt liv. Og jeg har alltid ment at man ikke skal holde hunder i live for enhver pris, noen ganger er det bedre de får slippe. Derfor var jeg veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre, skulle jeg la henne sovne inn med en gang eller gjøre et forsøk med medisinering ? Etter å ha rådført meg med flere, inkludert dyrlegen - bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk med medisinering, selv om jeg innerst inne hadde mest lyst til å la henne få slippe. Prøvene viste at hun i tillegg til EPI, også hadde for lite B-12. Det skyldtes nok at hun hadde vært syk så lenge at mesteparten av kroppens reserver allerede var på et minimum. B12 skulle hun få tilført gjennom sprøyter hos veterinæren, i tillegg til pulveret som inneholdt emzymer og som skulle tilsettes hvert måltid heretter for resten av livet.
I begynnelsen var det snakk om 5 B12 sprøyter, og de skulle tas ofte fikk jeg beskjed om - helst et par i uka. Samtidig som jeg startet behandlingen på Wilma, hadde jeg et stort havari på bilen . der jeg var uten egen bil i 6 uker - og jeg var innlagt som dagpasient på Grande i 5 uker, så alt skjedde virkelig på en gang. Men jeg gjorde absolutt mitt beste, og var stort sett hos veterinæren 1 gang i uka. Merket at sprøytene hjalp, så vi var enige om å fortsette med det. Frem til september 2012 fungerte alt veldig bra, med 3 måltider til dagen og vekta til Wilma økte jevnt og trutt. Såpass at jeg gikk ned igjen til 2 måltider til dagen. Men så snudde det. Avføringen var fin, men hun gjorde fra seg i store mengder hver gang hun var på do. Vi fortsatte med B12 sprøyter en stund til, men utpå nyåret i 2013 synes jeg ikke at jeg merket noe mer bedring etter at hun hadde fått sprøytene, så da ga vi oss med det. Jeg var i denne perioden flere ganger inne på tanken om hun hadde best av å få slippe, mens andre som så henne mente at det virket som om hun hadde det bra, så jeg skjøv de tankene fra meg en stund. Jeg så jo at hun stadig ble tynnere, hun gjorde seg nok ikke noen nytte av maten de siste månedene. Hun fungerte faktisk best på 1 måltid til dagen. Når jeg prøvde å øke mengden mat, etter råd fra veterinæren- kom det bare ut igjen.  Og det var det som til slutt fikk meg til å bestemme meg for at nå var det nok. Lørdag 13 juli var jeg på utstilling på Vålerbanen med Millie, og det var meningen jeg skulle avgårde på søndags morgen også. Men etter at vi kom hjem på lørdagen, gjorde Wilma ifra seg inne. Ikke 1 gang, men minst 2. Og natt til søndag våknet jeg av at det skjedde igjen, da på hennes faste soveplass under sengen min. Hørte at hun febrilsk slikket det i seg, så det var ikke mye igjen når jeg dro frem senga. Fikk lagt henne på kjøkkenet, slik at jeg fikk sovet noen timer - for jeg forsto med en gang at det var uaktuelt å dra på utstilling denne dagen. Og når jeg våknet var det flere hauger med flytende avføring der hun lå. Det virket rett og slett som om hun ikke klarte å kontrollere tarmen lenger. Det var en tung, men helt riktig beslutning jeg tok denne morgenen - at hun skulle få slippe samme dag.
Heldigvis er det døgnvakt på Biri Dyreklinikk og veterinæren der støttet meg 110 % når jeg forklarte hele bakgrunnen for avgjørelsen min. Når vekta viste 24 kilo, var det enda et bevis på at tiden var inne. Det tok bare 5 minutt fra den første sprøyta med narkosemiddel var gitt, og til hun ramlet om på gulvet. Etter å ha pratet noen minutter til med veterinæren, valgte jeg å forlate stedet på dette tidspunktet. RIP, jenta mi !!

Det jeg synes er mest bemerkelsesverdige med denne historien, er lynne til Wilma. Bortsett fra en periode i januar 2012, når hun hadde for lite proteiner, har lynnet hennes vært like elskelig som nr hun var frisk. Glad og tillitsfull mot alt og alle. Jeg merket meg at hun var litt mer pinglete på nyttårsaften og ved tordenvær enn før, og hun sprang fort å gjemte seg hvis jeg ble irritert for et eller annet. Hun var heller ikke like tålmodig med Millie som hun ville vært hvis hun var frisk, men jeg så aldri at hun var ufin mot henne. Men Millie drev og utfordret henne denne siste tiden, så det kan nok hende det kunne smelt hvis hun hadde levd lenger.

Ellers har hele denne perioden med Wilma's sykdom vært en stor belastning for meg, og jeg har følt meg veldig alene. Det er bare noen få gode venner, som har støttet meg.
Sendte en mail med informasjon til Wilma's oppdretter og hun som eide faren med en gang diagnosen var satt, men det er bare hannhundeieren som brydde seg nok til å svare meg.
Det tøffeste har imidlertid vært den manglende støtten fra den faste veterinæren vår. For det første burde de ha undersøkt om hun hadde EPI på et langt tidligere tidspunkt, særlig siden denne hadde vært borti noen tilfeller av sykdommen tidligere. Istedenfor har de skjøvet alt ansvaret for Wilma's sykdomsforløp over på meg. Ikke er jeg utdannet veterinær, og jeg har hele tiden gjort det beste jeg kunne.

Uansett så vet jeg at jeg gjorde det riktige, når jeg lot Wilma få sovne inn. Jeg savner henne hver dag, for hun var den mest hengivne hunden jeg har hatt. Sorgen hadde jeg imidlertid tatt ut på forhånd, den startet egentlig den dagen Wilma fikk diagnosen. Jeg gråt når jeg hadde snakket med vakthavende veterinær på Biri Dyreklinikk og gjort avtalen om å komme med henne, men etterpå har det vært tomt for tårer.