God gammeldags folkeskikk.......

 De fleste som kjenner meg, vet at jeg driver med frivillig organisasjonsarbeid på flere arenaer, og det har jeg gjort i MANGE år. Det begynte i ungdommen med verv som tillitsmann i 3.klasse på videregående, og verv i Stavanger AUF. Hadde en lang pause i mitt voksne liv, men fra 1996 har jeg hatt en god del verv i forskjellige type organisasjoner. Var blant annet med som frivillig i Storhamar Hockey i 7 sesonger, og er fremdeles med i styret i Norsk Briard Klubb - der har jeg vært i 8 år nå.
Alle vet at organisasjons-Norge er avhengig av at det finnes sånne som meg - å gjøre noe på frivillig basis uten å få betaling for det, er en utdøende aktivitet i Norge.
Derfor er jeg veldig opptatt av hvordan mennesker oppfører seg mot andre, nettopp i denne typen miljøer - uansett hva slags type aktiviteter det dreier seg om. Og jeg ser stadige eksempler på at det er mange mennesker rundt omkring i organisasjons-Norge som burde hatt et kurs i ren og skjær folkeskikk. De bruker metoder og har en oppførsel som rett og slett gjør meg kvalm. Så kvalm at jeg ved noen anledninger de siste årene rett og slett har valgt å trekke meg fra verv jeg i utgangspunktet har vært veldig glad for å få, og som jeg har gledet meg til å bidra i. Har ved flere av disse anledningene lurt på om det er meg det er noe galt med siden jeg reagerer så sterkt, men har gjennom gode samtaler med andre forstått at jeg har gjort de riktige valgene. For nei, jeg synes ikke det skal være en byrde å drive med organisasjonsarbeid - det skal derimot være noe man finner glede ved.

Det siste vervet som jeg har valgt å si fra meg, er vervet som studieleder i Ringsaker Arbeiderparti, som jeg ble valgt til på årsmøte der tidligere i år. Årsaken er sammensatt, men det handler blant annet om enkelte menneskers oppførsel. Det virker som om en sentral plass i lokalpartiet for enkelte betyr at de kan tråkke på andre som de vil. Det handler også om at jeg ikke har noe nettverk i kommunepartiet - jeg "synger" rett og slett ikke med "de rette ulvene".
Jeg er også usikker på om jeg har de rette egenskapene som skal til for å ha noe å gjøre i politikken.For meg har møte med partiet i voksen alder vært mye tøffere enn jeg trodde, og jeg skulle mange ganger ønske at jeg hadde en mentor - en som hadde erfaring, og som jeg kunne "spille ball med " ved behov. Tror en slags type fadderordning ville vært en bra ting for å få flere aktive medlemmer i partipolitikk generellt. Samtidig kjenner jeg på en annen følelse - en følelse som har våknet til liv igjen nå etter valget. Jeg er sosialdemokrat, og det er jeg med hele meg - det definerer rett og slett hvem jeg er ! Og det føles egentlig ganske meningsløst å kjenne på at jeg ikke skal få bidra. Bidra med det jeg er god på, selv om jeg ikke helt hva det er politisk ennå. Jeg vet bare at Arbeiderpartiet er MITT parti, og at partiprogrammet er MITT politiske ståsted, selv om jeg langt fra er enig i alt som står der.......

Historien om Wilma - N UCH KORAD Goblinwalley Vixen, født 16. 02.2007 - død 14.07.2013

 Er glad for at Wilma fikk være med i skogen en uke før hun fikk sovne inn
(Foto: Randi Løbakk)

Har fundert litt på om jeg i det hele tatt skulle fortelle denne historien, men i motsetning til visse andre, synes jeg det er riktig at sannheten kommer frem !

