Left in the middle of nowhere ;)

 
Overskriften beskriver hvordan jeg har det i forhold til hundetrening om dagen. Har følt det sånn i perioder i løpet av de 8 årene som jeg har har hatt fokus på hunderiet, og stort sett bare det. Men siden i høst har denne følelsen satt seg fast.Den henger sammen med at jeg ikke har noen tilhørighet til noe treningsmiljø lenger. Jeg har jo ikke vært aktiv i noe klubbmiljø på flere år, og nå er jeg  ikke medlem av noen heller. Det er første gang siden jeg fikk Luna, men med min økonomiske situasjon er det utelukket å betale for et tilbud jeg ikke har nytte av. Ingen av klubbene jeg har vært medlem av, har per i dag et miljø som man føler seg inkludert i, dessverre. Tidligere har jeg trent litt sammen med venner og bekjente, men heller ikke der ser det ut til å være plass til oss. Dette er noe jeg bare registrerer, heldigvis går det ikke inn på meg i særlig stor grad lenger ;) Eneste som av og til slår meg, er at vi burde trent litt for at hundene skal få bruke hodet sitt litt. Men på en annen side ser jeg jo at ingen av dem lider noe særlig av at vi ikke trener. Det tror jeg kommer av at jeg er så mye sammen med dem. Hadde de vært mye alene, og ikke fått brukt seg på noe, tror jeg nok det hadde vært større sjanse for at de hadde utviklet negativ atferd.
Grunnen til at jeg ikke tar det så hardt at vi står uten treningskompiser, henger nok sammen med at jeg siden i høst, når jeg trakk meg fra styret i NKK regionen, har vært inne i en prosess for å prøve å finne flere ting å ha fokus på. Jeg har kommet frem til at det ikke er bra for meg å være så opptatt av bare hund, og aktiviteter i forbindelse med det. Jeg trenger et videre perseptiv, og på den måten tror jeg vil takle bedre de utfordringene jeg møter i forbindelse med hundemiljøet. For det er ikke tvil om at jeg der møter en del holdninger og meninger jeg gjerne skulle klart meg uten ;) Jeg er imidlertid fortsatt aktiv i Norsk Briard Klubb, der jeg nylig ble gjenvalgt for 2 nye år som sekretær. Det gjorde jeg mest fordi jeg er glødende opptatt av den flotte rasen vår, og fordi vi nå har et kjempebra styre med mange hyggelige mennesker ;)
Jeg kommer til å fortsette med utstilling, som er det jeg liker best å drive med. Men jeg ser at Luna's flotte utstillingskarriere er på hell, så ønsket om en ny utstillingshund er stort ;) Hva jeg gjør i forhold til det, er jeg ikke helt sikker på. Men mine små grå jobber med saken ;) For så vidt har det ingen hast med en hund til, siden jeg allerede har mine to flotte eksemplarer av rasen. ;) Wilma er ingen utstillingshund, men hun duger i massevis allikevel.
Ellers tror jeg at jeg kommer til å satse mest på å gå turer fremover. Planen er etterhvert å kjøpe en tur-GPS og å skaffe meg turkart fra kommunen. Wilma har jo fått kløv, så da kan vi ha med oss kamera og litt mat og drikke på turen ;) Turgåing er noe jeg har hatt med meg fra barndommen av, og jeg har kjent at det gjør godt på flere vis ;)
Som tidligere nevnt, har jeg utvidet fokuset mitt en del de siste månedene, og jeg har mye spennende å se frem til på flere arenaer ;) Onsdag 15 februar var jeg på årsmøte i Gaupen Arbeiderlag, og ble valgt som sekretær for 2 år. Utrolig spennende for meg å være aktiv igjen i Arbeiderpartiet, som betydde så mye for meg i ungdomsårene. Her håper og tror jeg det blir mange hyggelige og utfordrende begivenheter i årene fremover.
Onsdag 21 mars starter VM i kjelkehockey på Hamar. Der fikk jeg en kjempehyggelig forespørsel om å være med som frivillig funksjonær, noe jeg sa JA til med stor glede :) Vet også at jeg er velkommen tilbake som funksjonær i Storhamar Dragons, der jeg ga med i 2004 etter 8 år. Dette er noe jeg tygger på om dagen, men ja- jeg har lyst ;)
I slutten av mai skal jeg tilbake til Grande Rehabiliteringssenter på Tingnes. Det betinger at jeg får bo hjemme som sist, på grunn av hundene. Det blir et nytt smertemestringsopphold, som varer i 5uker. Innholdet på dette oppholdet har forandret seg en del siden jeg var der i 4 uker i november 2009, så jeg ser virkelig frem til det ;)
Til slutt må jeg fortelle om det som ligger lengst frem i tid ;) Jeg har startet planleggingen av et slektstreff for familien Nikolaisen, lørdag 15 juni 2013. Det blir utrolig spennende å se hvor mange som kommer til Tyrifjorden Hotell ved VIkersund. Dette er snakk om en familie der mange av oss ikke har møtt hverandre før, og det kan faktisk være snakk om bortimot 150 deltagere hvis vi klarer å finne alle ;)
Kanskje ikke så rart at hundeaktivitetene IKKE er det eneste som betyr noe lengre ;)

