En blogg om vennskap.....

Først av alt vil jeg si tusen takk til dere som kommenterer blogg-innleggene mine enten her eller på Facebook. Det er hyggelig å få tilbakemeldinger og se at det man skriver bli lest. Vet jo at det er MANGE som bare leser, men aldri kommenterer, det er også i og for seg greit nok. Når jeg begynte å skrive blogg, først på blogtown, handlet det alltid om hundene mine og våre aktiviteter, men etterhvert er det et tema bare en gang i blant. De er fremdeles mine øyenstener, men jeg er tross alt opptatt av mye annet.....
Og i de siste ukene har det vært temaet venner og vennskap som har kvernet rundt i hodet mitt. En av fordelene med å blogge er at de temaene jeg skriver om, ofte forsvinner litt lenger bak i hodet når jeg har fått drøftet dem her. Spesielt mange i hundemiljøet vet jeg ofte sitter og prater om oss som tør å dele tankene våre på denne måten. Og de tankene disse har, er ikke alltid så veldig hyggelige for å si det rett ut. Til dere vil jeg bare si en ting, at jeg har bestemt meg for å gi totalt blanke i hva dere mener !! Dette er min blogg og jeg skriver akkurat hva jeg vil !!
Men tilbake til dagens tema, som altså er vennskap. Jeg fant denne definisjonen på Wikipedia :
Vennskap er et forhold som har sitt grunnlag i tillit eller kjærlighet. Vennskap kan utvikle seg mellom to eller flere mennesker som omgås og trives i hverandres selskap, og som gjerne har noe til felles, for eksempel i form av interesser. Sympati, empati og ærlighet er viktig i et vennskap.
For mennesket er det viktig å ha noen på sin side når man har det vanskelig. Ettersom mennesket i utgangspunktet også er et sosialt vesen er det viktig å ha selskap av noen. Dersom et menneske er totalt ensomt, kan det føre til depresjoner og psykiske problemer.
Dette er også slik jeg definerer vennskap. Men det er også en annen ting som for meg er veldig viktig, nemlig å akseptere. For meg innebærer et vennskap at man godtar hveandre som den personen man er, på både godt og vondt. Er det sånn at en venn sier eller gjør noe som den andre ikke liker, bør det ikke være det viktigste å dømme eller fordømme den andre. Man må kunne bære over med at en venn trør feil i blant, ingen av oss er feilfrie. Og for min egen del er jeg bare glad for at jeg både kan ta feil og gjøre feil, og det er en selvfølge for meg å innrømme det hvis jeg vet om det, eller blir gjort oppmersom på det. For det er også noe som for meg er natulig i et vennskap, at man kan si fra til hverandre om det er noe man reagerer på. Det er bare på en sånn måte at et vennskap kan vokse og utvikles, istedenfor å visne og dø.
En annen viktig ting for meg i et vennskap, er at man stiller opp for hverandre når det trengs, så sant man har noe å bidra med. Det er iallfall det jeg gjør for mine venner.....
Det er jo også sant at vennskap er viktig i forhold til at mennesket er et sosialt vesen. Derfor ble jeg overrasket når en som jeg regner som en av mine venner, sa til meg for en stund siden at hun ikke hadde bruk for nære venninner, fordi det var så krevende.. Jeg for min del ønsker meg flere nære venner, det er mange ganger jeg ønsker at det hadde vært noen der når ting skjer. Jeg har en hel haug med bekjente, men ikke mange som jeg kan regne som nære venner. I den siste tiden har jeg også forstått at personer som jeg ser på som venner, ikke ser på meg som det samme. Da er det godt å tenke på de vennene jeg har både i og utenfor hundemiljøet. Venner fra barndommen og ungdommen som jeg har funnet igjen via Facebook og truffet igjen etter over 25 år, betyr også mye. Så er det bare å håpe at jeg får beholde dem, og at jeg kan utvikle nye vennskap i fremtiden. Det er aldri for sent, og godt er jo det.....