Wilma kom inn i mitt liv én uke gammel, i februar 2007. Da hadde vi (det vil si jeg og Lisbeth Tuven på Kennel Li-Brie) prøvd å pare Luna med både Cody og Nico uten at det ble valper av det - og jeg var veldig sugen på ny valp. Hadde fått med meg at det var valper på gang hos kennel Goblinwalley i Sverige, og når hun la ut de første bildene av kullet når de var en uke gamle, var jeg helt bestemt på at jeg ville ha valp.Og når valpene var 6 uker tok vi turen for å kikke på dem. Da var mesteparten allerede solgt, men jeg hadde 2 stk jeg kunne velge mellom. Med en gang jeg kom inn døren der var det én valp som tok direkte kontakt med meg, og jeg var solgt ;) Og ja, dette var Wilma. Jeg brydde meg ikke engang om å bli så veldig kjent med den andre, for dette var kjærlighet ved første blikk ;) Hun var 9 uker når jeg hentet henne hjem.

De første årene var vi ganske aktive, Wilma og jeg. Hun var på en haug med valpeshow, der 2.BIS valp i september 2009 var det absolutte høydepunktet. Vi gikk på både valpekurs og bronsemerkekurs - der klarte vi merket på første forsøk med 174 av 180 poeng. Vi var på kenneltreff i 2007,2008 og 2009, og også noen treningshelger i regi av oppdretteren.  I 2008 var kenneltreffet i kombinasjon med MH, som hun gjennomførte veldig bra med blant annet 1 på skudd. I 2009 var det korning i kombinasjon med kenneltreffet, og der besto hun eksteriørbeskrivningen og fikk 344 poeng på mentaldelen. Hunden må ha over 300 poeng for å få tittelen. Vi konkurrerte noen ganger i lydighet, både offisielt og uoffisielt, der høydepunktet var klubbemesterskapet i Norsk Briard Klubb i 2011, der hun vant klasse 1 med 156 poeng. Hun ble også Norsk Utstillingschampion i juni 2009 på NKK Drammen. Men siden hun ikke trivdes i utstillingsringen, ble dette hennes siste opptreden på den arenaen.
Siden Wilma var en så bra hund, skulle Lisbeth låne henne for å ha et kull med valper hos henne. Vi prøvde å pare henne på to løpetider, men det ble aldri noen paring med verken Boss eller Scott. Og i ettertid er jeg kjempeglad for det !!
På høsten i 2011 ble Wilma dårlig. Første gangen spydde hun flere ganger i løpet av en 20 timers periode. Jeg ringte til veterinær på Biri, som har døgnvakt - og siden vi var redde for at hun hadde satt fast et eller annet i tarmen, tok vi røntgen med bedøvelse og kontrastveske, men ingen funn ble gjort. Hun spydde opp mesteparten av kontrastveska når vi kom hjem, men for å være helt sikker på at alt var i orden, dro vi tilbake tidlig lørdag morgen for å ta nye bilder. Veterinæren synes Wilma var så enkel å jobbe med, at hun slapp bedøvelse denne gangen. Og ja, hun lå helt stille på bordet når røntgenbildene ble tatt. Også disse bildene var helt i orden. Hun fikk en antibiotika-kur, og etter en kort periode var hun sitt gamle jeg igjen. Men dette er det jeg tror var starten på marerittet EPI. 
Etter en stund fant jeg ut at magen hennes ikke fungerte som den skulle. Hun hadde ikke diaré, men hver gang hun gjorde fra seg, var avføringen løs - til tider nesten flytende. Dette kom og gikk i perioder, og hun var mye bedre da jeg ga henne Zoolac eller lignende.  Skulle selvsagt ha oppsøkt veterinær tidligere, men det så ut til at det skulle bli bra stadig vekk, så jeg utsatte det lenger enn jeg burde. Men etter hvert oppsto det andre ting som gjorde meg veldig urolig, så det var bare å komme seg av gårde ;) Hun forandret atferd - var ikke alltid med på lek med Luna og virket mer pinglete enn hun pleier å være. Hun klødde en del, og pelsen ble matt og livløs. Det verste i tillegg til problemene med mage/tarm, var at jeg fant et par vortelignende kuler på henne. Alle disse tingene til sammen gjorde at både veterinæren og jeg var inne på tanken om kreft. I så tilfelle var det en krefttype som heter mascelletumor. På det første besøket hos veterinæren i midten av januar, ble hud og pels undersøkt uten funn ,det ble tatt blodprøver og det ble satt i gang tiltak for mage/tarm. Det var en tablettkur og i tillegg måtte vi starte med spesialfor. Jeg fikk også streng beskjed om å slutte med godbiter, griseører og lignende. Blodet ble blant annet sjekket med tanke på feil på stoffskifte, men det var heldigvis helt i orden. Alle blodprøvene ellers var også fine, bortsett fra at hun hadde litt lite proteiner. Dette skyldes mest sannsynelig at hun hadde hatt problemer med mage/tarm i lengre tid. Operasjon for å fjerne utvekstene ble gjort 25 januar. I utgangspunktet var det bare en utvekst, som satt på høyre side av buken, men kvelden før inngrepet fant jeg en til, høyt oppe på baksiden av høyre frambein.Etter operasjonen gikk hun i noen dager på hele 3 slag medisiner - tabletter for magen, smertestillende og antibiotika. I tillegg behandlet jeg begge hundene med SpotOn med tanke på reveskabb. Veterinæren oppdaget at hun var rødere i huden og klødde betydelig mer når hun skulle opereres, enn det hun gjorde 8 dager tidligere.