Etterord : Når det gjelder det å mangle treningskompiser i forbindelse med hund, ligger nok noe av skylden hos meg selv ;) Det kan nok hende jeg hadde fått blitt med, hvis jeg hadde spurt ;) Det er noe jeg sliter med, jeg er ikke flink til den slags ;) Henger nok sammen med at jeg, som en bivirkning av mobbingen jeg ble utsatt for i barndommen, er redd for å være til bry..... Men samtidig er det jo ikke så lett å spørre om jeg kan bli med, når jeg aldri vet NÅR det skal trenes i forkant, alle er bare veldig flinke til å fortelle om det på Facebook i etterkant....... Bare for å gni det inn,liksom......

Herlige Wilma

Wilma fyller 5 år i dag (torsdag), så da tenkte jeg det var på tide med en liten oppdatering på den lille blonde ;)
De som følger med meg på Facebook vet jo at det var en periode som jeg var redd for at hun hadde kreft, og den perioden var nok den nest tøffeste jeg har opplevd i løpet av mine 25 år som hund-eier. Den tøffeste var nok når Easy (1992-2004) hadde en alvorlig livmorbetennelse og måtte opereres, en operasjon jeg forøvrig var med på ;)
Med Wilma startet det hele i slutten av september i fjor, da hun kastet opp i ca 20 timer totalt. Oppsøkte veterinær en sen fredagskveld, hvor hun fikk kontrastveske og ble bedøvd ned for at det skulle bli tatt røngtenbilder av magen. Mistanken var at hun hadde et fremmedlegeme som satt fast et sted. Det ble ikke gjort funn på disse bildene, så vi ble enige om å ta nye bilder lørdag morgen. Dette var den helgen det var Hundelivsmesse på Hellerud, hvor Briardklubben hadde stand og jeg etter planen skulle være på plass samme morgen. Men det ble altså nye røntgenbilder på Wilma først, og det var fremdeles ingen funn. Bildene ble forøvrig tatt med våken hund denne gangen, og den blonde var kjempeflink :) Hun hadde sluttet å spy i løpet av natten, noe som visstnok kunne skyldes kontrastvesken som virker som kvalmedempende.
Dro direkte til Hellerud etterpå, og hun ble raskt i bedre form utover dagen. Hun fikk en antibiotika-kur, og etter kort tid var hun sitt vante jeg. Men etter en stund fant jeg ut at magen hennes ikke fungerte som den skulle. Hun hadde ikke diare, men hver gang hun gjorde fra seg, var avføringen løs- til tider nesten flytende. Dette kom og gikk i perioder, og hun var mye bedre da jeg ga henne Zoolac eller lignende.  Skulle selvsagt ha oppsøkt veterinær tidligere, men det så ut til at det skulle bli bra stadig vekk, så jeg utsatte det lenger enn jeg burde. Men etterhvert oppsto det andre ting som gjorde meg veldig urolig, så det var bare å komme seg avgårde ;) Hun forandret atferd - var ikke alltid med på lek med Luna og virket mer pinglete enn hun pleier å være. Hun klødde en del, og pelsen ble matt og livløs. Det verste i tillegg til problemene med mage/tarm, var at jeg fant et par vortelignende kuler på henne. Alle disse tingene til sammen gjorde at både veterinæren og jeg var inne på tanken om kreft. I så tilfelle var det en krefttype som