Takk for det gamla ;)

Med bare noen timer igjen av 2014, er det tid for å oppsummere året som snart er historie.

For min egen del har det vært fylt med både opp-og nedturer,men totalt sett har det vært et bra år :)

Det startet ikke helt som jeg hadde planer om, med helseplager i januar og benbrudd i februar. Helseplagene fikk jeg heldigvis fort kontroll på, og benbruddet ga meg heldigvis mindre plager enn jeg fryktet.

Den største oppturen i år dreier seg også om helse.  Jeg har økt aktivitetsnivået mitt i forhold til de siste årene,og tatt flere andre grep også som gjør at jeg har mye mindre fibromyalgi smerter. Det er nok de nye medisinene jeg begynte på i høst som har hovedæren for det.
Det jeg er mest stolt av, er at jeg har klart å etablere en fast rutine med 1 styrketreningsøkt i uka. Jeg begynte å trene på Gande i slutten av april, etter å ha innsett at jeg måtte når jeg så hvor svak jeg var i musklene i forbindelse med benbruddet. Det var blant annet helt umulig å gå på krykker. I starten var det å komme seg på trening et like stort ork som tidligere, og jeg hadde en periode på 4 uker og en på 3 uker der jeg ikke kom meg avgårde. Men nytt fra tidligere var at jeg kom meg i gang igjen. Og siden slutten av august har jeg klart å komme meg avgårde 1 gang i uka. Og det er jeg veldig stolt av ;) Merker at det hjelper også, og det gir ekstra motivasjon. Drømmer om å få til 2 økter i uka,men er ikke helt der ennå ;) La også om kostholdet noe i høst,og det har ført til at 5 kilo har forsvunnet - og godt er det. Siden jeg i utgangspunktet alltid har vært slank, har de kiloene som har lagt seg på kroppen de siste årene gjort meg både frustrert og irritabel,men etter at jeg turte å innrømme for meg selv at det var det som skjedde,har det vært lettere å ta skikkelig tak for å gå ned igjen i vekt. Gjenstår enda 2-3 kilo før jeg er fornøyd,men det går seg nok til ;)

Året med Millie har også inneholdt både opp-og nedturer. Oppturene kom i Eskiltuna i mai, på Svensk selectionée og Svensk Briardspesial, på den Norske speisalen og på utstilling på Vålerbanen i juli. Den største nedturen er vel at hun ikke har blitt champion i 2014,siden hun fremdeles mangler storcert. Er heller ikke fornøyd med at vi ikke har fått tatt MH i året som har gått,men krysser alt jeg har for at vi får til det i 2015 - i tillegg til å få championatet selvsagt ;)

Så er det å se fremover mot et år som for egen del kommer til å bli svært innholdsrikt,med begivenheter i kø. Det starter allerede de kommende ukene, først og fremst med det nye familiemedlemmet som flytter inn mot slutten av januar. Woodlooks Oda ble født 26.november, og det er Woodlooks Love Affair aka Kajsa og CAN NUCH Goldfire of The Coastline aka Fire som er foreldrene hennes. Har stor tro på denne kombinasjonen,både eksteriørt og mentalt. I tillegg har Fire en imponerende bra HD statistikk på sine tidligere avkom, så jeg krysser alt jeg har for at jeg slipper å få en ny hund med HD ;)
En annen spennende ting som skjer i janaur, er nominasjonsmøte til Ringsaker Arbeiderparti den 26. På det endelige listeforslaget fra nominasjonskomitéen er jeg plassert som nr 17, en plass jeg virkelig håper å beholde. Det vil bety at jeg vil ha en mulighet til å komme inn i kommunestyre ved kommunevalget i september,forutsatt av at jeg klarer å få nok personstemmer. Det skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning ;)
Jeg pleier aldri å ha noen nyttårsfortsett,men i år skal jeg gjøre et unntak ;) Jeg har nemlig bestemt meg for at jeg skal bli mindre åpen og ærlig,da spesielt på Facebook. For det er ingen tvil om at kommunikasjonen på nettet bare blir verre og verre. I løpet av året har jeg opplevd å bli slaktet hvis jeg har skrevet en status som beskriver hva jeg føler, og det har skjedd mer enn en gang. For meg som har masse mobbing i sekken med livserfaringer,har dette vært veldig tungt. 

Noen tanker om mobbing

De verste mobberne blant oss finner vi i de voksnes rekker. Jeg snakker ikke om den fysiske utagerende mobbingen som foregår i skolegården. Den legger heldigvis de fleste bak seg. Jeg snakker om den mer subtile hverdagstrakasseringen som vi alle har stiftet bekjentskap med.

Atmosfæren av syrlige bemerkninger, stille ydmykelse i form av hersketeknikker, sarkasmer, at du lar være å hilse på noen, behandler dem som luft ledsaget av baksnakking og nedlatende kroppsspråk.

Journalist John Johansen i Fredrikstad Blad,
16. november 2014

Mobbing har vært en ganske hett tema i det offentlige rom i høst. Mange historier har blitt fortalt, den verste er nok den om 13 år gamle Odin som til slutt tok sitt eget liv.

