"Du tenker for mye" er en setning jeg ofte får høre. Og ja, det er helt sikkert sant - jeg tenker for mye. Siden jeg er alene, er det også sånn at jeg går mye alene med tankene. Joda jeg har venner, men de kjenner ikke mine innerste tanker på samme måte som en partner ville gjort. Akkurat dette er nok det jeg savner aller mest i den single hverdagen, en å prate med som lytter, støtter og som kan gi meg tilbakemelding når tankene er på feil vei ;)
Denne gangen dreier tankene seg om hva som er fornuftig å bruke tid på. Og det handler om det frivillige organisasjonsarbeidet jeg holder på med. Dette arbeidet gir meg mye, og er for meg en måte å holde meg aktiv på - noe som er helt nødvendig. Men i det siste har jeg stilt meg spørsmålet om det er verdt å fortsette der jeg føler jeg ikke har betydning. For min del er mye av motivasjonen for å delta i frivillig arbeid at jeg ønsker å være en del av et fellesskap, og at det jeg gjør har betydning. De som er flinkest til å få meg til å føle nettopp dette, er folkene som er med i og rundt Vikingskipets Venner. Så der kommer jeg til å fortsette så lenge helsa holder (hvis jeg ikke av en eller annen grunn skulle finne på å flytte fra Hedemarken).
Det er spesielt to av tingene jeg holder på med, som gjør at jeg er i tenkeboksen. Og det er hund og politikk.
Hund kommer jeg alltid til å ha, og Briard så lenge som mulig ;) Venter nå på at Ingela skal bestemme seg for hanhund til Kajsa, og går alt etter planen får jeg en hund til ved juletider. For meg er det alt for lite med en hund, så jeg kan nesten ikke vente ;) Med Millie blir det på grunn av hoftene hennes, en del mindre aktivitet enn det jeg hadde planlagt. I vinter har jeg sett at hun har hatt problemer med å bevege seg skikkelig på (glatte) gulv, og premieringen har blitt deretter. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg ikke kommer til å stille henne noe særlig inne mer. Da faller også eventuelle lydighetskonkurranser inne bort. Har ikke bestemt meg for om jeg skal konkurrere noe med henne i LP i det hele tatt, men jeg hadde håpet å få tatt appellmerket på henne iallfall. Kurset vi begynte på i juli i fjor, er faktisk ikke ferdig ennå - men det har vært pause der siden oktober.
Jeg har sittet i styret i Norsk Briarklubb i 9 år nå - siden 2005. For første gang er jeg i tvil om jeg skal si ja til gjenvalg. Det er noen av vennene mine som mener at klubben fortsatt har bruk for kompetansen min og kunnskapen jeg sitter på etter 25 år med rasen. Den største bekymringen min for å gå ut av styret nå, er at det blir verre å få med seg hva som skjer med den flotte rasen vår. For engasjementet for briarden blir nok aldri borte, styreplass eller ei.
For en stund tilbake falt endelig ting helt på plass, og jeg tok avgjørelsen om at der er Schapendoes som blir rase nr 2. Dette er en rase jeg har fulgt med på i ca 10 år. Ble litt usikker på den, da jeg hørte om flere som hadde hatt ulike problemer med hundene sine, men etter å ha undersøkt litt fant jeg ut at det ikke er rasen som er problemet, men individer i rasen. Akkurat som med briard. På grunn av individer som det oppstår ulike problemer med, blir hele rasen stemplet. En uheldig tankegang spør du meg ;)
Egentlig var planen å få meg schapendoes når Luna var borte, men siden jeg får erstatning i form av en ny valp hos Ingela på grunn av Millie's hofter, må Schapendoesen vente en stund til ;) I mellomtiden får jeg en unik mulighet til å bli kjent med rasen gjennom nestledervervet i klubben. Der er jeg også med i avlsrådet.
Og så er det politikken - igjen ;) Det er ikke lett å finne plassen sin der. Rollen min i Gaupen Arbeiderlag er ikke noe problem, der er jeg nestleder og sekretær. I det siste har jeg også deltatt på medlemsmøte, og noen kurskvelder i Ringsaker Arbeiderparti, og der er det verre. Uansett hvor mye jeg prøver, så føler jeg meg ikke hjemme. Det hadde nok hjulpet om noen hadde sagt at jeg trengtes, men så langt har ingen sagt det. Faktisk vært lettere å føle seg velkommen de gangene jeg har deltatt på ting i regi av fylkespartiet.
Derfor er jeg også i tankeboksen når det gjelder engasjementet i politikken, utover lokallaget. At jeg er sosialdemokrat, sitter i ryggmargen, sånn er det bare. Nå går vi i mot et kommune-og fylkestingvalg i 2015, og jeg tenker en del på hvordan jeg skal forholde meg til det. Lederen i lokallaget har sendt forslag på meg til valgkomitéen i fylkespartiet, men det skal nok veldig mye til om jeg blir tatt i betrakning der. Har tidligere selv gitt signaler på at jeg ønsker å står på partilista til kommunevalget, men der er jeg både usikker på om partiet vil ha meg - og usikker på om jeg vil...
torsdag 1. mai 2014
søndag 16. mars 2014
Tøffe tider
Inspirert av en venninne som har begynt å blogge og som
skriver kjempebra, fant jeg ut at det var på tide å oppsummere litt fra de
siste 8 månedene. De har vært tøffe, men fordi jeg befinner meg på et veldig
bra sted mentalt, har jeg kommet igjennom dem på en måte som jeg faktisk er
stolt av ;)
Det startet i juli, da jeg måtte ta avskjed med min kjære
Wilma. Etter at hun fikk diagnosen EPI i mai 2012, ble hun aldri den samme
igjen fysisk og når det oppsto en akutt forverring i helsetilstanden, hadde jeg
ikke noe annet valg enn å la henne få slippe.
I august var det fotografering av hoftene og albuene til Millie som sto på programmet, og jeg fikk meg en ny trøkk når hun fikk diagnosen HD E (sterk grad) med markerte forkalkninger på begge sider. Selv om jeg fikk mye trøst på Facebook, er det ingen tvil om at det er snakk om mer enn en diagnose på et papir. Drømmen om å ha et kull på henne hos oppdretteren gikk i knas, og det er også mange andre ting som må revurderes. Både aktiviteter og hvor mye utstillinger vi skal satse på er ting som stadig dukker opp i tankene. Det viktigste for meg er at hun ikke lider, og jeg har lovet både meg selv og henne at hun skal få slippe før hun lider for mye.
