Tid for oppsummering......

Det er 1 januar i et nytt år, og det er tid for et lite tilbakeblikk og oppsummering av året som ligger bak oss.
Og det er jo ingen tvil om at det har vært et spesielt år for landet etter terrorangrepet 22 juli. Som tidligere AUF'er selv så gjorde spesielt skuddene på Utøya noe med meg, det var og er ufattelig vondt å se den smerten ungdommene gikk igjennom både fysisk og mentalt i kjølevannet av det som skjedde. Samtidig fikk det meg til å tenke over mitt eget verdigrunnlag og hva jeg selv kunne bidra med i etterkant. Et av resultatene av det var at jeg meldte med inn igjen i Arbeiderpartiet for første gang siden jeg var 19, og meningen er at jeg skal bidra aktivt også. Har foreløpig bare vært på et medlemsmøte, men et av målene mine for 2012 er at det skal bli mer av det.
Det henger også sammen med at jeg ønsker å ha flere ting å drive med enn "bare" hund. Jeg har jo brukt mesteparten av tiden min på hund siden jeg fikk Luna i 2003, og det har jeg etterhvert begynt å trappe noe ned på. Kommer ALLTID til å ha hund og briard så lenge jeg kan i forhold til alder og helse, og forhåpentligvis klarer jeg snart å finne en mindre rase som jeg kan kombinere med. Og jeg synes fremdeles at utstilling er kjempekjekt så jeg kommer til å drive med det også. Luna fyller 9 år i morgen, men er heldigvis i så god form at jeg tror vi skal få det morsomt i 2012 også :) Hun har oppnådd masse bra resultater i året som ligger bak oss, og jeg nådde målet mitt med at hun ble ÅRETS VETERAN 2011 i briardklubben, og nr 5 på listen over Årets Utstillingsbriard. Det synes jeg er veldig godt gjort når hun har blitt stilt i veteranklassen hele året, da vet jo ikke dommerene hvor høyt premiert hun er fra før. Det var også et mål at hun skulle bli plassert i BIS veteran i løpet av året, og det klarte vi 2 ganger :) Første gang på søndagen i august påNesbyen i pøsende regnvær med Lisbeth som handler, der ble hun 3 BIS veteran. Andre gangen klarte jeg det selv på Hundorp i september, der vi ble plassert som 4 BIS veteran og også som BIR i rasen.
Hadde en periode i vår og sommer hvor vi var flinke til å trene lydighet sammen med en gjeng hyggelige damer på Biri, da fortrinnsvis med Wilma. På briardspesialen i pinsen deltok vi på en uoffisiell konkurranse i klasse 1, som vi vant. Vi konkurrerte også et par ganger offisielt, men det var ingen suksess. Beste resultat fikk vi på en konkurranse i Moelv, med "bare" 2 nuller i bagasjen. Det ble ikke noe særlig mer trening på oss etter dette, jeg er ikke flink til å beholde motivasjonen når det gjelder hundetrening, det har alltid gått i bølger. Dette henger sammen med flere ting, men særlig mangelen på treningskompiser som kan backe meg opp og dra meg med er utslagsgivende. Så hvordan det blir med trening og eventuelt flere konkurranser med Wilma fremover vet jeg ikke.
Når det gjelder bruks har vi vært på en trening i hele sesongen, men etter at jeg kom med et utspill i forbindelse med en trening jeg ikke ble invitert til, mistet jeg goodwillen i en gjeng jeg gjerne kunne tenkt meg å trent mer med. Gikk vel et spor hver med jentene på jordet utenfor her i høst også. Så får vi se hvordan det blir i 2012.....
Ellers trakk jeg meg fra vervet som sekretær i NKK-regionen i høst. Når det ikke blir akseptert at jeg i blant må ta hensyn til helsen min, hadde jeg ikke noe annet valg. Og det var nok et riktig valg, jeg har kjent bare lettelse i etterkant. Det var annerledes når jeg trakk meg fra styret i Gjøvik Hundeklubb på våren i 2009, da slet jeg med "tapet" i mange måneder etterpå, og jeg kjenner fremdeles at det gjør vondt å tenke for mye på. Jeg var oppriktig glad i den hundeklubben og mange av folkene der, men når jeg følte meg utfrøset både av lydighets - og agilitygjengen følte jeg at det ble for mye. Vel hadde jeg hovedansvaret for utstillingsgruppa, men jeg ville jo gjerne drive med andre ting også. Prøvde den gangen å få til en dialog for å få løst de tingene som var flokete, men det var det ingen interesse for - dessverre.
Både disse tingene og en del andre erfaringer med folk i hundemiljøet har preget meg dette året, jeg tenker ofte på om det er verdt å være en del av det i det hele tatt..... Men på en annen side blir det feil å gi seg med noe som betyr veldig mye for meg fordi at andre vil ødelegge for meg. Derfor har jeg bestemt meg for å fortsette iallfall med utstilling, men hvor mye annet det blir får vi se....