Når mobbing blir satt på dagsorden handler det i første rekke om mobbing av barn. Og det er naturlig, det er jo der det hele begynner. Det er også der det begynte for meg, med daglig mobbing fra jeg begynte i 1.klasse og frem til jeg var ferdig med ungdomsskolen. Denne mobbingen har satt sine spor, og det er mange av mine reaksjoner i flere sammenheng som blir forsterket av de opplevelsene jeg hadde i barndommen.
At voksne mobber barn har også vært fremme i debatten, og jeg har erfaring med det også. I 5. eller 6.klasse var det en gutt i klassen som sladret til klasseforstanderen om at han hadde sett meg røyke for første gang sammen med noen eldre barn, og klasseforstanderen min brukte en hel klassetime på å fortelle både meg og hele klassen at jeg var et forferdelig menneske.

I går leste jeg en veldig bra kronikk om mobbing på nettet, og det er der sitatet er hentet fra. Og den handlet om voksenmobbing. Godt at noen setter søkelyset på det også, for det er det MYE av. Jeg har opplevd masse av det på mange ulike arenaer, og fra mange forskjellige mennesker. Og for meg er mobbing de tingene som beskrives i sitatet. Jeg bruker en del tid på å prøve å finne ut hvorfor det er sånn. Hvorfor driver folk med det, og hvorfor er det stadig jeg som blir utsatt for det ? Men jeg har ikke noe svar på det spørsmålet. Det eneste jeg vet at de som driver med det ALDRI kommer til å vinne !! Noen av dem har nok et håp om at jeg skal la meg knekke og forsvinne fra de arenaene de selv beveger seg på, men det gjør jeg ALDRI. For jeg vet at jeg er bra nok uansett hva andre mener, og JEG DUGER !!

Til tjeneste

Det er ingen tvil om at jeg er inne i en veldig spennende periode i livet, og 2015 kommer til å bli et VELDIG begivenhetsrikt år, på mange måter, Det mest spennende året på svært,svært lenge.
Det er også fylt av ulike merkedager og jubiléer. Neste høst er det for eksempel 30 år siden jeg begynte på folkehøgskolen og dermed endte opp her på Hedmarken - og ikke minst så fyller jeg 50 år. Akkurat det har jeg store problemer med å forstå, men det er en annen historie ;)

Men det som blir det mest spennende er neste års kommune-og fylkestingvalg. Jeg har nemlig stilt meg til disposisjon for partiet - altså Arbeiderpartiet, hvis det skulle være noen tvil om det.
Selv om jeg er arbeidsufør på grunn av fibromyalgi er det ingenting i veien med hodet mitt. Jeg føler behov for å få brukt den mentale kapasiteten min bedre enn jeg får gjort nå, og med det samfunnsengasjementet jeg har, synes jeg politikken er en interessant arena å begi seg inn på.
Nominasjonskomitéene i både fylke og kommune har nå kommet med sine listeforslag, og jeg er med på begge. Fylkespartiet har kommet lengst i sin prosess, der skal vi ha nominasjonsmøte lørdag 1. november. Jeg er foreslått på plass nummer 36, og håper jeg fremdeles er med etter møtet også ;)
I Ringsaker har nominasjonskomitéen foreslått meg på 21. plass i sitt første forslag, og jeg er veldig spent på fortsettelsen ;) Det endelige nominasjonsmøte er mandag 26. januar 2015. Samme dag som moren min fyller 93 år forresten ;)

For å stå bedre forberedt til det som kommer, har jeg tatt noen valg. Jeg har allerede begynt å si fra meg noen forpliktelser, for å ha bedre tid til partiet. Får jeg fast plass i kommunestyret neste år, er det en mulighet for at jeg må kutte ned på flere aktiviteter, men det gjenstår å se. Det er det helsen min som avgjør, og jeg har også gjort noen grep i forhold til den. Har begynt på LDN, lav dosert naltreksjon, en medisin som blir gitt mot blant annet MS og andre autoimmune sykdommer. Er veldig fornøyd så langt, jeg har mye mindre fibro.-smerter enn jeg har hatt på veldig lenge.
Jeg har også endret kostholdet mitt og prøvd å øke aktiviteten min. På 6 uker har jeg gått ned 5,2 kg, og det er jeg kjempefornøyd med. For jeg har ikke vært fornøyd med at vekten min har økt de siste årene, når jeg i utgangspunktet alltid har vært slank. Dette har vært veldig mye enklere å få til enn jeg trodde, det var akkurat det samme som når jeg sluttet å røyke for 11 år siden ;) Planen er å gå ned noen kilo til ;) Jeg går turer med Millie og trener på Grande. Siden slutten av juli har det bare vært en uke der jeg ikke har trent, og det er jeg stolt av. En gang i uka er et must, men tanken er å øke til to - hvis jeg klarer. Foreløpig får jeg ta økt nr 2 som bonus ;)