I august var det fotografering av hoftene og albuene til Millie som sto på programmet, og jeg fikk meg en ny trøkk når hun fikk diagnosen HD E (sterk grad) med markerte forkalkninger på begge sider. Selv om jeg fikk mye trøst på Facebook, er det ingen tvil om at det er snakk om mer enn en diagnose på et papir. Drømmen om å ha et kull på henne hos oppdretteren gikk i knas, og det er også mange andre ting som må revurderes. Både aktiviteter og hvor mye utstillinger vi skal satse på er ting som stadig dukker opp i tankene. Det viktigste for meg er at hun ikke lider, og jeg har lovet både meg selv og henne at hun skal få slippe før hun lider for mye.
I august flyttet moren min på sykehjem og ca 1 måned senere
dro jeg til Stavanger for å rydde og tømme leiligheten hennes. Jeg ble der i
over 3 uker, og de siste 10 dagene jobbet jeg stort sett 12 timer i døgnet.
Hadde god hjelp av venner som stilte opp, men det var tungt å stå med hele
ansvaret alene. Det ble oktober før jeg var tilbake på Hedmarken.
På årsmøte til Ringsaker Arbeiderparti i februar fjor ble
jeg valgt inn som studieleder, noe som jeg så på som en stor ære. Men det er
hardt å komme inn som fersking i et så "tungt" verv, og jeg forsto
tidlig i høst at jeg ikke hadde det som skal til for å mestre det. Jeg opplevde også et par ganger å bli snakket til på en måte som jeg ikke forventet fra partifeller, det gjorde beslutningen om
å trekke seg forholdsvis enkel. Men det var uansett en belastning, som jeg
gjerne skulle ha vært foruten. Jeg ønsker fremdeles å bidra for partiet, men må finne en måte å gjøre det på som fungerer.
I november ble Luna akutt alvorlig syk og på dagen 4 måneder etter at jeg mistet
Wilma, måtte jeg ta avskjed med min sorte klippe. Hun manglet halvannen måned
på 11 år. Det startet med diaré, med påfølgende dramatisk forverring i
allmenntilstanden. Når vi kom til dyrlegen hadde hun en blodprosent på 16,2.
Det ble tatt diverse blodprøver, og de konkluderte med at hun hadde fått en
sykdom som innebærer at de hvite blodlegemene spiser opp de røde. Når dyrlegen
sa at hvis jeg tok henne med hjem, kom hun mest sannsynelig til å dø siden hun
var så dårlig, var det "bare" å ta farvel.
Som de fleste vet så er jeg uføretrygdet på grunn av
fibromyalgi. Med jeg har i flere år tenkt på at jeg skulle prøve å jobbe litt gjennom NAV sitt tiltak VTA - Varig Tilrettelagt Arbeid. Tok kontakt med NAV i
november, og var også på møte med Providor. Dette er en attføringsbedrift i
Brumunddal. Jeg begynte å jobbe den 13. januar, og skulle jobbe 50 %, det vil si 19 timer i uka på avdelingen for
Reklametrykk, mest med kontorrelaterte oppgaver. Jeg fikk beskjed om at for å
være kvalifisert for tiltaket, måtte jeg jobbe 50 % og selv om jeg startet som
hospitant, var reglene de samme som for VTA. Den første uken klarte jeg å jobbe som jeg
skulle. 9 - 14 mandag, tirsdag, onsdag og 9 - 13 på torsdag. På torsdag
ettermiddag og fredag hadde jeg veldig vondt i kroppen, men det kom seg etter
hvert gjennom helgen. Gikk på jobb som normalt på mandag og tirsdag, men da kom
smertene for fullt. Verket som besatt og bestemte meg for å bli hjemme på
onsdagen. På tirsdag kveld fikk jeg også et slags illebefinnende, som jeg i
ettertid har forstått var det første blodtrykks- eller blodsukkerfallet.
Symptomene på disse er nemlig veldig like. Hadde flere sånne de nærmeste dagene,
men jeg dro allikevel på hundeutstilling på Hellerudsletta den
påfølgende helgen. Hadde et par følinger av ubehag på lørdagen, men ikke verre
enn at jeg tok sjansen på å dra avgårde på søndags morgen også.
Etter å ha vært i ringen og i bilen igjen med Millie, tok jeg meg en runde i utstillingshallen men på vei ut ble jeg dårlig. Det kjentes ut som om jeg skulle besvime, og jeg fant ut at for å unngå å gå rett i betonggulvet var det viktig å finne noe å støtte seg på. Jeg tok sikte på en betongsøyle, siden jeg så at det var noen folk i nærheten. Disse opplevde det som om jeg kom med hode først i retning betongsøylen, så de tok tak i meg og spurte om jeg trengte hjelp. Og det gjorde jeg jo ;) Evig takknemlig for at det fremdeles finnes sånne folk !! De hentet vann til meg, og fikk etterhvert også tak i en sykepleier som mente at jeg trengte mat og drikke, og som hentet brus, vaffel og klementin til meg. Jeg ble sittende der i 2 timer, før jeg følte meg såpass at jeg tok sjansen på å kjøre hjem selv. Jeg hadde de jeg leier hus av i bakhånd, siden de var på vei hjem fra Oslo ikke så langt etter meg.
Dagen etterpå dro jeg til legen, som konkluderte med at jeg hadde hatt et blodtrykksfall. Men etter å ha konferert med ham, måtte jeg bare innse at helsen min er så dårlig at det ikke er mulig for meg å være i jobb. I etterpåklokskapens lys skulle jeg selvsagt aldri ha startet på 50 %. Jeg forsto etterpå at det kunne vært mulig å starte på et mindre antall timer, for så å komme opp på 50 % etterhvert. Men å klare det er nok i mitt tilfelle urealistisk.