Jeg er ikke syk......

Jeg er ikke syk, selv om jeg har en diagnose eller to !! Ja dette er faktisk sant ! For selv om jeg går med smerter i kroppen stort sett hele døgnet, og har gjort det i MANGE år, føler jeg meg ikke syk !! Jeg fungerer akkurat som andre i dagliglivet, selv om jeg står utenfor arbeidslivet. Riktignok er det ikke alltid jeg får gjort alt jeg har lyst til, men sånn tror jeg det er med de fleste......;) Jeg har hobbier og ting jeg er interessert i, akkurat som andre. Og sist med ikke minst, jeg har akkurat samme verdi som menneske som alle andre !! Som en så klokt sa til meg på Facebook, det er ikke kroppen eller "skroget" som bestemmer hvem vi er, men det som er inni - følelser, tanker, meninger og holdninger med mere.....;) Kloke ord for oss alle å ta med oss......;)
Det at jeg ikke føler meg syk i det daglige har jeg tenkt mye på i det siste. For et par uker siden begynte nemlig den høyre skulderen min å verke noe forferdelig, og i løpet av et par dager var armen ubrukelig. I tillegg til smertene, ble jeg plutselig ganske hjelpeløs. Dusje og vaske håret måtte jeg bare glemme i noen dager, det samme med å skjære brød eller lage mat. Og bilkjøring ble jo også umulig. Det siste var faktisk det verste, jeg HATER å ikke være mobil......;) Fredag morgen for en og halv uke siden fikk jeg skyss til legen, og fikk den første sprøyten med kortison og lokalbedøvelse. Smertene avtok gradvis, men jeg måtte både melde forfall til en 60 års dag jeg var invitert i på lørdagen, og stå over lydighetskonkurranse med Wilma på søndagen. Lørdag kveld fikk jeg tatt en tur til butikken på Stavsjø for å handle,men jeg måtte bruke venstrearmen til å gire......;) Bilen ble et kontrollorgan for å se om jeg ble bedre, og på mandag kveld klarte jeg endelig å både starte og gire med høyre, selv om det fremdeles var vondt. På tirsdagen var det heldigvis enda bedre, og jeg kunne dra på trening med de firbente. I slutten av den uken hadde jeg behandlinger 3 dager på rad, med en ny sprøyte hos legen fredag ettermiddag. Han var veldig fornøyd med fremgangen, men jeg fikk beskjed om å holde armen mest mulig i ro de neste 2 ukene. Men som han sa, han forsto det kunne bli vanskelig for meg som bor alene......;) Og det er her det har gått opp for meg - jeg HATER faktisk å være syk.... For en slimposebetennelse i skulderen kan sikkert betegnes som å være syk......;) Jeg får jo for søren ikke gjort en dritt !! Har hatt noen travle måneder faktisk, så jeg har masse husarbeid å ta igjen. Og siden kalenderen er temmelig tom nå midt på sommeren, var planen å ta igjen en del av det tapte...... For jo da, jeg må innrømme at husarbeidet lider når jeg har mye å drive med av andre ting. Og det er skyldes nok både at husarbeid er kjedelig og at jeg ikke klarer både å være travelt opptatt og ha et strøkent hus samtidig... Men det er jo bare meg og firbente her, og ingen av oss har støv på hjernen......