Fibromyalgi

Dette er Fibromyalgi i følge Norsk Fibromyalgi Forbund :

Verdens Helseorganisasjon (WHO) kategoriserer Fibromyalgi inn under muskel-, skjelett- og bindevevs- sykdommer med diagnosenr. ICD-10 og sykdomsnr. M79,7 (brukt ved sykehus). Allmennleger bruker ICPC der fibromyalgi inngår i en sekkediagnose: L18, utbredte muskelsmerter/fibromyalgi. Fagmiljøer diskuterer om Fibromyalgi i stedet for revmatologisk er en nevrologisk eller autoimmun sykdom.
Fibromyalgi er kronisk med hovedsymptomer som smerter i muskulatur og ledd, i såkalte "tenderpoints" (ømme punkter). I tillegg opptrer ofte symptomer som muskelstivhet, utpreget tretthet, søvnforstyrrelser, kraftløshet, hovenfornemmelse, svimmelhet, hodepine og magebesvær. Man vet i dag lite om årsaksammenhengen ved fibromyalgi.

Følgende vet vi om Fibromyalgi:

• at Fibromyalgi kan best forståes som en biosykososial lidelse der både biologiske, psykologiske og sosiale forhold kan bidra til å utløse og opprettholde den.
• at Fibromyalgi kan være genetisk.
• at Fibromyalgi ikke vises på røntgen eller blodprøver, men hjerne-scanning (SPECT)kan vise aktivitetsmønster forenlig med forandringer ved påvist Fibromyalgi.
• at Smerten er reell og at den har både perifere og sentrale komponenter.
• at Fibromyalgi-pasienter har 2-3 ganger høyere Substans P i ryggmargsvæsken enn normalt. Dette medfører en generell forsterkning av smerteimpulser.
• at Fibromyalgi-pasienter har lavere Serotonin-konsentrasjon i ryggmargsvæsken enn normalt, og også lavere døgnutskilling i urinen. Serotonin bidrar til å regulere stemningsleiet.
• at Fibromyalgi-pasienter frarøves den dypeste søvnfasen der kroppens anabole kapasitet er høyest, som sikrer kroppen restaureringsevne og følelsen av å være uthvilt.
• at Fibromyalgi-pasienter har avvikende stresshormonproduksjon samt for lavt veksthormonkonsentrasjon. Veksthormon er viktig for kroppens reparasjonsevne.
• at Fibromyalgi-pasienter skårer høyere på kronisk stress og belastning enn andre smertepasienter, og stress regnes som en av de utløsende faktorer.

Det er en klar overvekt av kvinner i denne pasientgruppen, men også menn og barn rammes av sykdommen. Mange med Fibromyalgi får diagnosen Kronisk smertesyndrom.
Norges Fibromyalgi Forbund antar at det i Norge finnes mer enn 150.000 fibromyalgirammede.

Tiltak og muligheter 

Det finnes i dag ikke tilfredstillende behandling for denne pasientgruppen. Behandlingen som blir gitt er symptomrettet og kan i beste fall lindre smerte og redusere andre symptomer.