Etter å ha vært mye i ro i et par-tre uker begynte jeg å føle meg stadig bedre, og jeg skulle begynne å gå tur med Millie igjen. Men på dag 2 er uhellet ute, og 400 meter hjemmefra går jeg i bakken. Hadde på meg brodder, men der jeg datt var det nok is som snøen ikke hadde festet seg skikkelig fast i.. Det var et stygt fall, så jeg fryktet det verste. Heldigvis kom det relativt fort folk forbi som stoppet for å hjelpe. Et eldre ektepar fikk meg hjem, og en nabo som har briard og som kom forbi, kom etter med Millie. Heldigvis var det bare den høyre ankelen som var skadet og når en venninne kjørte meg på legevakten, fattet de mistanke om et brudd. Turen gikk videre til Elverum Sykehus for røntgen og gipsing. Dette var den 13. februar, og jeg kunne se frem mot 6 uker på krykker. Men med en kropp som er direkte muskelsvak og med en ekstremt dårlig balanse var jeg veldig skeptisk. Og jeg fikk rett, allerede på dag 2 holdt jeg på å gå på trynet rett og slett ;) Derfor tok jeg raskt tak og fikk låne både dusjstol og en underarmsrullator. Både den og en kontorstol med hjul som jeg hadde fra før, har vært gode hjelpemidler i de ukene som har gått. Og vær sikker, denne opplevelsen har fått meg til å forstå at jeg bare har ett valg - jeg må begynne å trene ;)
Etter å ha vært i ringen og i bilen igjen med Millie, tok jeg meg en runde i utstillingshallen men på vei ut ble jeg dårlig. Det kjentes ut som om jeg skulle besvime, og jeg fant ut at for å unngå å gå rett i betonggulvet var det viktig å finne noe å støtte seg på. Jeg tok sikte på en betongsøyle, siden jeg så at det var noen folk i nærheten. Disse opplevde det som om jeg kom med hode først i retning betongsøylen, så de tok tak i meg og spurte om jeg trengte hjelp. Og det gjorde jeg jo ;) Evig takknemlig for at det fremdeles finnes sånne folk !! De hentet vann til meg, og fikk etterhvert også tak i en sykepleier som mente at jeg trengte mat og drikke, og som hentet brus, vaffel og klementin til meg. Jeg ble sittende der i 2 timer, før jeg følte meg såpass at jeg tok sjansen på å kjøre hjem selv. Jeg hadde de jeg leier hus av i bakhånd, siden de var på vei hjem fra Oslo ikke så langt etter meg.
Dagen etterpå dro jeg til legen, som konkluderte med at jeg hadde hatt et blodtrykksfall. Men etter å ha konferert med ham, måtte jeg bare innse at helsen min er så dårlig at det ikke er mulig for meg å være i jobb. I etterpåklokskapens lys skulle jeg selvsagt aldri ha startet på 50 %. Jeg forsto etterpå at det kunne vært mulig å starte på et mindre antall timer, for så å komme opp på 50 % etterhvert. Men å klare det er nok i mitt tilfelle urealistisk.
Etter å ha vært mye i ro i et par-tre uker begynte jeg å føle meg stadig bedre, og jeg skulle begynne å gå tur med Millie igjen. Men på dag 2 er uhellet ute, og 400 meter hjemmefra går jeg i bakken. Hadde på meg brodder, men der jeg datt var det nok is som snøen ikke hadde festet seg skikkelig fast i.. Det var et stygt fall, så jeg fryktet det verste. Heldigvis kom det relativt fort folk forbi som stoppet for å hjelpe. Et eldre ektepar fikk meg hjem, og en nabo som har briard og som kom forbi, kom etter med Millie. Heldigvis var det bare den høyre ankelen som var skadet og når en venninne kjørte meg på legevakten, fattet de mistanke om et brudd. Turen gikk videre til Elverum Sykehus for røntgen og gipsing. Dette var den 13. februar, og jeg kunne se frem mot 6 uker på krykker. Men med en kropp som er direkte muskelsvak og med en ekstremt dårlig balanse var jeg veldig skeptisk. Og jeg fikk rett, allerede på dag 2 holdt jeg på å gå på trynet rett og slett ;) Derfor tok jeg raskt tak og fikk låne både dusjstol og en underarmsrullator. Både den og en kontorstol med hjul som jeg hadde fra før, har vært gode hjelpemidler i de ukene som har gått. Og vær sikker, denne opplevelsen har fått meg til å forstå at jeg bare har ett valg - jeg må begynne å trene ;)
I løpet av de siste par årene har jeg også tatt et valg når
det gjelder mennesker jeg har hatt rundt meg. Jeg har valgt å holde meg unna de
som har fått meg til å føle meg verdiløs, de som rett og slett ikke vil meg godt. For jeg har heldigvis funnet ut at jeg er mer
enn bra nok på alle sett og vis - selv om jeg heldigvis ikke er perfekt ;)
torsdag 16. januar 2014
En resept som virker :)
Legger ved et par sitater som jeg har funnet på Facebook, og som passer veldig godt med tanke på noen valg jeg har tatt i løpet av de siste par årene når det gjelder andre mennesker.....
onsdag 13. november 2013
Hva tenker du på ?
Spørsmålet "Hva tenker du på ?" er noe som står på linja for statusoppdatering på Facebook - det er nok et sterkt ønske fra de som står bak nettstedet at flest mulig av oss skal dele våre tanker - og det gjør jeg relativt ofte. For ja - det er vel ingen hemmelighet at jeg bruker en god del tid på Facebook. Der har jeg funnet igjen både slekt - og venner fra ungdommen. Takket være Facebook har jeg både arrangert slektstreff og tatt opp igjen kontakten med venner fra Stavanger.
Men det er ikke bare positivt med et sånn nettsted. For mange fremstår som en helt annen der enn ute i "real life". Mens de kan angripe deg på nett, kan de - hvis du treffer dem på gata eller et annet sted, være hyggelige og slå av en vennlig prat. Og noen ganger er det omvendt - hyggelige kommentarer og likes på Facebook, mens de går rett forbi deg på gata. Det er da jeg innser at mennesker er det nesten håpløst å forstå seg på ;) Selv er jeg den samme - om det er bak eller foran skjerm, tastatur, nettbrett, mobil or whatever ;)
Og som person er jeg åpen og ærlig. Antagelig FOR ærlig, og det blir jeg hardt straffet for. MEN jeg er ikke den som sier noe med SKJULT MOTIV, og det provoserer meg kraftig de gangene folk tillegger meg motiver jeg IKKE har. Sånn som her om dagen når jeg kommenterte et innlegg i en Facebook-gruppe jeg er med i. Der skrev jeg en ren fakta-opplysning, hvorpå en kar fløy i strupen på meg og mente at jeg slengte dritt. Dette trigget meg veldig, og jeg la ut noe om det på min egen Facebook-status. Det førte til flere kommentarer fra noen på vennelista mi som er med i den gruppen der den første kommentaren kom, og konklusjonen som ble trukket var at jeg var spydig. Hvordan i himmelens navn kan det å være ærlig bli forvekslet med å være spydig ? Beklager, men det forstår jeg ikke.... Det ble også kritisert at jeg i det hele tatt la ut noe om det på min egen Facebook-vegg, og det fikk meg til å tenke. Skal det være sånn at man ikke kan få skrive det man føler for på Facebook uten å måtte forsvare seg ? Ser at det er mange som reagerer på en eller annen måte hvis de ser ting de ikke liker. Men ærlig talt, da har du flere valg. Det er mange måter å beskytte seg selv fra det man ikke vil se eller lese der inne.Du kan detaljstyre vennelisten din på en slik måte at enkelte ikke trenger å se noe av det du deler. Det hender at jeg også benytter meg av den muligheten. Du kan også slette folk fra vennelisten din, hvis du plages - men da kan du ikke klage i ettertid på at du ikke har fått sett hva vedkommende skriver. Er det noen som virkelig irriterer deg,kan du også blokkere dem - så slipper du å se noe til dem i det hele tatt ;)
Det er tydelig at man BØR tenke seg om før man legger ting ut på Facebook. Og det har jeg blitt mye flinkere til, for å spare meg selv. Det hender at jeg legger ut status-oppdateringer som jeg sletter etterpå. Men samtidig har jeg tenkt mer og mer på i det siste, at det er for gale at andre folks oppfatninger skal få meg til å endre meg. Folk som har kjent meg lenge, vet at jeg alltid har vært åpen og ærlig - det er en del av min identitet rett og slett.