Litt om treningen vår

Tenkte jeg skulle fortelle litt om lydighetstreningen som vi kom i gang igjen med i vår. Det er Wilma som jeg trener målrettet med, men Luna får seg også noen økter når vi trener med gjengen på Biri på tirsdager.
Det hele begynte i vår da jeg fikk høre at Linda Haynes skulle holde et privat konkurransekurs på Gjøvik. Gikk valpekurs hos henne med Wilma for fire år siden, så jeg vet at hun er flink. At hun også har konkurrert med egen hund helt opp til elite-nivå gjør at jeg føler meg trygg på at hun har mye å tilføre en nybegynner som meg........;) Bestemte meg iallfall for å begynne på kurs med Wilma, og som sagt så gjort.......;) Ikke med mål om å konkurrere først og fremst, men for å se om jeg kunne finne tilbake til gleden ved lydighetstrening og for at Wilma skulle få bruke hodet sitt. Vet at den hunden har mye inne, selv om hun falt fort ut og hadde vanskelig for å konsentrere seg over tid når vi trente lydighet frem til mai-juni2010. Samtidig som vi begynte på kurs, tok jeg opp igjen lydighetstreningen sammen med den tidligere omtalte gjengen på Biri. På den første tirsdagstreningen var både Luna og Wilma kjempeflinke, særlig ettersom vi ikke hadde trent på over et halvt år. Gleden de to firbente viste ved å få trene igjen, smittet over på meg og dermed var vi i gang igjen......;) Kurset med Linda var kjempebra, og vi var ikke mer enn 5 kursdeltagere, som det var kjempetrivelig å trene sammen med......;) Den viktigste tingen for meg på dette kurset, var at Linda endelig hjalp meg å knekke koden når det gjelder lydighet.....;) TUSEN TAKK LINDA, JEG ER DEG EVIG TAKKNEMLIG !! Hun fikk meg nemlig til å innse viktigheten av MOMENTTRENING......;) Må bare innrømme at jeg har hørt begrepet de siste 6-7 årene, men har nok ikke helt forstått hvor viktig det er. Jeg har dermed satt sammen øvelsene alt for fort, og det har ført til at de ikke har vært skikkelig innlært, selv om jeg har ment at det har de vært. Har nok gjort samme feilen på begge de firbente, men jeg har iallfall lært til jeg skal  i gang med den neste......;) Og når dette gikk opp for meg, gikk jeg tilbake i innlæringen og delte opp øvelsene, både de Wilma kunne og de hun ikke kunne like godt, i momenter. Og da tok det ikke lang tid før fremgangen kom. Jeg fikk blod på tann til å trene ofte hjemme også, og det er kjempestas !! Wilma har blitt kjempeflink til å konsentrere seg, og nå kommer hun stadig vekk å tilbyr treningsaferd.....;) Når jeg er ute og lufter begge to, hender det ofte at de går fri v/ fot parallellt. Forståelsen av momenttrening og fremgangen vi fikk, gjorde at lysten til å konkurrere meldte seg mye fortere enn det jeg kunne drømt om......;) Derfor var jeg rask til å melde på når vi i Briardklubben måtte avlyse det offiselle stevnet på spesialen vår, og avholde klubbkonkurranse i stedet. Veldig fin form for trening for oss......;) Når lørdagen kom i Svelvik høljet regnet ned, og vi valgte å utsette konkurransen 1 time. Men da var jeg ivrig på å få det unna, så jeg var først i ringen for dommer Line Andersen. Vi hadde først gjennomført tannvisning og fellesdekk, som Wilma kom seg unna med bra poeng. De andre øvelsene gikk også tålelig bra poengmessig, selv om jeg følte at vi rotet veldig. Merket at nervene meldte seg, selv om det var uoffisielt. Med tilskuere rundt ringen, og flere med mye mer erfaring enn meg, ville jeg gjerne vise at jeg faktisk kan noe jeg også.....;) Vi kom oss faktisk unna med bestått i alle øvelsene, og en samlet poengsum på 156 poeng som bare er 4 poeng unna opprykk til klasse 2......;) Så jeg er strålende fornøyd !! Den andre ekvipasjen i klasse 1 var Siri & Willy som jeg var helt sikker på var umulig å slå......;) Men dengang ei, de fikk litt i underkant av 150 poeng. Dermed vant vi også konkurransen, og kan nå tittulere oss som Klubbmester i Lydighet klasse 1 !! Gratulerer til Tina &Diem som vant klasse 2 !!
Vi var også påmeldt en offisiell konkurranse på Hamar søndag 26 juni, som vi hadde trent mot og som jeg gledet meg til å gå. Men jeg fikk dessverre en slimpose-betennelse i skulderen noen dager i forkant, og skuffet måtte jeg bare innse søndag morgen at skulderen var for vond å konkurrere med. Det kommer hedigvis flere sjanser, og vi er påmeldt til ny konkurranse lørdag 16 juli på Vålerbanen. Så er det bare å krysse fingrene for at vi kommer oss dit......;) Planen nå er å konkurrere utover høsten, og helst få opprykk til klasse 2 før året er omme...... Fortsettelse følger....

