Selvransakelse ;)

Jeg er en som ofte tenker på hvordan andre oppfatter meg, og det er ikke så lett å vite ;) Dessverre er det svært få, om noen som tør å si direkte til meg hva de de reagerer på. Og ja - jeg vet at jeg ikke er perfekt, og takk for det ;)
En av tingene jeg har innsett er dette : Jeg kan nok for mange,og kanskje spesielt for sindige hedmarkinger - fremstå som noe konfronterende til tider. Men tro meg, det er ikke noen onde hensikter som ligger bak. Jeg ønsker bare noen ganger å få folk til å tenke litt, men ser at det i mange tilfeller ikke blir oppfattet sånn. Og det er jeg lei for....

Flott fasade

I vårt digitale samfunn der bruk av sosiale medier har blitt en arena for å fortelle hvordan vi har det, ser det ut som om livet ikke er virkelighet lenger, men en fantasiverden der alt er perfekt. Er det noen som prøver å fortelle noe annet, blir man fort hugget hode av. Men det nekter jeg rett og slett og finne meg i, og jeg håper det er flere som følger mitt eksempel ! Er du frustrert og føler det er noe du skulle ha sagt - så gjør nettopp det. La ikke andre sette munnkurv på deg, det kommer det ingenting godt ut av. Er det noen som ikke tåler det, kan de la være å lese, blokkere deg eller hva faen de vil ;)
Og som jeg skrev på statusen min på Facebook i dag - det nytter ikke med en fin fasade om innsiden er ødelagt.
Selv er jeg mest opptatt av hvordan folk behandler folk rundt seg. Nytter ikke hva man selv klarer å oppnå hvis det innebærer å ødelegge andre mennesker på veien......

Vennskap

Vennskap er for meg et vidt begrep, fordi jeg har mange vennskap som er veldig forskjellige. Noen av vennene mine har jeg relativt ofte kontakt med, noen ser jeg sjeldnere, noen har jeg funnet igjen etter 25 år og noen har jeg ikke sett på årevis. Det er enkelte jeg fremdeles regner som venner, selv om jeg ikke har sett dem på alt fra 15-20 til 25-30 år. Disse vet jeg at hvis vi møtes, eller trenger hverandre i en vanskelig situasjon, vil vi finne igjen tonen relativt raskt. Det har jeg jo også erfart med de vennene jeg har funnet igjen fra ungdommen gjennom Facebook.
Men så er spørsmålet - hva inneholder et vennskap og hvordan skal det pleies ?
Selv opplevde jeg for relativt kort siden at ei som jeg har regnet som en av mine nærmeste venner i over 4 år, plutselig avsluttet vennskapet. Og det gjorde hun ved å slette meg som venn på Facebook. Jeg oppdaget det ved en tilfeldighet da jeg skulle innom profilen hennes for å se hvordan det sto til - og ble veldig overrasket. Sendte melding til henne og fikk henne i tale via chatten der, men det var tydelig at hun ikke hadde noen interesse av å gjennoppta vennskapet - verken der eller i "in real life " - som er der vi lever livet vårt, tross alt ;) Hun la alt ansvar for at vennskapet var over på meg. Hun mente at et vennskap må pleies for å vare, og at jeg prioriterte hundeutstillinger og andre aktiviteter foran henne. Og det er her det første spørsmålet mitt dukker opp ;) Ja, jeg er enig i at et vennskap må pleies. Men samtidig mener jeg at et vennskap skal tåle at det i perioder er sånn at man ikke har muligheter for å treffes. Til opplysning bor vi på hver vår kant av Hedmark fylke, og jeg må kjøre 2 timer én vei for å besøke henne. Hun å sin side er mer plaget av smerter ved lange bilturer enn det jeg er, og siden jeg ikke har plass til overnattingsgjester, er det lettest om jeg drar til henne på besøk. På grunn av sykdom var hun i en ukes tid ved påsketider innlagt på sykehushotellet ved Elverum sykehus, og ba meg om å komme på besøk. Men akkurat da var kalenderen min så full at jeg måtte velge bort noen ting, også på grunn av egen helse - og jeg valgte bort å dra på besøk til henne. Det beklager jeg at jeg gjorde !Tidligere når jeg har måttet avlyse avtaler vi har hatt, har det blitt akseptert - og vi har alltid vært enige om at vi tar det igjen siden. Men ikke denne gangen altså ! Det andre jeg reagerte på var jeg ble beskyldt for å velge andre ting foran henne. Jeg har aldri vært klar over at jeg måtte velge, og jeg føler ikke hun har rett til å be meg om det heller. Jeg har plass til mange ting i livet. !
Jeg har ikke mange nære venner, og det har gått inn på meg at dette vennskapet tok slutt. Vet at hun har hatt det veldig tøft det siste året, men hun har ikke sagt direkte til meg at hun trengte meg. Det sa jeg også til henne, men da fikk jeg beskjed om at hun hadde prøvd å gi meg noen hint. Men beklager, jeg er utrolig dårlig på sånt. Er det noen som vil at jeg skal vite noenting, må de si det direkte til meg.