Men det absolutt største som skjer i 2015, hvis alt går som det skal - er at det endelig blir to hunder i huset igjen. Kajsa er paret og når jeg snakket med Ingela for et par dager siden, trodde hun at Kajsa er drektig. Det betyr at det flytter inn et lakristroll her i slutten av januar :)

Selvransakelse ;)

Jeg er en som ofte tenker på hvordan andre oppfatter meg, og det er ikke så lett å vite ;) Dessverre er det svært få, om noen som tør å si direkte til meg hva de de reagerer på. Og ja - jeg vet at jeg ikke er perfekt, og takk for det ;)
En av tingene jeg har innsett er dette : Jeg kan nok for mange,og kanskje spesielt for sindige hedmarkinger - fremstå som noe konfronterende til tider. Men tro meg, det er ikke noen onde hensikter som ligger bak. Jeg ønsker bare noen ganger å få folk til å tenke litt, men ser at det i mange tilfeller ikke blir oppfattet sånn. Og det er jeg lei for....

Flott fasade

I vårt digitale samfunn der bruk av sosiale medier har blitt en arena for å fortelle hvordan vi har det, ser det ut som om livet ikke er virkelighet lenger, men en fantasiverden der alt er perfekt. Er det noen som prøver å fortelle noe annet, blir man fort hugget hode av. Men det nekter jeg rett og slett og finne meg i, og jeg håper det er flere som følger mitt eksempel ! Er du frustrert og føler det er noe du skulle ha sagt - så gjør nettopp det. La ikke andre sette munnkurv på deg, det kommer det ingenting godt ut av. Er det noen som ikke tåler det, kan de la være å lese, blokkere deg eller hva faen de vil ;)
Og som jeg skrev på statusen min på Facebook i dag - det nytter ikke med en fin fasade om innsiden er ødelagt.
Selv er jeg mest opptatt av hvordan folk behandler folk rundt seg. Nytter ikke hva man selv klarer å oppnå hvis det innebærer å ødelegge andre mennesker på veien......

Vennskap

Vennskap er for meg et vidt begrep, fordi jeg har mange vennskap som er veldig forskjellige. Noen av vennene mine har jeg relativt ofte kontakt med, noen ser jeg sjeldnere, noen har jeg funnet igjen etter 25 år og noen har jeg ikke sett på årevis. Det er enkelte jeg fremdeles regner som venner, selv om jeg ikke har sett dem på alt fra 15-20 til 25-30 år. Disse vet jeg at hvis vi møtes, eller trenger hverandre i en vanskelig situasjon, vil vi finne igjen tonen relativt raskt. Det har jeg jo også erfart med de vennene jeg har funnet igjen fra ungdommen gjennom Facebook.
Men så er spørsmålet - hva inneholder et vennskap og hvordan skal det pleies ?
Selv opplevde jeg for relativt kort siden at ei som jeg har regnet som en av mine nærmeste venner i over 4 år, plutselig avsluttet vennskapet. Og det gjorde hun ved å slette meg som venn på Facebook. Jeg oppdaget det ved en tilfeldighet da jeg skulle innom profilen hennes for å se hvordan det sto til - og ble veldig overrasket. Sendte melding til henne og fikk henne i tale via chatten der, men det var tydelig at hun ikke hadde noen interesse av å gjennoppta vennskapet - verken der eller i "in real life " - som er der vi lever livet vårt, tross alt ;) Hun la alt ansvar for at vennskapet var over på meg. Hun mente at et vennskap må pleies for å vare, og at jeg prioriterte hundeutstillinger og andre aktiviteter foran henne. Og det er her det første spørsmålet mitt dukker opp ;) Ja, jeg er enig i at et vennskap må pleies. Men samtidig mener jeg at et vennskap skal tåle at det i perioder er sånn at man ikke har muligheter for å treffes. Til opplysning bor vi på hver vår kant av Hedmark fylke, og jeg må kjøre 2 timer én vei for å besøke henne. Hun å sin side er mer plaget av smerter ved lange bilturer enn det jeg er, og siden jeg ikke har plass til overnattingsgjester, er det lettest om jeg drar til henne på besøk. På grunn av sykdom var hun i en ukes tid ved påsketider innlagt på sykehushotellet ved Elverum sykehus, og ba meg om å komme på besøk. Men akkurat da var kalenderen min så full at jeg måtte velge bort noen ting, også på grunn av egen helse - og jeg valgte bort å dra på besøk til henne. Det beklager jeg at jeg gjorde !Tidligere når jeg har måttet avlyse avtaler vi har hatt, har det blitt akseptert - og vi har alltid vært enige om at vi tar det igjen siden. Men ikke denne gangen altså ! Det andre jeg reagerte på var jeg ble beskyldt for å velge andre ting foran henne. Jeg har aldri vært klar over at jeg måtte velge, og jeg føler ikke hun har rett til å be meg om det heller. Jeg har plass til mange ting i livet. !
Jeg har ikke mange nære venner, og det har gått inn på meg at dette vennskapet tok slutt. Vet at hun har hatt det veldig tøft det siste året, men hun har ikke sagt direkte til meg at hun trengte meg. Det sa jeg også til henne, men da fikk jeg beskjed om at hun hadde prøvd å gi meg noen hint. Men beklager, jeg er utrolig dårlig på sånt. Er det noen som vil at jeg skal vite noenting, må de si det direkte til meg.