Dagene som fulgte mens vi ventet på diagnosen, var tøffe for min del - men det var heldigvis ikke kreft. Den ene var en fonikkel og den andre var en ødelagt hårsekk.
Etter dette fortsatte Wilma å gå på spesialfór, men magen var fremdeles likedan uten at vi fant noe forklaring på hva det kunne være. I begynnelsen av mai var jeg på vei til Stavanger, når mobilen ringte og Lisbeth var på tråden for å fortelle at hun hadde bestemt seg for at hun ikke ville ha valper på Wilma siden hun var syk. Vi ventet nemlig løpetid på Wilma når som helst, og hadde bestemt oss for å gjøre et siste forsøk på å pare henne da. Og det var selvsagt helt riktig å droppe paring, Wilma's helse kom i første rekke !! Men hun sa også at hun har snakket med Siri om Wilma's symptomer for en stund siden, og at Siri hadde nevnt at det kanskje kunne være EPI- Exocrin pankreas insuffisiens . Med en gang jeg kom til Stavanger, fant jeg frem PC'n, gikk inn på nettet og begynte å lese om denne sykdommen, som kort fortalt dreier seg om mangel på fordøyelsesenzymer i bukspyttkjertelen. Les mer om dette her : http://www.spodan.com/no/2456.html. Dess mer jeg leste, dess mer kjente jeg igjen symptomene, og jeg ringte og bestilte tid hos veterinæren med en gang jeg kom tilbake til Hedemarken. Ba om at hun måtte ta en blodprøve for å sjekke om det var EPI, og da sa hun at hun også hadde tenkt på at dette kunne være årsaken til Wilma's dårlige helse. På dette tidspunktet haddeWilma vært syk i over et halvt år, og hun var blitt veldig tynn. Prøven ble tatt, og bare etter noen dager kom svaret jeg fryktet - Wilma hadde EPI. Jeg hadde da lest en del om sykdommen på nettet, og så at det dessverre var et stort flertall av hundene med denne diagnosen som ikke fikk noe godt eller langt liv. Og jeg har alltid ment at man ikke skal holde hunder i live for enhver pris, noen ganger er det bedre de får slippe. Derfor var jeg veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre, skulle jeg la henne sovne inn med en gang eller gjøre et forsøk med medisinering ? Etter å ha rådført meg med flere, inkludert dyrlegen - bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk med medisinering, selv om jeg innerst inne hadde mest lyst til å la henne få slippe. Prøvene viste at hun i tillegg til EPI, også hadde for lite B-12. Det skyldtes nok at hun hadde vært syk så lenge at mesteparten av kroppens reserver allerede var på et minimum. B12 skulle hun få tilført gjennom sprøyter hos veterinæren, i tillegg til pulveret som inneholdt emzymer og som skulle tilsettes hvert måltid heretter for resten av livet.
I begynnelsen var det snakk om 5 B12 sprøyter, og de skulle tas ofte fikk jeg beskjed om - helst et par i uka. Samtidig som jeg startet behandlingen på Wilma, hadde jeg et stort havari på bilen . der jeg var uten egen bil i 6 uker - og jeg var innlagt som dagpasient på Grande i 5 uker, så alt skjedde virkelig på en gang. Men jeg gjorde absolutt mitt beste, og var stort sett hos veterinæren 1 gang i uka. Merket at sprøytene hjalp, så vi var enige om å fortsette med det. Frem til september 2012 fungerte alt veldig bra, med 3 måltider til dagen og vekta til Wilma økte jevnt og trutt. Såpass at jeg gikk ned igjen til 2 måltider til dagen. Men så snudde det. Avføringen var fin, men hun gjorde fra seg i store mengder hver gang hun var på do. Vi fortsatte med B12 sprøyter en stund til, men utpå nyåret i 2013 synes jeg ikke at jeg merket noe mer bedring etter at hun hadde fått sprøytene, så da ga vi oss med det. Jeg var i denne perioden flere ganger inne på tanken om hun hadde best av å få slippe, mens andre som så henne mente at det virket som om hun hadde det bra, så jeg skjøv de tankene fra meg en stund. Jeg så jo at hun stadig ble tynnere, hun gjorde seg nok ikke noen nytte av maten de siste månedene. Hun fungerte faktisk best på 1 måltid til dagen. Når jeg prøvde å øke mengden mat, etter råd fra veterinæren- kom det bare ut igjen.  Og det var det som til slutt fikk meg til å bestemme meg for at nå var det nok. Lørdag 13 juli var jeg på utstilling på Vålerbanen med Millie, og det var meningen jeg skulle avgårde på søndags morgen også. Men etter at vi kom hjem på lørdagen, gjorde Wilma ifra seg inne. Ikke 1 gang, men minst 2. Og natt til søndag våknet jeg av at det skjedde igjen, da på hennes faste soveplass under sengen min. Hørte at hun febrilsk slikket det i seg, så det var ikke mye igjen når jeg dro frem senga. Fikk lagt henne på kjøkkenet, slik at jeg fikk sovet noen timer - for jeg forsto med en gang at det var uaktuelt å dra på utstilling denne dagen. Og når jeg våknet var det flere hauger med flytende avføring der hun lå. Det virket rett og slett som om hun ikke klarte å kontrollere tarmen lenger. Det var en tung, men helt riktig beslutning jeg tok denne morgenen - at hun skulle få slippe samme dag.
Heldigvis er det døgnvakt på Biri Dyreklinikk og veterinæren der støttet meg 110 % når jeg forklarte hele bakgrunnen for avgjørelsen min. Når vekta viste 24 kilo, var det enda et bevis på at tiden var inne. Det tok bare 5 minutt fra den første sprøyta med narkosemiddel var gitt, og til hun ramlet om på gulvet. Etter å ha pratet noen minutter til med veterinæren, valgte jeg å forlate stedet på dette tidspunktet. RIP, jenta mi !!