Jeg har hatt denne diagnosen siden 1992, altså i 20 år. Og den har ikke blitt bedre med årene, for å si det sånn. I tillegg har jeg lavt stoffskifte og problemer med rygg, nakke og skulder. Det siste henger nok nært sammen med fibromyalgien.
For min del betyr det at jeg dessverre ikke kan jobbe, og jeg har nå gått på midlertidig uførestønad i nesten 2 år. Dette blir nok om ikke lenge til en varig uførpensjon.
Dette er noe som føles både forferdelig og fantastisk på samme tid. Forferdelig fordi jeg ikke KAN jobbe selv om jeg vil, og FANTASTISK fordi jeg da har fått en varig løsning på en sak som krever masse krefter og energi. For det krever mye å være rammet av fibromyalgi på mange områder....
I kveld la jeg ut en link på FB-profilen min som var hentet fra VG på nett, og som handlet om at fibromyalg-pasienter møter liten forståelse for sykdommen, og da spesielt blant leger. Jeg skrev som sant var, at jeg har en lege som forstår meg fullt ut, men at det er mye verre med andre jeg kjenner. Og da var det en av dem som skrev " diagnosen er jo den laveste av alle diagnoser,den får alle som vil ha trygd ". Må innrømme at jeg ble lynende forbannet og skrev et skarpt svar tilbake ;) Utspillet kommer fra en person som jeg støter på iblant, og som jeg har diskutert temaet helse og jobb med flere ganger. Og jeg har visst at det er noe han har problemer med i forhold til meg, og nå ble det altså avslørt. Men samtidig ble jeg skremt, for jeg synes det er skummelt at mennesker enten vet så lite om denne diagnosen ELLER har så store fordommer mot andre.....

Jul........

Julekort fra i fjor 

 

Vi er i begynnelsen av desember, og det er ca 3 uker igjen til jul. En tid på året som jeg- for å si det som der er - ikke er noe særlig glad i. Og det er jeg sikkert ikke alene om. Det er på denne tiden av året det er verst å være singel og barnløs, og attpåtil langt unna den nærmeste familien. På alle bauger og kanter blir man hele tiden minnet om at det går mot jul, det gjør det ikke bedre. Jeg har ikke alltid følt det sånn i forbindelse med julen, på slutten av åttitallet og begynnelsen på nittitallet når jeg var gift, gledet jeg meg faktisk til jul :) Særlig på den tiden vi drev platebutikk og hadde en hektisk desember-måned, var det en kjempegod følelse å ha julen å se frem til, den betød noen dager fri og mulighet for å ta seg inn litt og samle nye krefter. I årene etterpå, har jeg for det meste sett frem til at den skal være over ;) Klarer ikke helt å sette ord på hvorfor jeg har det sånn, men det handler nok om at jeg rett og slett føler meg annerledes på et vis, siden jeg ikke passer inn i bildet av en lykkelig familie som skal feire jul. Her vil familie si mor, far, barn og eventuelle barnebarn ;) Siden jeg ble skilt i 1997, har jeg med noen få unntak tilbragt julen i Stavanger. Pleier å reise ned rundt 20 desember og opp igjen i romjulen, så jeg har ennå ikke vært der på noen nyttårsaften etter at jeg flyttet i 1985.  I år skal jeg derimot ikke nedover, det blir første gang siden 2006. Og da blir jo spørsmålet hvor mye jeg blir alene i julen.... Må innrømme at det skal bli godt å slippe å kjøre den lange veien, det tror jeg nok kroppen min vil sette stor pris på ;) Det var min mor som sa noen kloke ord i fjor, at hun ville forstå om jeg droppet å komme hvert år med den lange veien, som gjorde at jeg bestemte meg for å bli hjemme i år. Blir det som jeg har snakket med en venninne om, blir det julekveld sammen med henne, noe jeg setter stor pris på. Det er egentlig det som er viktigst for meg, å slippe å være alene på akkurat den kvelden....