Bonus

I går kveld (det vil si mandag) la jeg ut en status på Facebook som fortalte at jeg er veldig opptatt av hundeutstilling ja så og si avhengig ;) Og det er jeg nok også ;) jeg simpelthen elsker å dra på hundeutstilling, enten det er for å stille ut egen hund - som jeg gjør absolutt mest av, for å skrive eller bare for å være tilskuer - noe det er veldig lenge siden jeg har gjort. Jeg har i det siste fundert på hvorfor jeg er så begeistret for dette, og jeg tror jeg har funnet svaret ;) Selvsagt er det en faktor at jeg er veldig interessert i hund og alt det hundeutstillinger handler om, men det er også noe annet. Og det handler rett og slett om mestring, dette er noe jeg kan ;) Og mestringsfølelse er viktig for oss alle ;) For meg, som ikke er i jobb - er dette en arena hvor jeg opplever at jeg duger. Både gjennom resultatene jeg har oppnådd med Luna, Wilma (hun ble iallfall NUCH) og nå med Millie, og ikke minst gjennom skriveroppdragene der jeg stadig får gode tilbakemeldinger både fra dommere, ringsekretærer, arrangører og utstillere - noe jeg setter stor pris på :) Skriveren er veldig viktig i utstillingsringen - og heldigvis er det stadig flere som får øynene opp for det ;)

Men uansett, la en ting være helt klart : Utstilling og gode resultater er bare en BONUS !! Det aller, aller viktigste er MENTALITET ! Nytter ikke å være vakker, hvis hunden ikke er bra mentalt !! Er viktig for meg at folk vet hvor jeg står angående akkurat dette ! Både Luna og Wilma ble testet mentalt. Luna tok karaktertest, som hun besto når hun var litt over 2 år. Og Wilma tok først MH når hun var ca 17 måneder, og besto korning når hun var noen måneder over 2 år.
Millie skulle jo ta MH i Eskilstuna i mai, men da fikk hun løpetid. Nå planlegger jeg å gjøre det i løpet av høsten, for så å ta korning på henne i løpet av neste sommer. Synes det er veldig interessant å se hvordan hun oppfører seg på disse testene, selv om hun ikke skal brukes i avl på grunn av HD.

I tillegg til mentaltester, har jeg også drevet litt med lydighet med både Luna og Wilma. Begge besto bronsemerket, og konkurrerte litt i klasse 1, både offisielt og uoffisielt.
Jeg begynte jo på bronsemerke-kurs med Millie i fjor sommer, men det ble aldri gjort ferdig på grunn av uforutsette hendelser hos arrangørklubben. I det siste har jeg fundert litt på å begynne med en eller annen form for aktivitet igjen, og jeg må innrømme at jeg savner den tiden jeg var aktiv i hundeklubb - iallfall den hyggelige perioden i Gjøvik Hundeklubb som for min del strakk seg fra ca 2004 til 2008. Da hadde jeg et sted å dra for å trene hund og jeg trivdes ;) Kunne godt tenkt meg å finne en klubb å trene i igjen, men hvor - nei, det aner jeg ikke ;) Litt usikker på hva jeg vil trene med Millie også, med tanke på hoftene hennes.....

Tilhørighet

Vi har alle behov for tilhørighet - vite at man hører til et sted. For mange er det noe de ikke tenker over i hverdagen, fordi de har sin naturlige tilhørighet gjennom jobb, familie og alt det andre et såkalt A4-liv inneholder.

Men for noen av oss er den tilhørigheten ikke så lett å finne - og sånn er det for meg. Utenfor arbeidslivet, enslig, innflytter og med et antall nære venner jeg nesten kan telle på en hånd blir det veldig enkelt å føle seg alene.

Etter å ha bodd mitt hele voksne liv på Østlandet, og med over 20 års botid i Ringsaker - skulle man tro at det er her jeg hører til. Og på mange måter føler jeg at jeg gjør det. Men jeg har innsett én ting - for mange av innbyggerne i kommunen gjør jeg ikke det. For her må man ha bodd i minst 3-4 generasjoner har jeg inntrykk av, og det gjelder også for folk som har et politisk ståsted som inneholder begrep som  inkludering og like muligheter.