heter mascelletumor. På det første besøket hos veterinæren i midten av januar, ble hud og pels undersøkt uten funn,det ble tatt blodprøver og det ble satt i gang tiltak for mage/tarm. Det var en tablettkur og i tillegg måtte vi starte med spesialfor. Jeg fikk også streng beskjed om å slutte med godbiter, griseører og lignende. Blodet ble blant annet sjekket med tanke på feil på stoffskifte, men det var heldigvis helt i orden. Alle blodprøvene ellers var også fine, bortsett fra at hun hadde litt lite proteiner. Dette skyldes mest sannsynelig at hun hadde hatt problemer med mage/tarm i lengre tid. Operasjon for å fjerne utvekstene ble gjort 25 januar. I utgangspunktet var det bare en utvekst, som satt på høyre side av buken, men kvelden før inngrepet fant jeg en til, høyt oppe på baksiden av høyre frambein. Operasjonen gikk bra, det var nok verst for meg som måtte levere henne tidlig på morgenen og hente henne igjen på ettermiddagen. Hun hadde stort sett underholdt de på veterinærklinikken hele dagen da, med en skikkelig ulekonsert ;) Var nok ikke helt fornøyd med å bli etterlatt der alene ;).Etter operasjonen gikk hun i noen dager på hele 3 slag medisiner - tabletter for magen, smertestillende og antibiotika.I tillegg behandlet jeg begge hundene med SpotOn med tanke på reveskabb. Veterinæren oppdaget at hun var rødere i huden og klødde betydelig mer når hun skulle opereres, enn det hun gjorde 8 dager tidligere. Hundene her har blitt behandlet på samme måte en gang tidligere også. Den gangen var det også Wilma som plagdes mest, såpass at det måtte fjernes en del pels for å behandle huden.
I dagene som fulgte kom den tøffeste perioden for meg, mens vi ventet på resultatet av undersøkelsene som skulle foretas av utvekstene som var fjernet. Disse var sendt til Tyskland. Må innrømme at tårene rant i strie strømmer etter at jeg ringte veterinæren og fikk beskjed om at det IKKE var kreft ;) Den ene var en fonikkel og den andre var en ødelagt hårsekk. Vi var tilbake hos veterinæren etter 12 dager for å fjerne stingene. Wilma logret med hele seg og hoppet opp på benken uten å nøle ;) Kjempegodt å se :) Hun var i form igjen nesten med en gang etter operasjonen, men jeg ventet med å gå tur med begge til stingene var fjernet. Mage/tarm ble også mye bedre, men vi ble enige om å fortsette med spesialfor en stund til.

Nå har det gått 3 uker etter operasjonen, og Wilma er i kjempeform igjen :) Jeg har vært veldig flink med å ikke gi henne annet enn hundeforet hun går på -og det fungerer helt utmerket. Foret har høy smakelighet så det fungerer greit som godbiter også ;)
Wilma er en kjempeherlig hund, så det er en utrolig lettelse at hun er frisk :) Slik jeg ser det, ville det bare vært et alternativ hvis hun var syk - og det valget håper jeg at jeg slipper å ta på mange år enda. For selv om hun ikke er noen utstillingshund, er hun helt spesiell på mange områder - og jeg setter henne utrolig høyt :):)

Min sorte diamant......