Bonus

I går kveld (det vil si mandag) la jeg ut en status på Facebook som fortalte at jeg er veldig opptatt av hundeutstilling ja så og si avhengig ;) Og det er jeg nok også ;) jeg simpelthen elsker å dra på hundeutstilling, enten det er for å stille ut egen hund - som jeg gjør absolutt mest av, for å skrive eller bare for å være tilskuer - noe det er veldig lenge siden jeg har gjort. Jeg har i det siste fundert på hvorfor jeg er så begeistret for dette, og jeg tror jeg har funnet svaret ;) Selvsagt er det en faktor at jeg er veldig interessert i hund og alt det hundeutstillinger handler om, men det er også noe annet. Og det handler rett og slett om mestring, dette er noe jeg kan ;) Og mestringsfølelse er viktig for oss alle ;) For meg, som ikke er i jobb - er dette en arena hvor jeg opplever at jeg duger. Både gjennom resultatene jeg har oppnådd med Luna, Wilma (hun ble iallfall NUCH) og nå med Millie, og ikke minst gjennom skriveroppdragene der jeg stadig får gode tilbakemeldinger både fra dommere, ringsekretærer, arrangører og utstillere - noe jeg setter stor pris på :) Skriveren er veldig viktig i utstillingsringen - og heldigvis er det stadig flere som får øynene opp for det ;)

Men uansett, la en ting være helt klart : Utstilling og gode resultater er bare en BONUS !! Det aller, aller viktigste er MENTALITET ! Nytter ikke å være vakker, hvis hunden ikke er bra mentalt !! Er viktig for meg at folk vet hvor jeg står angående akkurat dette ! Både Luna og Wilma ble testet mentalt. Luna tok karaktertest, som hun besto når hun var litt over 2 år. Og Wilma tok først MH når hun var ca 17 måneder, og besto korning når hun var noen måneder over 2 år.
Millie skulle jo ta MH i Eskilstuna i mai, men da fikk hun løpetid. Nå planlegger jeg å gjøre det i løpet av høsten, for så å ta korning på henne i løpet av neste sommer. Synes det er veldig interessant å se hvordan hun oppfører seg på disse testene, selv om hun ikke skal brukes i avl på grunn av HD.

I tillegg til mentaltester, har jeg også drevet litt med lydighet med både Luna og Wilma. Begge besto bronsemerket, og konkurrerte litt i klasse 1, både offisielt og uoffisielt.
Jeg begynte jo på bronsemerke-kurs med Millie i fjor sommer, men det ble aldri gjort ferdig på grunn av uforutsette hendelser hos arrangørklubben. I det siste har jeg fundert litt på å begynne med en eller annen form for aktivitet igjen, og jeg må innrømme at jeg savner den tiden jeg var aktiv i hundeklubb - iallfall den hyggelige perioden i Gjøvik Hundeklubb som for min del strakk seg fra ca 2004 til 2008. Da hadde jeg et sted å dra for å trene hund og jeg trivdes ;) Kunne godt tenkt meg å finne en klubb å trene i igjen, men hvor - nei, det aner jeg ikke ;) Litt usikker på hva jeg vil trene med Millie også, med tanke på hoftene hennes.....