Dette er for så vidt ikke nytt for meg, når jeg bodde i Gudbrandsdalen var det noen som kalte meg asylsøker fordi jeg hadde en annen dialekt. Når jeg drev Nina's Musikkbar på Vinstra for ca 25 år siden, søkte jeg kommunen om et næringstilskudd. Saken ble behandlet av et kommunalt utvalg, og jeg fikk avslag. Da var det en av kommunens politikere som var innflytter og som hadde stemt for at jeg skulle få støtte, som sa det i klartekst - hadde du vært herfra hadde du fått. Og det er ikke så lenge siden jeg var i kontakt med et vikarbyrå på Hamar, der innehaveren sa noe av det samme - hun mente at årsaken til at jeg hadde hatt problemer med å skaffe meg jobb i Hamar-området, var rett og slett det faktum at jeg ikke er fra området.
Akkurat dette er jeg ikke alene om å oppleve. Leste for ikke så lenge siden på Facebook om en venn av en venn som hadde bodd årevis på Lillehammer, og hun følte seg fremdeles ikke hjemme der. Og vi opplevde det også vanskelig å bli godtatt av de lokale næringsdrivende der oppe når vi drev Innova Musikk i gågata der i en periode.
Og jeg hører stadig om andre som føler på det samme. Å bli godtatt på Hedmarken og enkelte andre steder i innlandet når du snakker en annen dialekt og attpåtil ikke helt passer inn i rammene for et såkalt A4 liv - det er ikke enkelt. Dette er såpass ille at jeg uten å nøle vil kalle det for en form for rasisme - ikke mot utlendinger som mye oftere blir tatt frem, men mot nordmenn.....

Mitt behov for å føle tilhørighet er nok en av hovedårsakene til at jeg er aktiv i forskjellige former for frivillig organisasjonsarbeid. Merkelig nok har jeg for det meste søkt ut av kommunen jeg bor i , i den sammenhengen - og grunnen til det er nok at jeg synes det er lettere å bli inkludert et steinkast unna kommunegrensen. Både hockeymiljøet i Storhamar og gjengen jeg har blitt så glad i, i Vikingskipets venner er ganske flinke sånn ;)

I hundemiljøet er det ikke akkurat dette som er problemet - der møtes folk fra landet rundt hele tiden ;)

Et sted jeg derimot opplever at det er en bakdel å være innflytter og ikke alltid ha vett til å holde munn om hva jeg mener, det er i kommunepartiet jeg tilhører. Når andre mener stikk motsatt av meg, at de har blitt godt mottatt som nye medlemmer - slo det meg plutselig at de som sier det er folk som er lokale. Født og oppvokst, og med alt annet annet som hører til - i kommunen. Andre som har opplevd det sånn som jeg, er innflyttere.
Har kjent på det konkret når noen snakker om kjente steder i kommunen, og de skal forklare meg detaljert om hvor det er akkurat som om jeg aldri har hørt om det før. Hallo - jeg har bodd her i over 20 år og er temmelig godt kjent ;)

Følelsen av å ikke bli godtatt og inkludert gjør også at jeg er veldig usikker på hvor mye tid og engasjement jeg orker å legge ned på politikken. Jeg er fremdeles sosialdemokrat i ryggmargen og kommer nok til å beholde medlemskapet, men kampen for å bli lagt merke til og inkludert er alt for tøff å kjempe alene......

Æres den som æres bør !

I omgivelser der det veldig ofte finnes mye negativitet, synes jeg det er viktig å være en motpol. Jeg er møkklei skitsnakk, negative karakteristikker og synsinger - mange av dem basert på helt feil grunnlag.
Glad for at jeg selv er i stand til å skille mellom sak og person, og ikke minst mellom hund og eier !!

MEN det var ikke det som var poenget nå ;) Nå er jeg opptatt av ros og positive tilbakemeldinger. For jeg synes faktisk det er veldig viktig ! Derfor gir jeg folk tilbakemelding når jeg synes noe er hyggelig. Takker for en fin samtale, eller for et hyggelig samvær osv. Jeg synes også det er fint å gratulere hverandre med resultatene når man er på utstilling. For meg spiller det  ingen rolle hvor hunden kommer fra - det er hunden i seg selv som er viktig. Og når det gjelder eierene har jeg en enkel regel - oppfører du deg skikkelig mot meg, får du det samme i retur.

En annen ting som jeg er opptatt av i denne sammenhengen er bruk av bilder, særlig på sosiale medier. Jeg synes at den som tar bilder må få honnør for det. Derfor oppgir jeg alltid navnet på fotografen når jeg bruker bilder som andre har tatt. Det er faktisk en del jobb med å ta flere hundre bilder på utstillinger, som jeg selv har gjort i det siste. Ikke nok med at det er slitsomt med mye tråkking og konsentrasjon for å fa tatt de beste motivene, men det er mye etterarbeid med å finne hvilke bilder man skal bruke, og med redigering.
Jeg synes det er hyggelig at folk bruker bildene mine, men ber om at navnet på fotografen blir oppgitt, ellers blir det jo en form for tyveri....

Sterke meninger - ikke alltid like enkelt.......