En annen tanke som slår meg, er at vi har blitt dårligere til å snakke direkte til hverandre etter at Facebook ble allemannseie. Hva med å ta kontakt med vedkommende direkte når du leser noe du reagerer på og hvis du føler deg usikker på hva vedkommende mener ? Det er mye bedre enn å trekke forhastede konklusjoner. Selv har jeg gjort det i noen situasjoner, og da har sakene løst seg på beste vis.
For uansett så kan aldri Facebook eller andre sosiale medier erstatte menneskelig kontakt - selv om det mange ganger føles sånn ;)
Men det er ikke bare positivt med et sånn nettsted. For mange fremstår som en helt annen der enn ute i "real life". Mens de kan angripe deg på nett, kan de - hvis du treffer dem på gata eller et annet sted, være hyggelige og slå av en vennlig prat. Og noen ganger er det omvendt - hyggelige kommentarer og likes på Facebook, mens de går rett forbi deg på gata. Det er da jeg innser at mennesker er det nesten håpløst å forstå seg på ;) Selv er jeg den samme - om det er bak eller foran skjerm, tastatur, nettbrett, mobil or whatever ;)
Og som person er jeg åpen og ærlig. Antagelig FOR ærlig, og det blir jeg hardt straffet for. MEN jeg er ikke den som sier noe med SKJULT MOTIV, og det provoserer meg kraftig de gangene folk tillegger meg motiver jeg IKKE har. Sånn som her om dagen når jeg kommenterte et innlegg i en Facebook-gruppe jeg er med i. Der skrev jeg en ren fakta-opplysning, hvorpå en kar fløy i strupen på meg og mente at jeg slengte dritt. Dette trigget meg veldig, og jeg la ut noe om det på min egen Facebook-status. Det førte til flere kommentarer fra noen på vennelista mi som er med i den gruppen der den første kommentaren kom, og konklusjonen som ble trukket var at jeg var spydig. Hvordan i himmelens navn kan det å være ærlig bli forvekslet med å være spydig ? Beklager, men det forstår jeg ikke.... Det ble også kritisert at jeg i det hele tatt la ut noe om det på min egen Facebook-vegg, og det fikk meg til å tenke. Skal det være sånn at man ikke kan få skrive det man føler for på Facebook uten å måtte forsvare seg ? Ser at det er mange som reagerer på en eller annen måte hvis de ser ting de ikke liker. Men ærlig talt, da har du flere valg. Det er mange måter å beskytte seg selv fra det man ikke vil se eller lese der inne.Du kan detaljstyre vennelisten din på en slik måte at enkelte ikke trenger å se noe av det du deler. Det hender at jeg også benytter meg av den muligheten. Du kan også slette folk fra vennelisten din, hvis du plages - men da kan du ikke klage i ettertid på at du ikke har fått sett hva vedkommende skriver. Er det noen som virkelig irriterer deg,kan du også blokkere dem - så slipper du å se noe til dem i det hele tatt ;)
Det er tydelig at man BØR tenke seg om før man legger ting ut på Facebook. Og det har jeg blitt mye flinkere til, for å spare meg selv. Det hender at jeg legger ut status-oppdateringer som jeg sletter etterpå. Men samtidig har jeg tenkt mer og mer på i det siste, at det er for gale at andre folks oppfatninger skal få meg til å endre meg. Folk som har kjent meg lenge, vet at jeg alltid har vært åpen og ærlig - det er en del av min identitet rett og slett.
En annen tanke som slår meg, er at vi har blitt dårligere til å snakke direkte til hverandre etter at Facebook ble allemannseie. Hva med å ta kontakt med vedkommende direkte når du leser noe du reagerer på og hvis du føler deg usikker på hva vedkommende mener ? Det er mye bedre enn å trekke forhastede konklusjoner. Selv har jeg gjort det i noen situasjoner, og da har sakene løst seg på beste vis.
For uansett så kan aldri Facebook eller andre sosiale medier erstatte menneskelig kontakt - selv om det mange ganger føles sånn ;)
søndag 13. oktober 2013
God gammeldags folkeskikk.......
Alle vet at organisasjons-Norge er avhengig av at det finnes sånne som meg - å gjøre noe på frivillig basis uten å få betaling for det, er en utdøende aktivitet i Norge.
Derfor er jeg veldig opptatt av hvordan mennesker oppfører seg mot andre, nettopp i denne typen miljøer - uansett hva slags type aktiviteter det dreier seg om. Og jeg ser stadige eksempler på at det er mange mennesker rundt omkring i organisasjons-Norge som burde hatt et kurs i ren og skjær folkeskikk. De bruker metoder og har en oppførsel som rett og slett gjør meg kvalm. Så kvalm at jeg ved noen anledninger de siste årene rett og slett har valgt å trekke meg fra verv jeg i utgangspunktet har vært veldig glad for å få, og som jeg har gledet meg til å bidra i. Har ved flere av disse anledningene lurt på om det er meg det er noe galt med siden jeg reagerer så sterkt, men har gjennom gode samtaler med andre forstått at jeg har gjort de riktige valgene. For nei, jeg synes ikke det skal være en byrde å drive med organisasjonsarbeid - det skal derimot være noe man finner glede ved.