Det jeg synes er mest bemerkelsesverdige med denne historien, er lynne til Wilma. Bortsett fra en periode i januar 2012, når hun hadde for lite proteiner, har lynnet hennes vært like elskelig som nr hun var frisk. Glad og tillitsfull mot alt og alle. Jeg merket meg at hun var litt mer pinglete på nyttårsaften og ved tordenvær enn før, og hun sprang fort å gjemte seg hvis jeg ble irritert for et eller annet. Hun var heller ikke like tålmodig med Millie som hun ville vært hvis hun var frisk, men jeg så aldri at hun var ufin mot henne. Men Millie drev og utfordret henne denne siste tiden, så det kan nok hende det kunne smelt hvis hun hadde levd lenger.

Ellers har hele denne perioden med Wilma's sykdom vært en stor belastning for meg, og jeg har følt meg veldig alene. Det er bare noen få gode venner, som har støttet meg.
Sendte en mail med informasjon til Wilma's oppdretter og hun som eide faren med en gang diagnosen var satt, men det er bare hannhundeieren som brydde seg nok til å svare meg.
Det tøffeste har imidlertid vært den manglende støtten fra den faste veterinæren vår. For det første burde de ha undersøkt om hun hadde EPI på et langt tidligere tidspunkt, særlig siden denne hadde vært borti noen tilfeller av sykdommen tidligere. Istedenfor har de skjøvet alt ansvaret for Wilma's sykdomsforløp over på meg. Ikke er jeg utdannet veterinær, og jeg har hele tiden gjort det beste jeg kunne.