CIE N DK UCH NordV-08 Li-Brie's Lady O'Lorien eller Luna som hun heter i det daglige, fylte 9 år i går, 2. januar 2012. CIE- tittelen som hun oppfylte kravene til i august 2010, venter vi fremdeles på bekreftelse på, men jeg har begynt å bruke den allikevel. Har jo dokumentasjonen på den i form av CACIB-lappene fra FCI. Har purret NKK flere ganger i forbindelse med dette, siden det er de som skal sende søknaden til FCI, som skal godkjenne den siden det er et internasjonalt showchampionat som det så fint heter ;)
Når jeg fikk Luna begynte jeg med utstilling igjen, som jeg ikke hadde drevet med siden midten av nitti-tallet. Den gangen var jeg slettes ikke så aktiv, men den forrige hunden min fikk iallfall CERT og ble BIM på en og samme utstilling. Hadde jeg drevet det lenger, kan det jo hende at hun hadde blitt champion, men vi ga oss etter noen blå sløyfer.... Så da hadde jeg "bare" hund som familiemedlem altså frem til 2003.
Luna gjorde det bra allerede som valp, og hun fortsatte utviklingen etterhvert som hun ble eldre. Siste certet for å bli Norsk utstillingschampion tok hun på sin første utstilling i 2005, da var hun akkurat passert 2 år. Hun har aldri vært noen megastjerne som shower i ringen, men hun er en tvers igjennom velbygget hund, med noen fantastiske bevegelser. Disse får hun best vist frem de gangene hun er i den store ringen, fordi hun trenger litt plass for å lange ut.... ;) Hun har oppnådd en haug med gode resultater og høydepunktene har vært mange. Som for eksempel på Nordisk Vinner i 2008 i Herning, Damark da hun vant alt i tispeklassen, og dermed ble både Dansk utstillingschampion og Nordisk Vinner 2008, Eller på  briardspesialen i 2009 der dommer Rüdi Hübental satte henne opp til beste tispe og BIM, noe som fikk tårene til å trille hos følelsesmenneske Nina ;) Også NKK uttillingen i Kristiansand i 2010 er et høydepunkt, der ble hun BIR og 3. BIG :) I 2011,i hennes første år som veteran var nok høydepunktet på Nesbyen der hun ble 3 BIS veteran i øsende regnvær. Men også Hundorp med BIR og 4 BIS veteran var morsomt :)
Nå har jeg kikket litt på terminlistene for 2012, så er det bare å håpe at hun holder seg frisk og vakker året igjennom. I tillegg til utstillinger her i landet, er det gode muligheter for at vi drar til Tånga Hed og Bäst i Väst til høsten, og forhåpentligvis også til Danmark på dobbeltutstilling første helgen i november.

Ikke fotogen.....

For å være ærlig trives jeg IKKE foran kamera ;) Liker veldig godt å fotografere selv, men de siste månedene har det blitt altfor lite av det også.

Men foran altså, der vil jeg helst slippe å være ;) Det er nok også en god grunn til at det finnes svært få GODE bilder av meg ;) Men i blant er det noen som klarer å få til et blinkskudd av meg, og da blir jeg veldig fornøyd ;) Det klarte Signe på nyttårsaften, og bildet havnet selvsagt på Facebook. Men det gjør ingenting :) Er sikkert ikke alle som har sett det der, så da tenkte jeg å dele det med dere også ;)

 

Tid for oppsummering......