Tilhørighet

Vi har alle behov for tilhørighet - vite at man hører til et sted. For mange er det noe de ikke tenker over i hverdagen, fordi de har sin naturlige tilhørighet gjennom jobb, familie og alt det andre et såkalt A4-liv inneholder.

Men for noen av oss er den tilhørigheten ikke så lett å finne - og sånn er det for meg. Utenfor arbeidslivet, enslig, innflytter og med et antall nære venner jeg nesten kan telle på en hånd blir det veldig enkelt å føle seg alene.

Etter å ha bodd mitt hele voksne liv på Østlandet, og med over 20 års botid i Ringsaker - skulle man tro at det er her jeg hører til. Og på mange måter føler jeg at jeg gjør det. Men jeg har innsett én ting - for mange av innbyggerne i kommunen gjør jeg ikke det. For her må man ha bodd i minst 3-4 generasjoner har jeg inntrykk av, og det gjelder også for folk som har et politisk ståsted som inneholder begrep som  inkludering og like muligheter.

Dette er for så vidt ikke nytt for meg, når jeg bodde i Gudbrandsdalen var det noen som kalte meg asylsøker fordi jeg hadde en annen dialekt. Når jeg drev Nina's Musikkbar på Vinstra for ca 25 år siden, søkte jeg kommunen om et næringstilskudd. Saken ble behandlet av et kommunalt utvalg, og jeg fikk avslag. Da var det en av kommunens politikere som var innflytter og som hadde stemt for at jeg skulle få støtte, som sa det i klartekst - hadde du vært herfra hadde du fått. Og det er ikke så lenge siden jeg var i kontakt med et vikarbyrå på Hamar, der innehaveren sa noe av det samme - hun mente at årsaken til at jeg hadde hatt problemer med å skaffe meg jobb i Hamar-området, var rett og slett det faktum at jeg ikke er fra området.
Akkurat dette er jeg ikke alene om å oppleve. Leste for ikke så lenge siden på Facebook om en venn av en venn som hadde bodd årevis på Lillehammer, og hun følte seg fremdeles ikke hjemme der. Og vi opplevde det også vanskelig å bli godtatt av de lokale næringsdrivende der oppe når vi drev Innova Musikk i gågata der i en periode.
Og jeg hører stadig om andre som føler på det samme. Å bli godtatt på Hedmarken og enkelte andre steder i innlandet når du snakker en annen dialekt og attpåtil ikke helt passer inn i rammene for et såkalt A4 liv - det er ikke enkelt. Dette er såpass ille at jeg uten å nøle vil kalle det for en form for rasisme - ikke mot utlendinger som mye oftere blir tatt frem, men mot nordmenn.....

Mitt behov for å føle tilhørighet er nok en av hovedårsakene til at jeg er aktiv i forskjellige former for frivillig organisasjonsarbeid. Merkelig nok har jeg for det meste søkt ut av kommunen jeg bor i , i den sammenhengen - og grunnen til det er nok at jeg synes det er lettere å bli inkludert et steinkast unna kommunegrensen. Både hockeymiljøet i Storhamar og gjengen jeg har blitt så glad i, i Vikingskipets venner er ganske flinke sånn ;)

I hundemiljøet er det ikke akkurat dette som er problemet - der møtes folk fra landet rundt hele tiden ;)

Et sted jeg derimot opplever at det er en bakdel å være innflytter og ikke alltid ha vett til å holde munn om hva jeg mener, det er i kommunepartiet jeg tilhører. Når andre mener stikk motsatt av meg, at de har blitt godt mottatt som nye medlemmer - slo det meg plutselig at de som sier det er folk som er lokale. Født og oppvokst, og med alt annet annet som hører til - i kommunen. Andre som har opplevd det sånn som jeg, er innflyttere.
Har kjent på det konkret når noen snakker om kjente steder i kommunen, og de skal forklare meg detaljert om hvor det er akkurat som om jeg aldri har hørt om det før. Hallo - jeg har bodd her i over 20 år og er temmelig godt kjent ;)

Følelsen av å ikke bli godtatt og inkludert gjør også at jeg er veldig usikker på hvor mye tid og engasjement jeg orker å legge ned på politikken. Jeg er fremdeles sosialdemokrat i ryggmargen og kommer nok til å beholde medlemskapet, men kampen for å bli lagt merke til og inkludert er alt for tøff å kjempe alene......