Uansett så vet jeg at jeg gjorde det riktige, når jeg lot Wilma få sovne inn. Jeg savner henne hver dag, for hun var den mest hengivne hunden jeg har hatt. Sorgen hadde jeg imidlertid tatt ut på forhånd, den startet egentlig den dagen Wilma fikk diagnosen. Jeg gråt når jeg hadde snakket med vakthavende veterinær på Biri Dyreklinikk og gjort avtalen om å komme med henne, men etterpå har det vært tomt for tårer.

Ytre påvirkning.....

Uansett om vi vil eller ikke, lar vi oss påvirke av det andre sier om oss. Noen av oss tar det mer inn på oss enn andre,  og ja - jeg innrømmer at jeg er en av dem ;) Det er heldigvis ikke alt jeg reagerer like sterkt på - og jeg tåler en fleip ;) Og jeg tåler kritikk også - på både godt og vondt ;) MEN det er noen ting jeg reagerer ekstra sterkt på. 1. URETTFERDIGHET - uansett om det rammer meg selv eller andre. 2. NÅR NOEN IKKE VIL TRO PÅ DET JEG SIER - da føler jeg de stiller spørsmål ved hele min troverdighet. 3. LØGNER. Når noen lyver og beskylder meg for å ha gjort eller sagt noe som jeg hverken har sagt eller gjort. 4. MOBBING. Det har jeg blitt utsatt for gjennom hele barne-og ungdomsskolen, og opplever til tider at voksne, oppegående mennesker driver med det samme.
I løpet av de siste 2 dagene, har jeg opplevd både punkt 2 og 3. I kjølevannet av at jeg ble beskyldt for å ha sendt en melding jeg ikke har sendt, ble jeg karakterisert som UGRESS eller lignende, og det oppleves som veldig sårende. Spesielt fordi vedkommende har beskrevet seg selv som en fyr som tar prat med folk hvis det er noe han reagerer på.... Dette er egenskaper jeg setter pris på, fordi jeg er den typen selv. Men dessverre er det ikke mange som er tøffe nok til å gjøre sånt, istedenfor spres det usanne rykter som til slutt blir en sannhet for de som hører dem...

Et lite tankekors.....

Når noen snakker dritt om andre i ditt nærvær, snakker de dritt om deg også i ditt fravær........

Debut og comeback ;)

Står kjempebra allerede !
(foto: Maria Niederman)

På lille Nyttårsaften var det endelig tid for Millie's debut i utstillingsringen, 5 måneder gammel. Og for min egen del var det et lite comeback, jeg har ikke vært på utstilling for å stille hund siden mars ;)

På forhånd var jeg usikker på om vi kom oss til Letohallen på grunn av vær og føreforhold, men da jeg fikk vite tidlig om morgenen at det var strødd i Stensengdalen, var det bare å komme seg avgårde. Stensengdalen er 5 kilometer og både bratt, svingete og har i mange år vært dårlig vedlikeholdt på vinterstid. Nå ser det forresten ut som om dette har bedret seg....
Dette var Millie's første møte med både en hall og med utstillingsmiljøet, og jeg var jo litt spent på hvordan det ville gå. Når vi gikk over parkeringsplassen småbjeffet hun litt til de første hundene vi møtte, og jeg så en liten antydning til usikkerhet med en gang vi kom inn i hallen. Men det var vel over på 30 sekunder ;) Hun begynte og logre, og ville helst hilse på alle vi møtte, spesielt de tobente. Jeg ble litt satt ut med en gang jeg kom inn i hallen selv må jeg innrømme, det var veldig mye folk der synes jeg, med tanke på at det var en utstilling som var fordelt på 2 dager.
Ved utstillingsringen var det mange valper på plass, det var påmeldt hele 11 stk - og det er det høyeste antallet briardvalper jeg har sett på en utstilling i Norge på de siste 10 årene. Veldig gledelig, og jeg håper de som var der synes det var kjekt, og fortsetter å stille. Millie var den eneste sorte valpen, resten var fawn. 