Bilder fra spesialen

Fikk tatt en del bilder på årets Briardspesial, og en del av dem finner du på Facebook.
Her er linken dit :
  http://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150184685362294.291104.724152293&l=c41536e696k
(Klipp ut og lim inn i nettleseren hvis den ikke fungerer direkte)

Vi fikk også omtale i lokalavisen i Svelvik : 
http://svelviksposten.no/nyheter/hundeshow-1.6306113

Konsekvenser av mobbing

Mobbing er et tema som har vært mye fremme i media innimellom. Og ja, jeg er en av dem som ble utsatt for det i oppveksten, fra jeg begynte på skolen og til jeg var ferdig på ungdomssskolen. Når jeg begynte på videregående tok det gudsjelov slutt, og jeg hadde 3 fantastiske år på Hetland videregående skole i Stavanger. De årene står fremdeles sterkt i minnet mitt, og jeg er fremdeles takknemlig for alt det flotte jeg opplevde sammen med kullet som var rødruss i 1984........;)
Men ettersom jeg har blitt eldre har jeg begynt å tenke mer og mer på at mobbing i barndom og oppvekst sikkert har konsekvenser og i går fant jeg dette på nettt :
Kronisk mobbing over år er psykisk svært skadelig og nedbrytende. En rekke forskningsstudier har funnet sterke sammenhenger mellom mobbing og psykiske plager på lang sikt. Det å ha vært et mobbeoffer kan føre til langvarige konsekvenser som blant annet stress og depresjon, lav selvtillit, angst, søvnproblemer, muskel/skjelettplager og fordøyelsesproblemer. Mange mobbeofre har posttraumatiske stressymptomer som tilsvarer det man ser etter dramatiske ulykker og overfall. Andre konsekvenser kan være angst, sosial isolasjon, familieproblemer og økonomiske problemer pga nedsatt arbeidsevne.
Det er også funnet holdepunkter for at mobbing kan føre til fysiske helseplager og da spesielt psykosomatiske plager som hodepine, muskelsmerter, fordøyelsesproblemer o.l. men dette er et område som ikke er tilstrekkelig vitenskapelig undersøkt og dokumentert. 
I denne sammenhengen er det også viktig å huske på at mange mobbeofre får det mye bedre etterhvert som de blir voksne og etablerer sitt eget voksenliv og bygger opp positive erfaringer med andre mennesker. De fleste som har vært utsatt for mobbing går det bra med i voksenlivet selv om de sliter med en del langvarige konsekvenser og ettervirkninger av mobbing.
Og ja, dette kjenner jeg meg dessverre godt igjen i en del av det som står her. Og det er mer. Det verste for min del er at jeg ofte føler meg utenfor i sosiale sammenhenger, særlig der det er en gruppe av mennesker samlet. Jeg er som regel sikker på at jeg ikke er velkommen til å delta. Derfor føles det mest komfortabelt for meg når jeg får en invitasjon til å være med på ting, jeg blir like glad hver gang......;) En annen ting som er en direkte konsekvens av mobbingen, er at jeg har et stort behov/ønske om  å bli "sett", særlig av dem som betyr noe for meg. Og når jeg opplever at de ikke "ser" meg, prøver jeg alt jeg kan på å bli det. Dessverre kan det ofte bli helt feil, og jeg står frustrert og fortvilet  igjen...... 