Det siste vervet som jeg har valgt å si fra meg, er vervet
som studieleder i Ringsaker Arbeiderparti, som jeg ble valgt til på årsmøte der
tidligere i år. Årsaken er sammensatt, men det handler blant annet om enkelte
menneskers oppførsel. Det virker som om en sentral plass i lokalpartiet for
enkelte betyr at de kan tråkke på andre som de vil. Det handler også om at jeg
ikke har noe nettverk i kommunepartiet - jeg "synger" rett og slett
ikke med "de rette ulvene".
Jeg er også usikker på om jeg har de rette egenskapene som skal til for å ha noe å gjøre i politikken.For meg har møte med partiet i voksen alder vært mye tøffere enn jeg trodde, og jeg skulle mange ganger ønske at jeg hadde en mentor - en som hadde erfaring, og som jeg kunne "spille ball med " ved behov. Tror en slags type fadderordning ville vært en bra ting for å få flere aktive medlemmer i partipolitikk generellt. Samtidig kjenner jeg på en annen følelse - en følelse som har våknet til liv igjen nå etter valget. Jeg er sosialdemokrat, og det er jeg med hele meg - det definerer rett og slett hvem jeg er ! Og det føles egentlig ganske meningsløst å kjenne på at jeg ikke skal få bidra. Bidra med det jeg er god på, selv om jeg ikke helt hva det er politisk ennå. Jeg vet bare at Arbeiderpartiet er MITT parti, og at partiprogrammet er MITT politiske ståsted, selv om jeg langt fra er enig i alt som står der.......
Jeg er også usikker på om jeg har de rette egenskapene som skal til for å ha noe å gjøre i politikken.For meg har møte med partiet i voksen alder vært mye tøffere enn jeg trodde, og jeg skulle mange ganger ønske at jeg hadde en mentor - en som hadde erfaring, og som jeg kunne "spille ball med " ved behov. Tror en slags type fadderordning ville vært en bra ting for å få flere aktive medlemmer i partipolitikk generellt. Samtidig kjenner jeg på en annen følelse - en følelse som har våknet til liv igjen nå etter valget. Jeg er sosialdemokrat, og det er jeg med hele meg - det definerer rett og slett hvem jeg er ! Og det føles egentlig ganske meningsløst å kjenne på at jeg ikke skal få bidra. Bidra med det jeg er god på, selv om jeg ikke helt hva det er politisk ennå. Jeg vet bare at Arbeiderpartiet er MITT parti, og at partiprogrammet er MITT politiske ståsted, selv om jeg langt fra er enig i alt som står der.......
fredag 26. juli 2013
Historien om Wilma - N UCH KORAD Goblinwalley Vixen, født 16. 02.2007 - død 14.07.2013
Er glad for at Wilma fikk være med i skogen en uke før hun fikk sovne inn
(Foto: Randi Løbakk)
(Foto: Randi Løbakk)
Har fundert litt på om jeg i det hele tatt skulle fortelle
denne historien, men i motsetning til visse andre, synes jeg det er riktig at
sannheten kommer frem !
Wilma kom inn i mitt liv én uke gammel, i februar 2007. Da
hadde vi (det vil si jeg og Lisbeth Tuven på Kennel Li-Brie) prøvd å pare Luna
med både Cody og Nico uten at det ble valper av det - og jeg var veldig sugen
på ny valp. Hadde fått med meg at det var valper på gang hos kennel Goblinwalley i Sverige, og når hun la ut de første bildene av kullet når de var en uke
gamle, var jeg helt bestemt på at jeg ville ha valp.Og når
valpene var 6 uker tok vi turen for å kikke på dem. Da var mesteparten allerede
solgt, men jeg hadde 2 stk jeg kunne velge mellom. Med en gang jeg kom inn
døren der var det én valp som tok direkte kontakt med meg, og jeg var solgt ;)
Og ja, dette var Wilma. Jeg brydde meg ikke engang om å bli så veldig kjent med
den andre, for dette var kjærlighet ved første blikk ;) Hun var 9 uker når jeg
hentet henne hjem.
De første årene var vi ganske aktive, Wilma og jeg. Hun var på en haug med
valpeshow, der 2.BIS valp i september 2009 var det absolutte høydepunktet. Vi
gikk på både valpekurs og bronsemerkekurs - der klarte vi merket på første
forsøk med 174 av 180 poeng. Vi var på kenneltreff i 2007,2008 og 2009, og også
noen treningshelger i regi av oppdretteren. I 2008 var kenneltreffet i kombinasjon med MH,
som hun gjennomførte veldig bra med blant annet 1 på skudd. I 2009 var det
korning i kombinasjon med kenneltreffet, og der besto hun
eksteriørbeskrivningen og fikk 344 poeng på mentaldelen. Hunden må ha over 300
poeng for å få tittelen. Vi konkurrerte noen ganger i lydighet, både offisielt
og uoffisielt, der høydepunktet var klubbemesterskapet i Norsk Briard Klubb i
2011, der hun vant klasse 1 med 156 poeng. Hun ble også Norsk
Utstillingschampion i juni 2009 på NKK Drammen. Men siden hun ikke trivdes i
utstillingsringen, ble dette hennes siste opptreden på den arenaen.
Siden Wilma var en så bra hund, skulle Lisbeth låne henne for å ha et kull med valper hos henne. Vi prøvde å pare henne på to løpetider, men det ble aldri noen paring med verken Boss eller Scott. Og i ettertid er jeg kjempeglad for det !!
På høsten i 2011 ble Wilma dårlig. Første gangen spydde hun flere ganger i løpet av en 20 timers periode. Jeg ringte til veterinær på Biri, som har døgnvakt - og siden vi var redde for at hun hadde satt fast et eller annet i tarmen, tok vi røntgen med bedøvelse og kontrastveske, men ingen funn ble gjort. Hun spydde opp mesteparten av kontrastveska når vi kom hjem, men for å være helt sikker på at alt var i orden, dro vi tilbake tidlig lørdag morgen for å ta nye bilder. Veterinæren synes Wilma var så enkel å jobbe med, at hun slapp bedøvelse denne gangen. Og ja, hun lå helt stille på bordet når røntgenbildene ble tatt. Også disse bildene var helt i orden. Hun fikk en antibiotika-kur, og etter en kort periode var hun sitt gamle jeg igjen. Men dette er det jeg tror var starten på marerittet EPI.