Æres den som æres bør !

I omgivelser der det veldig ofte finnes mye negativitet, synes jeg det er viktig å være en motpol. Jeg er møkklei skitsnakk, negative karakteristikker og synsinger - mange av dem basert på helt feil grunnlag.
Glad for at jeg selv er i stand til å skille mellom sak og person, og ikke minst mellom hund og eier !!

MEN det var ikke det som var poenget nå ;) Nå er jeg opptatt av ros og positive tilbakemeldinger. For jeg synes faktisk det er veldig viktig ! Derfor gir jeg folk tilbakemelding når jeg synes noe er hyggelig. Takker for en fin samtale, eller for et hyggelig samvær osv. Jeg synes også det er fint å gratulere hverandre med resultatene når man er på utstilling. For meg spiller det  ingen rolle hvor hunden kommer fra - det er hunden i seg selv som er viktig. Og når det gjelder eierene har jeg en enkel regel - oppfører du deg skikkelig mot meg, får du det samme i retur.

En annen ting som jeg er opptatt av i denne sammenhengen er bruk av bilder, særlig på sosiale medier. Jeg synes at den som tar bilder må få honnør for det. Derfor oppgir jeg alltid navnet på fotografen når jeg bruker bilder som andre har tatt. Det er faktisk en del jobb med å ta flere hundre bilder på utstillinger, som jeg selv har gjort i det siste. Ikke nok med at det er slitsomt med mye tråkking og konsentrasjon for å fa tatt de beste motivene, men det er mye etterarbeid med å finne hvilke bilder man skal bruke, og med redigering.
Jeg synes det er hyggelig at folk bruker bildene mine, men ber om at navnet på fotografen blir oppgitt, ellers blir det jo en form for tyveri....

Sterke meninger - ikke alltid like enkelt.......

Tror nok at de fleste som kjenner meg vet at jeg har sterke meninger - om mye ;) Og det er mye jeg reagerer på, både på egne og andres vegne. Noe av det verste jeg vet for eksempel, er urettferdighet. Å se at andre eller meg selv blir urettferdig behandlet, det gjør meg rett og slett provosert. Selv har jeg de siste årene heldigvis blitt så sterk, at jeg rett og slett ikke finner meg i det lenger. Hvis det ikke hjelper å si fra, tar jeg rett og slett hatten min og går - og det har jeg gjort noen ganger i ulike sammenheng.
Noen ganger har jeg behov for å si fra om ting jeg reagerer på, slik at andre får vite, men det er ikke alltid så enkelt - og man blir fort upopulær, og til tider faktisk også et mobbeoffer. For en som har vært utsatt for mobbing gjennom 9 år i barne-og ungdomsskolen, slik jeg har  - blir det tøft.
Derfor hender det oftere og oftere at jeg lar være å si fra om ting, iallfall i det offentlige rom. Legger ut ting og tanker på Facebook for eksempel, men sletter det igjen etter å ha tenkt meg om.
Og dette gjør meg frustrert. Frustrert over å ikke få lov til å mene det jeg vil, og skrive det jeg vil - uten å bli skutt i fillebiter.
For å spør meg hva jeg egentlig mener når folk er usikre på det, det er tydeligvis farlig. Skyt først og spør siden, er nok det de aller fleste gjør ;) Hurra for dem som ikke gjør det, forresten ;)
Men nå har jeg funnet en løsning, tror jeg ;) Og det er å bruke bloggen litt oftere når jeg har noe på hjertet ;)