Kommunikasjon

Kommunikasjon er et tema som jeg har vært opptatt av i en årrekke. For meg er dette det viktigste i alle mine relasjoner til andre mennesker. Og det er det nok for de fleste av oss, selv om det ikke er sikkert at alle tenker så mye over det bestandig ;) I løpet av det siste året har jeg sett mange eksempler på manglende kommunikasjon som har bragt med seg flere uheldige episoder. Flere ting har jeg erfart selv, mens andre ting har jeg opplevd som tilskuer. Selv om man snakker sammen, er det ikke sikkert at kommunikasjonen er bra nok, det er helt sikkert. Har sett flere eksempler på at man sier en ting som blir oppfattet på en helt annen måte av den man sier det til. Dette gjelder ikke bare i samtaler mellom mennesker, men ikke minst når det formidles via mail eller sms. Som en venninne av meg sa, det du ikke tør å si til folk ansikt til ansikt, det bør du iallfall ikke skrive. Og når du har sendt en mail eller sms, og du gruer deg for å lese svaret, er vel det et bevis på at du har gått for langt. Kloke ord og verdt å ta med seg, selv om det ikke er så lett bestandig, det skal jeg være den første til å innrømme.
En annen ting man skal være klar over, er at folk snakker veldig mye om andre rundt omkring, og det er visst vanlig å formidle videre det andre har sagt. Dette er noe jeg personlig synes er en STOR uting !! Forstår ikke at man skal være nødt til å presisere at ting er hemmelige før folk holder tett, det er sånn vi drev med når jeg var barn. Forventer faktisk ikke at ting jeg forteller til folk jeg anser som venner skal formidles videre til alle og enhver. Det verste med det er at folk da forteller en helt annen  versjon av det man har sagt, og det skaper jo bare problemer. Så jeg har en bønn : Skal du absolutt fortelle videre det andre har sagt, så kan du i det minste fortelle det riktig !!!!
Et annet fenomen er at det man sier blir tolket på en slik måte at man ikke kjenner seg selv igjen. Et eksempel er at jeg for en tid siden skrev en plass at jeg ikke ville føle meg trygg på å dra på ferie til Egypt i disse tider, med tanke på at det er veldig urolig der nede og at terrorangrep nærmest er dagligdagse der nede. Da ble det tolket til at jeg har fordommer mot alle muslimer, noe som ikke er sant. Men det er jo fakta at det forekommer terrorangrep i flere muslimske land mye oftere enn her. Dette er det ekstreme krefter som står bak, det er jeg jo fullt klar over. Og NEI, jeg mener ikke at alle muslimer er terrorister !!!

Dagens moderne teknologi har ført til at mange velger å bruke mail eller sms når de skal ha kontakt med andre. Fordelen er jo at man slipper å stå ansikt til ansikt når man skal ta opp noe ubehagelig. Kjenner mer enn en som er både ufine og sårende i de skriftlige meldingene sine, mens når man treffer dem er de smilende og blide. Feigt synes jeg !! Selv tenker jeg meg alltid om flere ganger før jeg skriver og sender noe, så for min del føles det som en fordel å gjøre dette fremfor å snakke sammen. Det er mye vanskeligere å ta tilbake det man sier i et opprørt øyebllikk enn å slette det man skriver.....

Folk....... altså hundefolk.....

"Desto mer jeg ser av mennesket, desto mer foretrekker jeg hunder ". Sitatet stammer faktisk fra Adolf Hitler, og det er nok det eneste han har sagt som jeg er temmelig enig i.......
Dette gjelder merkelig nok mest for hundefolk....... For jeg må bare si det ; i hundemiljøet er det mange som får meg til å bli skremt. Skremt over hvordan de behandler andre og hverandre. Snakker både av egen erfaring, og fordi jeg har sett og hørt masse som jeg gjerne skulle ha vært foruten. Både for egen del, og fordi det ikke hører hjemme noe sted.. Jeg har for eksempel opplevd å bli invitert med på sportrening sammen med en gjeng jeg kjenner, og blitt lovet å få beskjed neste gang de skal trene. Men da blir jeg plutselig ikke invitert allikevel. Fant ut at de skulle trene på facebook, så jeg sa fra at jeg synes det var leit å ikke få invitasjon. Men det skulle jeg nok ikke gjort - nå er jeg totalt utfryst....... "Sår meg heller med sannheten, enn gled meg med en løgn" er også et sitat som passer godt......
Litt frustrert - men det må til i blant......