Siden jeg ikke hadde fått noen til å se på tenner eller kjenne på kroppen hennes før, fikk jeg flere til å gjøre det før vi skulle i ringen. Og det var ingen problem overhode. I den forbindelsen oppdaget jeg at hun er ferdig med tannfellingen, det har jeg ærlig talt ikke sett før ;) Og bittet er heldigvis korrekt saksebitt :)
I ringen oppførte hun seg kjempebra, skulle ikke tro hun debuterte. Fikk tilbakemeldinger på at det så bra ut, både i stående og i bevegelse. Kritikken var som følger: "Very nice type, good head, correct bite,nice topline, good angulation, moved Ok. Very prommesing." Dommer var Joan Walsh fra England. Hun ble nr 2 i klassen 4-6 måneder, av 4 stk. Et helt greit resultat, det var ikke der fokuset lå denne gangen ;)

Det viktigste var at hun fikk en positiv opplevelse denne dagen, og det så sånn ut. Det var mange som koste med henne, både små og store. Det var spesielt et par barn der, som jeg ble kjempeimponert av. De spurte pent først om de kunne få lov til å hilse på henne, og de var veldig flinke til å håndtere henne også.
Etter 22,5 år med briard, har jeg fått den første SORTE kosehunden, det har vært de fawne jeg har hatt som har vært best på det ;) Men jeg må innrømme at det er SORT som er fargen for meg på Briard ;)

Det gikk et par timer fra vi kom, til vi var ferdige i ringen - og det synes jeg var nok for snuppa. Så da gikk jeg med henne i bilen siden det var mildt, der hadde hun selskap av Luna. Selv tok jeg en liten shoppingrunde før vi dro hjem, der jeg blant annet (utrolig nok) kjøpte et nytt utstillingsbånd med perler. 

Fint, ikke sant ?? ;)

Tanker på en romjulsfredag

2012 har vært et nesten "hundefritt" år for min del. I den betydning at jeg nesten ikke har vært på utstilling, og ikke har trent hverken lydighet eller bruks sammen med andre. Var på 2 utstillinger med Luna tidlig på året, men etter at jeg måtte snu på vei til Briardspesialen i pinsen, har det vært slutt. Jeg snudde på grunn av problemer med bilen, og det viste seg i ettertid at dieselpumpa hadde røket. En reprasjon til mange tusen kroner, men det er en annen historie ;) Jeg var skriver på 5 utstillinger i løpet av juli og august, noe som ga mersmak. Så jeg håper på flere oppdrag i 2013, for Norske eller Svenske dommere.
Nå sitter jeg her og tenker på at jeg MÅ i gang igjen. Millie ble kjøpt spesielt med tanke på utstilling, og det er jo egentlig helt bortkastet hvis jeg lar være og stille ;) Nå skal det også sies at jeg ikke hadde kjøpt meg en ny hvis Luna og Wilma var mye yngre og friske. For ja, det er mye med 3 hunder ;) Og nei, det er ikke noe jeg skal ha i fremtiden, iallfall ikke 3 briarder. Men med Luna som snart fyller 10 år, og med Wilma som er syk, er det bare et tidsspørsmål før flokken er redusert.
Millie er påmeldt sitt første valpeshow i Letohallen på lille nyttårsaften. Men med 10(!) andre og konkurrere mot, har jeg ingen forventninger om resultat. Det viktigste er at Millie får en positiv opplevelse, det kan jeg også trenge ;) For det skal ikke stikkes under en stol at jeg har holdt meg unna hundeaktiviteter på grunn av det som tydeligvis er en folkesykdom blant hundefolk, nemlig baksnakking. Jeg VET det snakkes- det er det mange som har sagt, men om HVA, det er jeg totalt uvitende om. Og JA, jeg skulle gjerne visst det - så jeg kunne bestemt meg om det de sa var noe å forklare eller bare å gi faen i ;) Dessverre er feighet også utbredt, det er svært få som er tøffe nok å stå til ansvar for kjeften sin ;) Sånn - det var en liten utblåsning ;)
Tilbake til utstilling, så mener jeg fremdeles det bare er en bonus. Det er mentaliteten som er og blir det viktigste når det gjelder hund. Men det er allikevel noe jeg altså synes er kjempekjekt å drive med. Må innrømme at jeg også har forventninger til resultater på Millie etterhvert, hun ser veldig lovende ut ;) Dessuten har hun en helt spesiell utstråling som jeg håper også kan komme frem i utstillingsringen.
Den 9. januar skal vi begynne på valpekurs, det er også noe jeg ser frem til. Har trent bittelitt med henne her hjemme, og hun er herlig og jobbe med. Håper dette kurset bidrar til at jeg finner tilbake treningslysten helt OG ikke minst at jeg kan finne noen å trene sammen med fremover. En ny instruktør (som jeg kjenner men ikke som hundeinstruktør) og et nytt treningsmiljø håper jeg skal gjøre susen.