Livstegn.....

Nå er det vel på tide å oppdatere bloggen. Kan jo hende det er noen innom her som savner nye innlegg. Etter at Facebook har blitt en så stor del av hverdagen vår, er det flere som er litt sløve når det gjelder å blogge. Det er så mye enklere å oppdatere statusen der i stedet.....;)
På hundefronten skjer det ikke så veldig mye. Vi har brukt vinteren til å gå mye turer, dette er den fineste vinteren jeg har hatt sånn sett på veldig lenge. Stein som er en av de nærmeste naboene våre, og som har fått seg briard, har brøytet turvei til oss langs jordene sine. Dette har ført til at jeg og de firbente har kost oss så si daglig i hele vinter. Noe jeg er veldig takknemlig for, og jeg håper virkelig at vi får samme mulighet til neste vinter også.
Luna har vært på 3 utstillinger som veteran hittil i år, og hun har blitt beste tispe og BIM alle gangene. Og BIR veteran også. Nå  venter jeg bare på at hun skal plassere seg i BIS veteran også. Det fortjener hun i mine øyne ihvertfall.....;) Og så er det bare å håpe at hun fortsetter å holde seg i så fin form som hun er i nå. Gleder meg til dra på utstilling med henne utover våren og sommeren.
Jeg har ikke drevet med lydighetstrening i vinter. Ettersom jeg ikke tilhører noe treningsmiljø, har motivasjonen min for å trene forsvunnet fullstendig. Så gjenstår det å se om jeg finner den igjen....Derimot kjenner jeg at lysten til å trene bruks begynner å våkne i takt med at det går i mot vår.....;) Håper iallfall at det blir spor på oss, og kanskje feltsøk på Wilma. Godbitsøk bllir det iallfall masse av, det kan jeg jo holde på med utenfor huset....;)
Ellers har jeg vært veldig opptatt med valpeshowet som NKK regionen arrangerte på Biri Senter (Spareland) søndag 13. mars. Jeg hadde ansvaret for påmeldingene, og selv om vi brukte Dog Web Arra, var det en god del som meldte på manuelt. Mange sendte mangelfulle opplysninger om hundene sine, og det ga en del ekstra arbeid. Men med hele 167 valper påmeldt, må vi jo være godt fornøyd. Ikke minst var det veldig lærerikt, så jeg er i grunnen glad for å ha vært igjennom det. Men det er ikke å legge skjul på at sånne ting er ekstra krevende på grunn av Fibromyalgien. Det var kun valpeshowet jeg klarte å ha fokus på i de siste par-tre ukene før arrangementet, alt annet ble skjøvet til side. Vi hadde evalueringsmøte i går, og har allerede begynt å planlegge for neste år. På årsmøte i NKK regionen i slutten av februar, ble jeg forøvrig gjenvalgt som styremedlem/sekretær for 2 nye år. Jeg er nok det man kan kalle et "organisasjonsmenneske", jeg synes det er morsomt og givende å ha verv. I ungdommen drev jeg med politikk, og så var jeg jo med som frivillig i Storhamar i en årrekke, før jeg fikk verv i hundemiljøet. Nå sitter jeg også i styret i Norsk Briard Klubb, der har jeg  vært med i flere år nå. Alt på frivillig basis altså. For meg er disse tingene med på å gjøre hverdagen min meningsfyllt, og kanskje særlig fordi jeg ikke er i jobb. Å ha hund som hobby er i det hele tatt noe av det mest meningsfulle i livet for min del. Det er jo egentlig også en livsstil, siden jeg bruker mesteparten av tiden min på ting som har med hund å gjøre. Men samtidig er det også andre ting som betyr en del for meg, og det er godt å kunne snakke om andre ting en gang i blant også. Heldigvis har jeg muligheten til det....

Tilbakeblikk...