Det er 1 januar i et nytt år, og det er tid for et lite tilbakeblikk og oppsummering av året som ligger bak oss.
Og det er jo ingen tvil om at det har vært et spesielt år for landet etter terrorangrepet 22 juli. Som tidligere AUF'er selv så gjorde spesielt skuddene på Utøya noe med meg, det var og er ufattelig vondt å se den smerten ungdommene gikk igjennom både fysisk og mentalt i kjølevannet av det som skjedde. Samtidig fikk det meg til å tenke over mitt eget verdigrunnlag og hva jeg selv kunne bidra med i etterkant. Et av resultatene av det var at jeg meldte med inn igjen i Arbeiderpartiet for første gang siden jeg var 19, og meningen er at jeg skal bidra aktivt også. Har foreløpig bare vært på et medlemsmøte, men et av målene mine for 2012 er at det skal bli mer av det.
Det henger også sammen med at jeg ønsker å ha flere ting å drive med enn "bare" hund. Jeg har jo brukt mesteparten av tiden min på hund siden jeg fikk Luna i 2003, og det har jeg etterhvert begynt å trappe noe ned på. Kommer ALLTID til å ha hund og briard så lenge jeg kan i forhold til alder og helse, og forhåpentligvis klarer jeg snart å finne en mindre rase som jeg kan kombinere med. Og jeg synes fremdeles at utstilling er kjempekjekt så jeg kommer til å drive med det også. Luna fyller 9 år i morgen, men er heldigvis i så god form at jeg tror vi skal få det morsomt i 2012 også :) Hun har oppnådd masse bra resultater i året som ligger bak oss, og jeg nådde målet mitt med at hun ble ÅRETS VETERAN 2011 i briardklubben, og nr 5 på listen over Årets Utstillingsbriard. Det synes jeg er veldig godt gjort når hun har blitt stilt i veteranklassen hele året, da vet jo ikke dommerene hvor høyt premiert hun er fra før. Det var også et mål at hun skulle bli plassert i BIS veteran i løpet av året, og det klarte vi 2 ganger :) Første gang på søndagen i august påNesbyen i pøsende regnvær med Lisbeth som handler, der ble hun 3 BIS veteran. Andre gangen klarte jeg det selv på Hundorp i september, der vi ble plassert som 4 BIS veteran og også som BIR i rasen.
Hadde en periode i vår og sommer hvor vi var flinke til å trene lydighet sammen med en gjeng hyggelige damer på Biri, da fortrinnsvis med Wilma. På briardspesialen i pinsen deltok vi på en uoffisiell konkurranse i klasse 1, som vi vant. Vi konkurrerte også et par ganger offisielt, men det var ingen suksess. Beste resultat fikk vi på en konkurranse i Moelv, med "bare" 2 nuller i bagasjen. Det ble ikke noe særlig mer trening på oss etter dette, jeg er ikke flink til å beholde motivasjonen når det gjelder hundetrening, det har alltid gått i bølger. Dette henger sammen med flere ting, men særlig mangelen på treningskompiser som kan backe meg opp og dra meg med er utslagsgivende. Så hvordan det blir med trening og eventuelt flere konkurranser med Wilma fremover vet jeg ikke.
Når det gjelder bruks har vi vært på en trening i hele sesongen, men etter at jeg kom med et utspill i forbindelse med en trening jeg ikke ble invitert til, mistet jeg goodwillen i en gjeng jeg gjerne kunne tenkt meg å trent mer med. Gikk vel et spor hver med jentene på jordet utenfor her i høst også. Så får vi se hvordan det blir i 2012.....
Ellers trakk jeg meg fra vervet som sekretær i NKK-regionen i høst. Når det ikke blir akseptert at jeg i blant må ta hensyn til helsen min, hadde jeg ikke noe annet valg. Og det var nok et riktig valg, jeg har kjent bare lettelse i etterkant. Det var annerledes når jeg trakk meg fra styret i Gjøvik Hundeklubb på våren i 2009, da slet jeg med "tapet" i mange måneder etterpå, og jeg kjenner fremdeles at det gjør vondt å tenke for mye på. Jeg var oppriktig glad i den hundeklubben og mange av folkene der, men når jeg følte meg utfrøset både av lydighets - og agilitygjengen følte jeg at det ble for mye. Vel hadde jeg hovedansvaret for utstillingsgruppa, men jeg ville jo gjerne drive med andre ting også. Prøvde den gangen å få til en dialog for å få løst de tingene som var flokete, men det var det ingen interesse for - dessverre.
Både disse tingene og en del andre erfaringer med folk i hundemiljøet har preget meg dette året, jeg tenker ofte på om det er verdt å være en del av det i det hele tatt..... Men på en annen side blir det feil å gi seg med noe som betyr veldig mye for meg fordi at andre vil ødelegge for meg. Derfor har jeg bestemt meg for å fortsette iallfall med utstilling, men hvor mye annet det blir får vi se....