Inspirasjon - eller mangel på sådan.......

For å trene lydighet eller bruks for den del, må jeg ha inspirasjon. Jeg må føle at det er givende å trene, både for meg selv og de firbente. Hva som gir meg det er ikke lett å svare på, men jeg vet iallefall at det går veldig i bølgedaler. I perioder synes jeg det er kjempekjekt å trene, og da setter jeg meg mål om både å konkurrere og om å få opprykk. Dette har i de siste månedene handlet om lydigheten for Wilma og meg. At Wilma har stort potensiale i lydighet vet jeg, det er ikke der det ligger. Og konkurransen for noen uker side som gikk elendig har jeg også lagt bak meg. MEN jeg har mistet gløden igjen for å trene. Har hatt et par økter her hjemme i løpet av de siste 3 ukene, det er alt. Etter forrige konkurranse gjorde jeg meg noen tanker for hvordan jeg skulle legge opp treningen videre, men det har bare blitt med tanken. Det hadde egentlig ikke vært så farlig, hvis det ikke var for at jeg har meldt oss på en ny konkurranse...... Vi skal i ilden igjen lørdag 13 august... Sånn jeg føler det akkurat nå, blir nok det den siste konkurransen for oss. Vet ærlig talt ikke lenger om jeg har det som skal til for å bli en god nok konkurranse-utøver.. Skulle gjerne hatt noen som kunne gi meg en dytt i blant, men det ser dessverre ut til å være ønsketenkning.....

Hvor var du ?