Det er 1 januar 2011, og jeg tenkte å ta et tilbakeblikk på året som har gått, 2010.. Denne gangen har jeg lyst til å dele det i to, med en liten privat oppsummering først, og så en oppsumering som gjelder de firbente etterpå.
For min egen del, så synes jeg 2010 har vært et bra år. Noen tyngre perioder har det vært, men de har vært færre enn tidligere år. En stor del av æren for det gir jeg til jentegjengen jeg ble kjent med på Grande i november 2009. De fire ukene sammen med noen som kjenner på mye av det samme som meg i forbindelse med Fibromyalgi, var gull verdt. Av en gjeng på 10, er det fremdeles 6-7 stk av oss som holder kontakten, og vi hadde 2 treff i løpet av 2010. Den jeg har mest kontakt med er Lill-Ann, og vi har utviklet et nært vennskap i løpet av 2010. Og det setter jeg utrolig stor pris på.
Den viktigste begivenheten for meg i 2010, er at jeg har fått kontakt med familie på min fars side. Har funnet mange på Facebook, og håper å finne enda flere. Dette er en del av meg som jeg ikke har visst så mye om, men nå finner jeg ut stadig mer. Faren min dro til sjøs allerede som 15 åring, og seilte ute til han var over 40. Av forskjellige årsaker har det vært lite kontakt med familien igjennom årene, så det er mange jeg aldri har møtt. Til sammen har jeg bortimot 30 søskenbarn bare på den siden av slekten. Har 25 på min mors side også, bare så det er sagt. Men der har jeg vel truffet nesten alle....
Her i høst kontaktet jeg fetter Eirik som bor på Ringerike, og ble invitert på besøk. Fikk treffe hans kone og datter, før mine kusiner Ruth og Ingrid dukket opp, og vi tok etterhvert turen for å besøke tante Julie og onkel også. Tante Julie traff jeg for første gang i min fars begravelse i mai 2009. Det oppsto en umiddelbar kontakt mellom oss, og jeg føler på en måte at jeg har fått tilbake litt av min far gjennom henne. Føler også et veldig fellesskap med disse søskenbarna, og jeg gleder meg til å bli enda bedre kjent med dem. Den 18 desember ble jeg invitert til Hønefoss, på grøtfest hos Ruth og hennes mann, og jeg fikk treffe fetter Roald med frue også. For meg betyr det utrolig mye at jeg har fått disse menneskene inn i livet mitt. Er også glad for at det er flere søskenbarn som ønsker kontakt, jeg håper å møte noen av dere i løpet av 2011. 
Ellers har jeg nok blitt mer moden i løpet av året som har gått. Jeg har iallfall bestemt meg for å tørre å si fra mer om hvordan jeg har det, både på godt og vondt. Et eksempel er jo bloggen jeg skrev, som handlet om ensomhet. Den fikk jeg mer respons på enn jeg hadde drømt om, og det satte jeg stor pris på. Selv om ikke alle fikk personlige tilbakemeldinger, ble de godt mottatt. De siste dagene før jul hadde forresten VG nett noen artikler om ensomhet, og det viser seg jo å være en "folkesykdom". Selv satte jeg vel ord på noe som mange kjenner seg igjen i, men som de ikke tør å si.... Men det gjorde altså jeg....;)
 