Etter en stund fant jeg ut at magen hennes ikke fungerte som den skulle. Hun hadde ikke diaré, men hver gang hun gjorde fra seg, var avføringen løs - til tider nesten flytende. Dette kom og gikk i perioder, og hun var mye bedre da jeg ga henne Zoolac eller lignende. Skulle selvsagt ha oppsøkt veterinær tidligere, men det så ut til at det skulle bli bra stadig vekk, så jeg utsatte det lenger enn jeg burde. Men etter hvert oppsto det andre ting som gjorde meg veldig urolig, så det var bare å komme seg av gårde ;) Hun forandret atferd - var ikke alltid med på lek med Luna og virket mer pinglete enn hun pleier å være. Hun klødde en del, og pelsen ble matt og livløs. Det verste i tillegg til problemene med mage/tarm, var at jeg fant et par vortelignende kuler på henne. Alle disse tingene til sammen gjorde at både veterinæren og jeg var inne på tanken om kreft. I så tilfelle var det en krefttype som heter mascelletumor. På det første besøket hos veterinæren i midten av januar, ble hud og pels undersøkt uten funn ,det ble tatt blodprøver og det ble satt i gang tiltak for mage/tarm. Det var en tablettkur og i tillegg måtte vi starte med spesialfor. Jeg fikk også streng beskjed om å slutte med godbiter, griseører og lignende. Blodet ble blant annet sjekket med tanke på feil på stoffskifte, men det var heldigvis helt i orden. Alle blodprøvene ellers var også fine, bortsett fra at hun hadde litt lite proteiner. Dette skyldes mest sannsynelig at hun hadde hatt problemer med mage/tarm i lengre tid. Operasjon for å fjerne utvekstene ble gjort 25 januar. I utgangspunktet var det bare en utvekst, som satt på høyre side av buken, men kvelden før inngrepet fant jeg en til, høyt oppe på baksiden av høyre frambein.Etter operasjonen gikk hun i noen dager på hele 3 slag medisiner - tabletter for magen, smertestillende og antibiotika. I tillegg behandlet jeg begge hundene med SpotOn med tanke på reveskabb. Veterinæren oppdaget at hun var rødere i huden og klødde betydelig mer når hun skulle opereres, enn det hun gjorde 8 dager tidligere.
Siden Wilma var en så bra hund, skulle Lisbeth låne henne for å ha et kull med valper hos henne. Vi prøvde å pare henne på to løpetider, men det ble aldri noen paring med verken Boss eller Scott. Og i ettertid er jeg kjempeglad for det !!
På høsten i 2011 ble Wilma dårlig. Første gangen spydde hun flere ganger i løpet av en 20 timers periode. Jeg ringte til veterinær på Biri, som har døgnvakt - og siden vi var redde for at hun hadde satt fast et eller annet i tarmen, tok vi røntgen med bedøvelse og kontrastveske, men ingen funn ble gjort. Hun spydde opp mesteparten av kontrastveska når vi kom hjem, men for å være helt sikker på at alt var i orden, dro vi tilbake tidlig lørdag morgen for å ta nye bilder. Veterinæren synes Wilma var så enkel å jobbe med, at hun slapp bedøvelse denne gangen. Og ja, hun lå helt stille på bordet når røntgenbildene ble tatt. Også disse bildene var helt i orden. Hun fikk en antibiotika-kur, og etter en kort periode var hun sitt gamle jeg igjen. Men dette er det jeg tror var starten på marerittet EPI.
Etter en stund fant jeg ut at magen hennes ikke fungerte som den skulle. Hun hadde ikke diaré, men hver gang hun gjorde fra seg, var avføringen løs - til tider nesten flytende. Dette kom og gikk i perioder, og hun var mye bedre da jeg ga henne Zoolac eller lignende. Skulle selvsagt ha oppsøkt veterinær tidligere, men det så ut til at det skulle bli bra stadig vekk, så jeg utsatte det lenger enn jeg burde. Men etter hvert oppsto det andre ting som gjorde meg veldig urolig, så det var bare å komme seg av gårde ;) Hun forandret atferd - var ikke alltid med på lek med Luna og virket mer pinglete enn hun pleier å være. Hun klødde en del, og pelsen ble matt og livløs. Det verste i tillegg til problemene med mage/tarm, var at jeg fant et par vortelignende kuler på henne. Alle disse tingene til sammen gjorde at både veterinæren og jeg var inne på tanken om kreft. I så tilfelle var det en krefttype som heter mascelletumor. På det første besøket hos veterinæren i midten av januar, ble hud og pels undersøkt uten funn ,det ble tatt blodprøver og det ble satt i gang tiltak for mage/tarm. Det var en tablettkur og i tillegg måtte vi starte med spesialfor. Jeg fikk også streng beskjed om å slutte med godbiter, griseører og lignende. Blodet ble blant annet sjekket med tanke på feil på stoffskifte, men det var heldigvis helt i orden. Alle blodprøvene ellers var også fine, bortsett fra at hun hadde litt lite proteiner. Dette skyldes mest sannsynelig at hun hadde hatt problemer med mage/tarm i lengre tid. Operasjon for å fjerne utvekstene ble gjort 25 januar. I utgangspunktet var det bare en utvekst, som satt på høyre side av buken, men kvelden før inngrepet fant jeg en til, høyt oppe på baksiden av høyre frambein.Etter operasjonen gikk hun i noen dager på hele 3 slag medisiner - tabletter for magen, smertestillende og antibiotika. I tillegg behandlet jeg begge hundene med SpotOn med tanke på reveskabb. Veterinæren oppdaget at hun var rødere i huden og klødde betydelig mer når hun skulle opereres, enn det hun gjorde 8 dager tidligere.
Dagene som fulgte mens vi ventet på diagnosen, var tøffe for min del - men det var heldigvis ikke kreft. Den ene
var en fonikkel og den andre var en ødelagt hårsekk.