Millie

Jeg har i de siste par årene vært på utkikk etter ny utstillingshund, og jeg hadde bestemt meg for at jeg aller helst ville ha en svart briardtispe.Planen var opprinnelig å beholde valp, hvis det ble valper etter Wilma ELLER å kjøpe, eventuelt bli forvert hos kennel Li-Bie. Men av ulike årsaker har dette ikke blitt noe av.  Tidligere i år fikk jeg høre at Ingela på kennel Woodlooks skulle låne inn NUCH Berger La Motte's Chanti (Svea), og pare henne med NUCH Woodlooks Just A Giggolo (Lennox),og da paringen var foretatt, var jeg raskt ute og bestilte valp. Begge foreldrene er veldig bra både eksteriørt og mentalt, så for meg er dette en drømmekombinasjon. I tillegg er det både morsomt og interessant at Millie er i slekt med både Luna OG Wilma. Svea- mammaen har samme far som Wilma, så de er altså halvsøstre. Lennox- pappaen sin bestefar ( på morssiden) heter Li-Brie's Bilbo the Brave (Bajas) og er Luna's kullbror.
Noen dager før termin fikk Ingela en følelse av at det var noe som ikke stemte med Svea. Gudskjelov dro hun fort til veterinær, og reddet dermed livet til både Svea og de 4 valpene som vokste opp. De ble forløst ved hjelp av et hastekeisersnitt, og Svea ble veldig redusert. Såpass ar hun ikke ville vite av valpene sine i det hele tatt, så den første tiden måtte de derfor flaskemates flere ganger i døgnet. Når Ingela ringte til meg første gang etter fødselen var valpene 6 dager. Jeg ble kjempeglad da hun sa at det kom til å bli valp på meg hvis de vokste og utviklet seg sånn som valper skal. Heldigvis hadde hun Kajsa hjemme som på nesten mirakuløst vist tok på seg rollen som fostermor. Veldig ung, men sammen med valpene oppførte hun seg som hundemødre skal. I etterkant fikk jeg også vite at hun begynte til og med å produsere melk til dem bare etter en uke eller to. Når de var 4 uker gamle, fikk jeg en ny telefon og beskjed om at nå så det så bra ut, så det var bare å komme og hilse på. Så på dagen 5 uker gammel, fikk jeg hilse på Millie for første gang. Hun var allerede plukket ut til meg, og jeg hadde allerede sett på bildene på Facebook, at det var noe helt spesielt med den unge damen. Møtet kan bare beskrives som kjærlighet ved første blikk ;) I de 3 ukene som gikk frem til jeg skulle hente henne, hadde jeg heldigvis en del å gjøre, så tiden gikk fort. Blant annet var jeg en uke i Stavanger for å besøke familie og venner.
Onsdag 19. september dro jeg til Torsby, for endelig å få henne med hjem. Og når valpene kom inn på kjøkkenet etter at jeg kom, kom alle for å hilse. Men det var en av dem som absolutt skulle opp i fanget mitt, og det viste seg å være Millie. Akkurat som hun kjente meg igjen fra 3 uker tilbake ;)
 Jeg er veldig takknemlig for at Ingela vil selge Woodlooks Madonna AKA Millie til meg !