Tror nok at de fleste som kjenner meg vet at jeg har sterke meninger - om mye ;) Og det er mye jeg reagerer på, både på egne og andres vegne. Noe av det verste jeg vet for eksempel, er urettferdighet. Å se at andre eller meg selv blir urettferdig behandlet, det gjør meg rett og slett provosert. Selv har jeg de siste årene heldigvis blitt så sterk, at jeg rett og slett ikke finner meg i det lenger. Hvis det ikke hjelper å si fra, tar jeg rett og slett hatten min og går - og det har jeg gjort noen ganger i ulike sammenheng.
Noen ganger har jeg behov for å si fra om ting jeg reagerer på, slik at andre får vite, men det er ikke alltid så enkelt - og man blir fort upopulær, og til tider faktisk også et mobbeoffer. For en som har vært utsatt for mobbing gjennom 9 år i barne-og ungdomsskolen, slik jeg har  - blir det tøft.
Derfor hender det oftere og oftere at jeg lar være å si fra om ting, iallfall i det offentlige rom. Legger ut ting og tanker på Facebook for eksempel, men sletter det igjen etter å ha tenkt meg om.
Og dette gjør meg frustrert. Frustrert over å ikke få lov til å mene det jeg vil, og skrive det jeg vil - uten å bli skutt i fillebiter.
For å spør meg hva jeg egentlig mener når folk er usikre på det, det er tydeligvis farlig. Skyt først og spør siden, er nok det de aller fleste gjør ;) Hurra for dem som ikke gjør det, forresten ;)
Men nå har jeg funnet en løsning, tror jeg ;) Og det er å bruke bloggen litt oftere når jeg har noe på hjertet ;)

I tenkeboksen ;)

"Du tenker for mye" er en setning jeg ofte får høre. Og ja, det er helt sikkert sant - jeg tenker for mye. Siden jeg er alene, er det også sånn at jeg går mye alene med tankene. Joda jeg har venner, men de kjenner ikke mine innerste tanker på samme måte som en partner ville gjort. Akkurat dette er nok det jeg savner aller mest i den single hverdagen, en å prate med som lytter, støtter og som kan gi meg tilbakemelding når tankene er på feil vei ;)
Denne gangen dreier tankene seg om hva som er fornuftig å bruke tid på. Og det handler om det frivillige organisasjonsarbeidet jeg holder på med. Dette arbeidet gir meg mye, og er for meg en måte å holde meg aktiv på - noe som er helt nødvendig. Men i det siste har jeg stilt meg spørsmålet om det er verdt å fortsette der jeg føler jeg ikke har betydning. For min del er mye av motivasjonen for å delta i frivillig arbeid at jeg ønsker å være en del av et fellesskap, og at det jeg gjør har betydning. De som er flinkest til å få meg til å føle nettopp dette, er folkene som er med i og rundt Vikingskipets Venner. Så der kommer jeg til å fortsette så lenge helsa holder (hvis jeg ikke av en eller annen grunn skulle finne på å flytte fra Hedemarken).
Det er spesielt to av tingene jeg holder på med, som gjør at jeg er i tenkeboksen. Og det er hund og politikk.
Hund kommer jeg alltid til å ha, og Briard så lenge som mulig ;) Venter nå på at Ingela skal bestemme seg for hanhund til Kajsa, og går alt etter planen får jeg en hund til ved juletider. For meg er det alt for lite med en hund, så jeg kan nesten ikke vente ;) Med Millie blir det på grunn av hoftene hennes, en del mindre aktivitet enn det jeg hadde planlagt. I vinter har jeg sett at hun har hatt problemer med å bevege seg skikkelig på (glatte) gulv, og premieringen har blitt deretter. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg ikke kommer til å stille henne noe særlig inne mer. Da faller også eventuelle lydighetskonkurranser inne bort. Har ikke bestemt meg for om jeg skal konkurrere noe med henne i LP i det hele tatt, men jeg hadde håpet å få tatt appellmerket på henne iallfall. Kurset vi begynte på i juli i fjor, er faktisk ikke ferdig ennå - men det har vært pause der siden oktober.
Jeg har sittet i styret i Norsk Briarklubb i 9 år nå - siden 2005. For første gang er jeg i tvil om jeg skal si ja til gjenvalg. Det er noen av vennene mine som mener at klubben fortsatt har bruk for kompetansen min og kunnskapen jeg sitter på etter 25 år med rasen. Den største bekymringen min for å gå ut av styret nå, er at det blir verre å få med seg hva som skjer med den flotte rasen vår. For engasjementet for briarden blir nok aldri borte, styreplass eller ei.
For en stund tilbake falt endelig ting helt på plass, og jeg tok avgjørelsen om at der er Schapendoes som blir rase nr 2. Dette er en rase jeg har fulgt med på i ca 10 år. Ble litt usikker på den, da jeg hørte om flere som hadde hatt ulike problemer med hundene sine, men etter å ha undersøkt litt fant jeg ut at det ikke er rasen som er problemet, men individer i rasen. Akkurat som med briard. På grunn av individer som det oppstår ulike problemer med, blir hele rasen stemplet. En uheldig tankegang spør du meg ;)
Egentlig var planen å få meg schapendoes når Luna var borte, men siden jeg får erstatning i form av en ny valp hos Ingela på grunn av Millie's hofter, må Schapendoesen vente en stund til ;) I mellomtiden får jeg en unik mulighet til å bli kjent med rasen gjennom nestledervervet i klubben. Der er jeg også med i avlsrådet.