Etter dette fortsatte Wilma å gå på spesialfór, men magen var fremdeles likedan uten at vi fant noe forklaring på hva det kunne være. I begynnelsen av mai var jeg på vei til Stavanger, når mobilen ringte og Lisbeth var på tråden for å fortelle at hun hadde bestemt seg for at hun ikke ville ha valper på Wilma siden hun var syk. Vi ventet nemlig løpetid på Wilma når som helst, og hadde bestemt oss for å gjøre et siste forsøk på å pare henne da. Og det var selvsagt helt riktig å droppe paring, Wilma's helse kom i første rekke !! Men hun sa også at hun har snakket med Siri om Wilma's symptomer for en stund siden, og at Siri hadde nevnt at det kanskje kunne være EPI- Exocrin pankreas insuffisiens . Med en gang jeg kom til Stavanger, fant jeg frem PC'n, gikk inn på nettet og begynte å lese om denne sykdommen, som kort fortalt dreier seg om mangel på fordøyelsesenzymer i bukspyttkjertelen. Les mer om dette her : http://www.spodan.com/no/2456.html. Dess mer jeg leste, dess mer kjente jeg igjen symptomene, og jeg ringte og bestilte tid hos veterinæren med en gang jeg kom tilbake til Hedemarken. Ba om at hun måtte ta en blodprøve for å sjekke om det var EPI, og da sa hun at hun også hadde tenkt på at dette kunne være årsaken til Wilma's dårlige helse. På dette tidspunktet haddeWilma vært syk i over et halvt år, og hun var blitt veldig tynn. Prøven ble tatt, og bare etter noen dager kom svaret jeg fryktet - Wilma hadde EPI. Jeg hadde da lest en del om sykdommen på nettet, og så at det dessverre var et stort flertall av hundene med denne diagnosen som ikke fikk noe godt eller langt liv. Og jeg har alltid ment at man ikke skal holde hunder i live for enhver pris, noen ganger er det bedre de får slippe. Derfor var jeg veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre, skulle jeg la henne sovne inn med en gang eller gjøre et forsøk med medisinering ? Etter å ha rådført meg med flere, inkludert dyrlegen - bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk med medisinering, selv om jeg innerst inne hadde mest lyst til å la henne få slippe. Prøvene viste at hun i tillegg til EPI, også hadde for lite B-12. Det skyldtes nok at hun hadde vært syk så lenge at mesteparten av kroppens reserver allerede var på et minimum. B12 skulle hun få tilført gjennom sprøyter hos veterinæren, i tillegg til pulveret som inneholdt emzymer og som skulle tilsettes hvert måltid heretter for resten av livet.
I begynnelsen var det snakk om 5 B12 sprøyter, og de skulle tas ofte fikk jeg beskjed om - helst et par i uka. Samtidig som jeg startet behandlingen på Wilma, hadde jeg et stort havari på bilen . der jeg var uten egen bil i 6 uker - og jeg var innlagt som dagpasient på Grande i 5 uker, så alt skjedde virkelig på en gang. Men jeg gjorde absolutt mitt beste, og var stort sett hos veterinæren 1 gang i uka. Merket at sprøytene hjalp, så vi var enige om å fortsette med det. Frem til september 2012 fungerte alt veldig bra, med 3 måltider til dagen og vekta til Wilma økte jevnt og trutt. Såpass at jeg gikk ned igjen til 2 måltider til dagen. Men så snudde det. Avføringen var fin, men hun gjorde fra seg i store mengder hver gang hun var på do. Vi fortsatte med B12 sprøyter en stund til, men utpå nyåret i 2013 synes jeg ikke at jeg merket noe mer bedring etter at hun hadde fått sprøytene, så da ga vi oss med det. Jeg var i denne perioden flere ganger inne på tanken om hun hadde best av å få slippe, mens andre som så henne mente at det virket som om hun hadde det bra, så jeg skjøv de tankene fra meg en stund. Jeg så jo at hun stadig ble tynnere, hun gjorde seg nok ikke noen nytte av maten de siste månedene. Hun fungerte faktisk best på 1 måltid til dagen. Når jeg prøvde å øke mengden mat, etter råd fra veterinæren- kom det bare ut igjen. Og det var det som til slutt fikk meg til å bestemme meg for at nå var det nok. Lørdag 13 juli var jeg på utstilling på Vålerbanen med Millie, og det var meningen jeg skulle avgårde på søndags morgen også. Men etter at vi kom hjem på lørdagen, gjorde Wilma ifra seg inne. Ikke 1 gang, men minst 2. Og natt til søndag våknet jeg av at det skjedde igjen, da på hennes faste soveplass under sengen min. Hørte at hun febrilsk slikket det i seg, så det var ikke mye igjen når jeg dro frem senga. Fikk lagt henne på kjøkkenet, slik at jeg fikk sovet noen timer - for jeg forsto med en gang at det var uaktuelt å dra på utstilling denne dagen. Og når jeg våknet var det flere hauger med flytende avføring der hun lå. Det virket rett og slett som om hun ikke klarte å kontrollere tarmen lenger. Det var en tung, men helt riktig beslutning jeg tok denne morgenen - at hun skulle få slippe samme dag.
Heldigvis er det døgnvakt på Biri Dyreklinikk og veterinæren der støttet meg 110 % når jeg forklarte hele bakgrunnen for avgjørelsen min. Når vekta viste 24 kilo, var det enda et bevis på at tiden var inne. Det tok bare 5 minutt fra den første sprøyta med narkosemiddel var gitt, og til hun ramlet om på gulvet. Etter å ha pratet noen minutter til med veterinæren, valgte jeg å forlate stedet på dette tidspunktet. RIP, jenta mi !!
Det jeg synes er mest bemerkelsesverdige med denne historien, er lynne til
Wilma. Bortsett fra en periode i januar 2012, når hun hadde for lite proteiner,
har lynnet hennes vært like elskelig som nr hun var frisk. Glad og tillitsfull
mot alt og alle. Jeg merket meg at hun var litt mer pinglete på nyttårsaften og
ved tordenvær enn før, og hun sprang fort å gjemte seg hvis jeg ble irritert
for et eller annet. Hun var heller ikke like tålmodig med Millie som hun ville
vært hvis hun var frisk, men jeg så aldri at hun var ufin mot henne. Men Millie
drev og utfordret henne denne siste tiden, så det kan nok hende det kunne smelt
hvis hun hadde levd lenger.Etter dette fortsatte Wilma å gå på spesialfór, men magen var fremdeles likedan uten at vi fant noe forklaring på hva det kunne være. I begynnelsen av mai var jeg på vei til Stavanger, når mobilen ringte og Lisbeth var på tråden for å fortelle at hun hadde bestemt seg for at hun ikke ville ha valper på Wilma siden hun var syk. Vi ventet nemlig løpetid på Wilma når som helst, og hadde bestemt oss for å gjøre et siste forsøk på å pare henne da. Og det var selvsagt helt riktig å droppe paring, Wilma's helse kom i første rekke !! Men hun sa også at hun har snakket med Siri om Wilma's symptomer for en stund siden, og at Siri hadde nevnt at det kanskje kunne være EPI- Exocrin pankreas insuffisiens . Med en gang jeg kom til Stavanger, fant jeg frem PC'n, gikk inn på nettet og begynte å lese om denne sykdommen, som kort fortalt dreier seg om mangel på fordøyelsesenzymer i bukspyttkjertelen. Les mer om dette her : http://www.spodan.com/no/2456.html. Dess mer jeg leste, dess mer kjente jeg igjen symptomene, og jeg ringte og bestilte tid hos veterinæren med en gang jeg kom tilbake til Hedemarken. Ba om at hun måtte ta en blodprøve for å sjekke om det var EPI, og da sa hun at hun også hadde tenkt på at dette kunne være årsaken til Wilma's dårlige helse. På dette tidspunktet haddeWilma vært syk i over et halvt år, og hun var blitt veldig tynn. Prøven ble tatt, og bare etter noen dager kom svaret jeg fryktet - Wilma hadde EPI. Jeg hadde da lest en del om sykdommen på nettet, og så at det dessverre var et stort flertall av hundene med denne diagnosen som ikke fikk noe godt eller langt liv. Og jeg har alltid ment at man ikke skal holde hunder i live for enhver pris, noen ganger er det bedre de får slippe. Derfor var jeg veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre, skulle jeg la henne sovne inn med en gang eller gjøre et forsøk med medisinering ? Etter å ha rådført meg med flere, inkludert dyrlegen - bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk med medisinering, selv om jeg innerst inne hadde mest lyst til å la henne få slippe. Prøvene viste at hun i tillegg til EPI, også hadde for lite B-12. Det skyldtes nok at hun hadde vært syk så lenge at mesteparten av kroppens reserver allerede var på et minimum. B12 skulle hun få tilført gjennom sprøyter hos veterinæren, i tillegg til pulveret som inneholdt emzymer og som skulle tilsettes hvert måltid heretter for resten av livet.