Fibromyalgi

Dette er Fibromyalgi i følge Norsk Fibromyalgi Forbund :

Verdens Helseorganisasjon (WHO) kategoriserer Fibromyalgi inn under muskel-, skjelett- og bindevevs- sykdommer med diagnosenr. ICD-10 og sykdomsnr. M79,7 (brukt ved sykehus). Allmennleger bruker ICPC der fibromyalgi inngår i en sekkediagnose: L18, utbredte muskelsmerter/fibromyalgi. Fagmiljøer diskuterer om Fibromyalgi i stedet for revmatologisk er en nevrologisk eller autoimmun sykdom.
Fibromyalgi er kronisk med hovedsymptomer som smerter i muskulatur og ledd, i såkalte "tenderpoints" (ømme punkter). I tillegg opptrer ofte symptomer som muskelstivhet, utpreget tretthet, søvnforstyrrelser, kraftløshet, hovenfornemmelse, svimmelhet, hodepine og magebesvær. Man vet i dag lite om årsaksammenhengen ved fibromyalgi.

Følgende vet vi om Fibromyalgi:

• at Fibromyalgi kan best forståes som en biosykososial lidelse der både biologiske, psykologiske og sosiale forhold kan bidra til å utløse og opprettholde den.
• at Fibromyalgi kan være genetisk.
• at Fibromyalgi ikke vises på røntgen eller blodprøver, men hjerne-scanning (SPECT)kan vise aktivitetsmønster forenlig med forandringer ved påvist Fibromyalgi.
• at Smerten er reell og at den har både perifere og sentrale komponenter.
• at Fibromyalgi-pasienter har 2-3 ganger høyere Substans P i ryggmargsvæsken enn normalt. Dette medfører en generell forsterkning av smerteimpulser.
• at Fibromyalgi-pasienter har lavere Serotonin-konsentrasjon i ryggmargsvæsken enn normalt, og også lavere døgnutskilling i urinen. Serotonin bidrar til å regulere stemningsleiet.
• at Fibromyalgi-pasienter frarøves den dypeste søvnfasen der kroppens anabole kapasitet er høyest, som sikrer kroppen restaureringsevne og følelsen av å være uthvilt.
• at Fibromyalgi-pasienter har avvikende stresshormonproduksjon samt for lavt veksthormonkonsentrasjon. Veksthormon er viktig for kroppens reparasjonsevne.
• at Fibromyalgi-pasienter skårer høyere på kronisk stress og belastning enn andre smertepasienter, og stress regnes som en av de utløsende faktorer.

Det er en klar overvekt av kvinner i denne pasientgruppen, men også menn og barn rammes av sykdommen. Mange med Fibromyalgi får diagnosen Kronisk smertesyndrom.
Norges Fibromyalgi Forbund antar at det i Norge finnes mer enn 150.000 fibromyalgirammede.

Tiltak og muligheter 

Det finnes i dag ikke tilfredstillende behandling for denne pasientgruppen. Behandlingen som blir gitt er symptomrettet og kan i beste fall lindre smerte og redusere andre symptomer.