Luna :
Luna har hatt et supert år i utstillingsringen. Sesongens første opptur kom på NKK utstillingen i Kristiansand i mai. Jeg hadde kombinert utstilling på Orre helgen før med 1 uke i Stavanger, før vi stilte her på hjemveien. Lisbeth og Siri var også på plass, men vi begynte å få bange anelser når verken Willy eller Boss gikk til topps. Stor var gleden min når Lisbeth stilte Luna til både beste tispe med CACIB og BIR. Og enda gladere ble jeg når de endte som 3 BIG senere på dagen. Hjemturen gikk med et smil om munnen....;) Det ble flere gode plasseringer utover våren og sommeren, men det er 2 utstillinger i Sverige som topper listen over topp presentasjoner i løpet av 2010. I slutten av august dro Luna og jeg til Eskilstuna på SKK-utstilling. Vi trengte nemlig et CACIB i Sverige for å kunne søke på CIE-tittelen, som er et Internasjonalt Show-championat, uten bruksmereritter. På forhånd visste jeg at det holdt med å bli 2 BTK, hvis den som ble nr 1 hadde tittelen fra før. Og utrolig nok var det akkurat sånn det ble....;) Stilte henne selv også, det gjorde jo opplevelsen enda bedre....;) Smilte hele veien hjem denne gangen også jeg...;)
Den første helgen i september dro vi på Best i Väst, som er en svensk briardspesial. Dette var 3 gang vi var der, og det blir garantert ikke den siste....;) En topp utstilling som våre svenske venner er kjempeflinke på å arrangere. Det var totalt 84 hunder påmeldt, og hannene og tispene gikk hver sin dag. Boss & Willy ble nr 1 og 2 av hannene på lørdagen, og på søndagen skulle Siri stille Mysti og Lisbeth skulle i ringen med Luna. I championklassen ble de nr 1 og 2, men i Beste Tispeklasse var det noen som snek seg imellom. Så Luna endte som 5 BTK, noe jeg var godt fornøyd med. Boss ble BIR og Mysti BIM. I oppdretterklassen stilte jeg henne selv, og det var supergøy å være med på å bli BIS oppdretterklasse. Det var mange gode oppdrettere meg også. Vi var enige om at de 4 Li-Brie hundene som deltok, gjorde rent bord....;)
Etter dette fikk Luna en pause fra utstillingsringen, fordi jeg prioriterte å fjerne en fettkul bakpå krysset hennes. Hun har hatt kulen i flere år, men i sommer begynte den tydelig å bli plagsom. Hun "jobbet" mye med den når hun var alene, enten mens hun lå i bilen eller var hjemme. Og i etterpåklokskapens navn, må jeg innrømme at den burde vært fjernet før. Antar at hun hadde en betennelsestilstand i kroppen også de siste månedene før den ble fjernet, siden hun var så daff og pelsen var fet og livløs. Eterpå har hun nemlig blitt en helt annen hund, og jeg lurer ofte på hvem som er eldst av henne og Wilma. Formen er topp, og pelsen er mye,mye bedre. Lille nyttårsaften var vi tilbake i utstillingsringen, og hun avsluttet sesongen med å bli 3 BTK på sin utstilling nr 101. Totalt ble hun nr 4 på Årets Utstillingsbriard 2010. Dette synes jeg er veldig bra, særlig med tanke på at hun mistet en del poeng på både Hamar og Lillestrøm. Det ble forøvrig 4 ganger Li-Brie øverst, da Boss ble nr 1, Mysti nr 2 og Willy nr 3. Gratulerer så mye alle sammen !!

Wilma
Wilma har hatt et rolig år. Siden hun ikke liker seg i utstillingsringen, er den karrieren lagt på hylle for hennes del. Men vi har jo trent både lydighet og bruks i løpet av 2010. Ja vi prøvde oss jo også i offisiell konkurranse i januar, men det måtte jo gå dårlig etter minimalt med trening. Vi konkurrerte uoffisiellt også i slutten av mai, men det gikk ikke noe særlig bedre. Etter det har vi så og si ikke trent, og i skrivende stund er det usikkert om det blir noe mer lydighet på oss. Vi hadde en periode hvor vi var med og trente rundering, og jeg synes Wilma hadde fin fremgang. Men dette er en krevende aktivitet for kroppen min, så jeg er redd for at jeg ikke kan holde på med dette fremover. Vi gikk litt jordespor i høst, og det gikk bedre enn forventet. Så antagelig tar jeg opp igjen sportrening til våren.
Forøvrig håper jeg jo også at det blir valper på Wilma i løpet av 2011....;)