I begynnelsen var det snakk om 5 B12 sprøyter, og de skulle tas ofte fikk jeg beskjed om - helst et par i uka. Samtidig som jeg startet behandlingen på Wilma, hadde jeg et stort havari på bilen . der jeg var uten egen bil i 6 uker - og jeg var innlagt som dagpasient på Grande i 5 uker, så alt skjedde virkelig på en gang. Men jeg gjorde absolutt mitt beste, og var stort sett hos veterinæren 1 gang i uka. Merket at sprøytene hjalp, så vi var enige om å fortsette med det. Frem til september 2012 fungerte alt veldig bra, med 3 måltider til dagen og vekta til Wilma økte jevnt og trutt. Såpass at jeg gikk ned igjen til 2 måltider til dagen. Men så snudde det. Avføringen var fin, men hun gjorde fra seg i store mengder hver gang hun var på do. Vi fortsatte med B12 sprøyter en stund til, men utpå nyåret i 2013 synes jeg ikke at jeg merket noe mer bedring etter at hun hadde fått sprøytene, så da ga vi oss med det. Jeg var i denne perioden flere ganger inne på tanken om hun hadde best av å få slippe, mens andre som så henne mente at det virket som om hun hadde det bra, så jeg skjøv de tankene fra meg en stund. Jeg så jo at hun stadig ble tynnere, hun gjorde seg nok ikke noen nytte av maten de siste månedene. Hun fungerte faktisk best på 1 måltid til dagen. Når jeg prøvde å øke mengden mat, etter råd fra veterinæren- kom det bare ut igjen. Og det var det som til slutt fikk meg til å bestemme meg for at nå var det nok. Lørdag 13 juli var jeg på utstilling på Vålerbanen med Millie, og det var meningen jeg skulle avgårde på søndags morgen også. Men etter at vi kom hjem på lørdagen, gjorde Wilma ifra seg inne. Ikke 1 gang, men minst 2. Og natt til søndag våknet jeg av at det skjedde igjen, da på hennes faste soveplass under sengen min. Hørte at hun febrilsk slikket det i seg, så det var ikke mye igjen når jeg dro frem senga. Fikk lagt henne på kjøkkenet, slik at jeg fikk sovet noen timer - for jeg forsto med en gang at det var uaktuelt å dra på utstilling denne dagen. Og når jeg våknet var det flere hauger med flytende avføring der hun lå. Det virket rett og slett som om hun ikke klarte å kontrollere tarmen lenger. Det var en tung, men helt riktig beslutning jeg tok denne morgenen - at hun skulle få slippe samme dag.
Heldigvis er det døgnvakt på Biri Dyreklinikk og veterinæren der støttet meg 110 % når jeg forklarte hele bakgrunnen for avgjørelsen min. Når vekta viste 24 kilo, var det enda et bevis på at tiden var inne. Det tok bare 5 minutt fra den første sprøyta med narkosemiddel var gitt, og til hun ramlet om på gulvet. Etter å ha pratet noen minutter til med veterinæren, valgte jeg å forlate stedet på dette tidspunktet. RIP, jenta mi !!
Ellers har hele denne perioden med Wilma's sykdom vært en stor belastning for meg, og jeg har følt meg veldig alene. Det er bare noen få gode venner, som har støttet meg.
Sendte en mail med informasjon til Wilma's oppdretter og hun som eide faren med en gang diagnosen var satt, men det er bare hannhundeieren som brydde seg nok til å svare meg.
Det tøffeste har imidlertid vært den manglende støtten fra den faste veterinæren vår. For det første burde de ha undersøkt om hun hadde EPI på et langt tidligere tidspunkt, særlig siden denne hadde vært borti noen tilfeller av sykdommen tidligere. Istedenfor har de skjøvet alt ansvaret for Wilma's sykdomsforløp over på meg. Ikke er jeg utdannet veterinær, og jeg har hele tiden gjort det beste jeg kunne.
Uansett så vet jeg at jeg gjorde det riktige, når jeg lot Wilma få sovne inn. Jeg savner henne hver dag, for hun var den mest hengivne hunden jeg har hatt. Sorgen hadde jeg imidlertid tatt ut på forhånd, den startet egentlig den dagen Wilma fikk diagnosen. Jeg gråt når jeg hadde snakket med vakthavende veterinær på Biri Dyreklinikk og gjort avtalen om å komme med henne, men etterpå har det vært tomt for tårer.
torsdag 14. mars 2013
Ytre påvirkning.....
I løpet av de siste 2 dagene, har jeg opplevd både punkt 2 og 3. I kjølevannet av at jeg ble beskyldt for å ha sendt en melding jeg ikke har sendt, ble jeg karakterisert som UGRESS eller lignende, og det oppleves som veldig sårende. Spesielt fordi vedkommende har beskrevet seg selv som en fyr som tar prat med folk hvis det er noe han reagerer på.... Dette er egenskaper jeg setter pris på, fordi jeg er den typen selv. Men dessverre er det ikke mange som er tøffe nok til å gjøre sånt, istedenfor spres det usanne rykter som til slutt blir en sannhet for de som hører dem...
Abonner på:
Innlegg (Atom)