Jeg har hatt denne diagnosen siden 1992, altså i 20 år. Og den har ikke blitt bedre med årene, for å si det sånn. I tillegg har jeg lavt stoffskifte og problemer med rygg, nakke og skulder. Det siste henger nok nært sammen med fibromyalgien.
For min del betyr det at jeg dessverre ikke kan jobbe, og jeg har nå gått på midlertidig uførestønad i nesten 2 år. Dette blir nok om ikke lenge til en varig uførpensjon.
Dette er noe som føles både forferdelig og fantastisk på samme tid. Forferdelig fordi jeg ikke KAN jobbe selv om jeg vil, og FANTASTISK fordi jeg da har fått en varig løsning på en sak som krever masse krefter og energi. For det krever mye å være rammet av fibromyalgi på mange områder....
I kveld la jeg ut en link på FB-profilen min som var hentet fra VG på nett, og som handlet om at fibromyalg-pasienter møter liten forståelse for sykdommen, og da spesielt blant leger. Jeg skrev som sant var, at jeg har en lege som forstår meg fullt ut, men at det er mye verre med andre jeg kjenner. Og da var det en av dem som skrev " diagnosen er jo den laveste av alle diagnoser,den får alle som vil ha trygd ". Må innrømme at jeg ble lynende forbannet og skrev et skarpt svar tilbake ;) Utspillet kommer fra en person som jeg støter på iblant, og som jeg har diskutert temaet helse og jobb med flere ganger. Og jeg har visst at det er noe han har problemer med i forhold til meg, og nå ble det altså avslørt. Men samtidig ble jeg skremt, for jeg synes det er skummelt at mennesker enten vet så lite om denne diagnosen ELLER har så store fordommer mot andre.....

Jul........

Julekort fra i fjor 

 

Vi er i begynnelsen av desember, og det er ca 3 uker igjen til jul. En tid på året som jeg- for å si det som der er - ikke er noe særlig glad i. Og det er jeg sikkert ikke alene om. Det er på denne tiden av året det er verst å være singel og barnløs, og attpåtil langt unna den nærmeste familien. På alle bauger og kanter blir man hele tiden minnet om at det går mot jul, det gjør det ikke bedre. Jeg har ikke alltid følt det sånn i forbindelse med julen, på slutten av åttitallet og begynnelsen på nittitallet når jeg var gift, gledet jeg meg faktisk til jul :) Særlig på den tiden vi drev platebutikk og hadde en hektisk desember-måned, var det en kjempegod følelse å ha julen å se frem til, den betød noen dager fri og mulighet for å ta seg inn litt og samle nye krefter. I årene etterpå, har jeg for det meste sett frem til at den skal være over ;) Klarer ikke helt å sette ord på hvorfor jeg har det sånn, men det handler nok om at jeg rett og slett føler meg annerledes på et vis, siden jeg ikke passer inn i bildet av en lykkelig familie som skal feire jul. Her vil familie si mor, far, barn og eventuelle barnebarn ;) Siden jeg ble skilt i 1997, har jeg med noen få unntak tilbragt julen i Stavanger. Pleier å reise ned rundt 20 desember og opp igjen i romjulen, så jeg har ennå ikke vært der på noen nyttårsaften etter at jeg flyttet i 1985.  I år skal jeg derimot ikke nedover, det blir første gang siden 2006. Og da blir jo spørsmålet hvor mye jeg blir alene i julen.... Må innrømme at det skal bli godt å slippe å kjøre den lange veien, det tror jeg nok kroppen min vil sette stor pris på ;) Det var min mor som sa noen kloke ord i fjor, at hun ville forstå om jeg droppet å komme hvert år med den lange veien, som gjorde at jeg bestemte meg for å bli hjemme i år. Blir det som jeg har snakket med en venninne om, blir det julekveld sammen med henne, noe jeg setter stor pris på. Det er egentlig det som er viktigst for meg, å slippe å være alene på akkurat den kvelden....