Og så er det politikken - igjen ;) Det er ikke lett å finne plassen sin der. Rollen min i Gaupen Arbeiderlag er ikke noe problem, der er jeg nestleder og sekretær. I det siste har jeg også deltatt på medlemsmøte, og noen kurskvelder i Ringsaker Arbeiderparti, og der er det verre. Uansett hvor mye jeg prøver, så føler jeg meg ikke hjemme. Det hadde nok hjulpet om noen hadde sagt at jeg trengtes, men så langt har ingen sagt det. Faktisk vært lettere å føle seg velkommen de gangene jeg har deltatt på ting i regi av fylkespartiet.
Derfor er jeg også i tankeboksen når det gjelder engasjementet i politikken, utover lokallaget. At jeg er sosialdemokrat, sitter i ryggmargen, sånn er det bare. Nå går vi i mot et kommune-og fylkestingvalg i 2015, og jeg tenker en del på hvordan jeg skal forholde meg til det. Lederen i lokallaget har sendt forslag på meg til valgkomitéen i fylkespartiet, men det skal nok veldig mye til om jeg blir tatt i betrakning der. Har tidligere selv gitt signaler på at jeg ønsker å står på partilista til kommunevalget, men der er jeg både usikker på om partiet vil ha meg - og usikker på om jeg vil...

Tøffe tider

Inspirert av en venninne som har begynt å blogge og som skriver kjempebra, fant jeg ut at det var på tide å oppsummere litt fra de siste 8 månedene. De har vært tøffe, men fordi jeg befinner meg på et veldig bra sted mentalt, har jeg kommet igjennom dem på en måte som jeg faktisk er stolt av ;)

Det startet i juli, da jeg måtte ta avskjed med min kjære Wilma. Etter at hun fikk diagnosen EPI i mai 2012, ble hun aldri den samme igjen fysisk og når det oppsto en akutt forverring i helsetilstanden, hadde jeg ikke noe annet valg enn å la henne få slippe.
I august var det fotografering av hoftene og albuene til Millie som sto på programmet, og jeg fikk meg en ny trøkk når hun fikk diagnosen HD E (sterk grad) med markerte forkalkninger på begge sider.  Selv om jeg fikk mye trøst på Facebook, er det ingen tvil om at det er snakk om mer enn en diagnose på et papir. Drømmen om å ha et kull på henne hos oppdretteren gikk i knas, og det er også mange andre ting som må revurderes. Både aktiviteter og hvor mye utstillinger vi skal satse på er ting som stadig dukker opp i tankene. Det viktigste for meg er at hun ikke lider, og jeg har lovet både meg selv og henne at hun skal få slippe før hun lider for mye.

I august flyttet moren min på sykehjem og ca 1 måned senere dro jeg til Stavanger for å rydde og tømme leiligheten hennes. Jeg ble der i over 3 uker, og de siste 10 dagene jobbet jeg stort sett 12 timer i døgnet. Hadde god hjelp av venner som stilte opp, men det var tungt å stå med hele ansvaret alene. Det ble oktober før jeg var tilbake på Hedmarken.

På årsmøte til Ringsaker Arbeiderparti i februar fjor ble jeg valgt inn som studieleder, noe som jeg så på som en stor ære. Men det er hardt å komme inn som fersking i et så "tungt" verv, og jeg forsto tidlig i høst at jeg ikke hadde det som skal til for å mestre det. Jeg opplevde også et par ganger å bli snakket til på en måte   som jeg ikke forventet fra partifeller,  det gjorde beslutningen om å trekke seg forholdsvis enkel. Men det var uansett en belastning, som jeg gjerne skulle ha vært foruten. Jeg ønsker fremdeles å bidra for partiet, men må finne en måte å gjøre det på som fungerer.

I november ble Luna akutt alvorlig syk  og på dagen 4 måneder etter at jeg mistet Wilma, måtte jeg ta avskjed med min sorte klippe. Hun manglet halvannen måned på 11 år. Det startet med diaré, med påfølgende dramatisk forverring i allmenntilstanden. Når vi kom til dyrlegen hadde hun en blodprosent på 16,2. Det ble tatt diverse blodprøver, og de konkluderte med at hun hadde fått en sykdom som innebærer at de hvite blodlegemene spiser opp de røde. Når dyrlegen sa at hvis jeg tok henne med hjem, kom hun mest sannsynelig til å dø siden hun var så dårlig, var det "bare" å ta farvel.

Som de fleste vet så er jeg uføretrygdet på grunn av fibromyalgi. Med jeg har i flere år tenkt på at jeg skulle prøve å jobbe litt gjennom NAV sitt tiltak VTA - Varig Tilrettelagt Arbeid. Tok kontakt med NAV i november, og var også på møte med Providor. Dette er en attføringsbedrift i Brumunddal. Jeg begynte å jobbe den 13. januar, og skulle jobbe 50 %, det vil si 19 timer i uka på avdelingen for Reklametrykk, mest med kontorrelaterte oppgaver. Jeg fikk beskjed om at for å være kvalifisert for tiltaket, måtte jeg jobbe 50 % og selv om jeg startet som hospitant, var reglene de samme som for VTA.  Den første uken klarte jeg å jobbe som jeg skulle. 9 - 14 mandag, tirsdag, onsdag og 9 - 13 på torsdag. På torsdag ettermiddag og fredag hadde jeg veldig vondt i kroppen, men det kom seg etter hvert gjennom helgen. Gikk på jobb som normalt på mandag og tirsdag, men da kom smertene for fullt. Verket som besatt og bestemte meg for å bli hjemme på onsdagen. På tirsdag kveld fikk jeg også et slags illebefinnende, som jeg i ettertid har forstått var det første blodtrykks- eller blodsukkerfallet. Symptomene på disse er nemlig veldig like. Hadde flere sånne de nærmeste dagene, men jeg dro allikevel på hundeutstilling på Hellerudsletta den påfølgende helgen. Hadde et par følinger av ubehag på lørdagen, men ikke verre enn at jeg tok sjansen på å dra avgårde på søndags morgen også.
Etter å ha vært i  ringen og i bilen igjen med Millie, tok jeg meg en runde i utstillingshallen men på vei ut ble jeg dårlig. Det kjentes ut som om jeg skulle besvime, og jeg fant ut at for å unngå å gå rett i betonggulvet var det viktig å finne noe å støtte seg på. Jeg tok sikte på en betongsøyle, siden jeg så at det var noen folk i nærheten. Disse opplevde det som om jeg kom med hode først i retning betongsøylen, så de tok tak i meg og spurte om jeg trengte hjelp. Og det gjorde jeg jo ;) Evig takknemlig for at det fremdeles finnes sånne folk !! De hentet vann til meg, og fikk etterhvert også tak i en sykepleier som mente at jeg trengte mat og drikke, og som hentet brus, vaffel og klementin til meg. Jeg ble sittende der i 2 timer, før jeg følte meg såpass at jeg tok sjansen på å kjøre hjem selv. Jeg hadde de jeg leier hus av i bakhånd, siden de var på vei hjem fra Oslo ikke så langt etter meg.
Dagen etterpå dro jeg til legen, som konkluderte med at jeg hadde hatt et blodtrykksfall. Men etter å ha konferert med ham, måtte jeg bare innse at helsen min er så dårlig at det ikke er mulig for meg å være i jobb. I etterpåklokskapens lys skulle jeg selvsagt aldri ha startet på 50 %. Jeg forsto etterpå at det kunne vært mulig å starte på et mindre antall timer, for så å komme opp på 50 % etterhvert. Men å klare det er nok i mitt tilfelle urealistisk.

Etter å ha vært mye i ro i et par-tre uker begynte jeg å føle meg stadig bedre, og jeg skulle begynne å gå tur med Millie igjen. Men på dag 2 er uhellet ute, og 400 meter hjemmefra går jeg i bakken. Hadde på meg brodder, men der jeg datt var det nok is som snøen ikke hadde festet seg skikkelig fast i.. Det var et stygt fall, så jeg fryktet det verste. Heldigvis kom det relativt fort folk forbi som stoppet for å hjelpe. Et eldre ektepar fikk meg hjem, og en nabo som har briard og som kom forbi, kom etter med Millie. Heldigvis var det bare den høyre ankelen som var skadet og når en venninne kjørte meg på legevakten, fattet de mistanke om et brudd. Turen gikk videre til Elverum Sykehus for røntgen og gipsing. Dette var den 13. februar, og jeg kunne se frem mot 6 uker på krykker. Men med en kropp som er direkte muskelsvak og med en ekstremt dårlig balanse var jeg veldig skeptisk. Og jeg fikk rett, allerede på dag 2 holdt jeg på å gå på trynet rett og slett ;) Derfor tok jeg raskt tak og fikk låne både dusjstol og en underarmsrullator. Både den og en kontorstol med hjul som jeg hadde fra før, har vært gode hjelpemidler i de ukene som har gått. Og vær sikker, denne opplevelsen har fått meg til å forstå at jeg bare har ett valg - jeg må begynne å trene ;)

I løpet av de siste par årene har jeg også tatt et valg når det gjelder mennesker jeg har hatt rundt meg. Jeg har valgt å holde meg unna de som har fått meg til å føle meg verdiløs, de som rett og slett ikke vil meg godt. For jeg har heldigvis funnet ut at jeg er mer enn bra nok på alle sett og vis - selv om jeg heldigvis ikke er perfekt ;)

En resept som virker :)

Legger ved et par sitater som jeg har funnet på Facebook, og som passer veldig godt med tanke på noen valg jeg har tatt i løpet av de siste par årene når det gjelder andre mennesker.....