Hvor var du om ettermiddagen fredag 22 juli 2011 ? Hvor var du når bomben eksploderte i Regjeringskvartalet og når skuddene falt på Utøya ? Dette er spørsmål som helt sikkert kommer til å være på alles lepper i årene fremover. Og de aller fleste av oss vil nok huske hvor vi var for resten av livet.
Selv satt jeg i bil sammen med Signe og Grethe,naboene mine. Vi var på vei hjem fra Långflon, og som vanlig satt jeg og sjekket nyhetene på mobiltelefonen. VGnett meldte at det hadde vært en eksplosjon i Oslo, og vi var raske med å sette på radioen, for å få vite mer. Jeg var ganske rask med å si at dette nok måtte være en terroraksjon, og det hadde jeg jo rett i. En liten stund etter at vi kom hjem kom de første meldingene om at det var avfyrt skudd på Utøya. Og jeg tenkte raskt at det måtte være en galning som utnyttet situasjonen som hadde oppstått i forbindelse med bomben i Oslo, siden alt ville være fokusert på det som hendte i hovedstaden. Denne kvelden skulle det være konsert med Stacie Collins på Gjøvik og jeg hadde lovet å være med som sjåfør. Det var første gangen jeg var "ute på by'n" på flere år, så jeg burde jo ha kost meg. Musikken var kjempebra, men jeg hadde tankene helt andre steder. Satt med mobilen i hånden helt til den var strømtom, for å følge oppdateringene via mobilen.Kommer nok til å få en høy mobilregning neste gang.....;)
Det kom melding om at gjerningsmannen på Utøya var pågrepet, og at det skulle være 10 drepte. Men på sosiale medier og andre steder gikk det rykter om at det iallfall var 50. Når jeg kom hjem i halv to tiden på natten satte jeg på TV og PC og prøvde å ta inn over meg det som hadde skjedd fra ca halv fire om ettermiddagen i regjeringskvaltalet og utover ettermiddagen, kvelden og natta på Utøya. At gjerningsmannen faktisk var en etnisk norsk høyre-ekstrem gjorde på en måte godt. Allerede før han var pågrepet hadde det gått mange spekulasjoner om at det måtte være muslimer eller andre fremmedkulturelle som sto bak, og uttalelsene hadde vært både stygge og hatefulle. Det er skremmende hvilke holdninger det finnes der ute, og mange av dem forsvinner nok ikke til tross for 22. juli 2011. Jeg ble sittende oppe hele natten mellom 22 og 23 juli, og fikk dermed meg pressekonferansen kl 03.30 på direkten, der antall døde på Utøya ble oppjustert til over 80. I ettertid ser jeg at jeg rett og slett fikk sjokk. For jeg kjente plutselig at alt inni meg gikk i lås, jeg klarte hverken å føle noe eller forstå hva som hadde hendt. Satt oppe til klokka 6 om morgenen, men når jeg våkent etter noen timers søvn kom tårene. Gjorde ikke stort annet enn å gråte hele lørdagen. Kjente på flere følelser som sorg,sinne, avmakt, frustrasjon og mye mere. Men ikke hevn. Hevn-tanker som jeg både har sett og hørt at mange har, tror jeg ikke vi kommer langt med. Og det har både vår flotte statsminister og tapre AUF-leder og hans medlemmer minnet oss på flere ganger. Gjerningsmannen kommer nok aldri mer til å bli en fri mann, og hvis hevnen og hatet tar overhånd har han i mine øyne vunnet. Dagene som fulgte var også veldig tunge for meg, men det første lyspunktet kom mandag 25 juli når hele Norge samlet seg om rose-og fakkeltog i by og bygd. Et annet lyspunkt var når dødstallene fra Utøya ble nedjustert til 68 (de endte på 69 til slutt). Onsdag 27 juli var jeg en tur på Hamar og dro innom Fougner Lundhs plass med roser. Der er det laget et minnested for de to ungdommene fra Hamar-området som omkom. Og det gjorde godt. I dagene etterpå synes jeg det har blitt bedre, og jeg har fått det hele på avstand. Og så er det nok mange som lurer på hvorfor jeg har reagert så sterkt på dette. For jeg ser jo på Facebook at det er veldig mange som jeg kjenner som ikke ser ut til å bry seg i det hele tatt. Og det synes jeg faktisk er skremmende.... Det og det faktum at flere jeg kjenner har gitt uttrykk for holdninger jeg blir skremt av, har gjort at jeg har begynt å se enkelte av mine bekjente i et nytt lys. Og det er ikke bare positivt for å si det forsiktig. Selv har jeg tatt dette såpass hardt mye fordi at jeg har vært aktiv i AUF selv. Det at gjerningsmannen så tydelig har sagt at han ville ramme Arbeiderpartiet og AUF gjør at jeg føler det som et personlig angrep. Jeg var aktiv tidlig på åttitallet, og har mange gode og sterke minner om sanger og samhold. Var aldri på Utøya, det fikk jeg ikke lov til av mine gamle overbeskyttende foreldre. I 1985 sto valget mellom IUSY-festivalen i Luxembourg eller Utøya, og jeg valgte det første. Det var en kjempefin tur, bare noen måneder før jeg reiste for å gå på Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole. Der traff jeg Terje som jeg giftet meg meg, og dermed tok den politiske delen av meg slutt. Men jeg har fortsatt å være et organisasjonsmenneske, og jeg har jo deltatt på ulikt vis de siste 15 årene. Først gjennom åtte år i Storhamar Dragons og etterpå i hundemiljøet der jeg har hatt ulike verv både i Gjøvik hundeklubb, Norsk Briard klubb og NKK region Hedmark/Oppland. Hele denne tiden har jeg tenkt at det har vært noe som har manglet, men jeg har ikke helt klart å sette fingeren på hva. Denne følelsen har spesielt gjort seg gjelde de siste årene i hundemiljøet. Men i lys av den grusomme tragedien som har rammet oss, har det gått opp for meg. Jeg har rett og slett savnet den fellesskapsfølelsen og det samholdet jeg opplevde når jeg var med i AUF og Arbeiderpartiet tidlig på åttitallet. For den finnes ikke på samme måte noen annen plass, iallfall ikke der jeg har deltatt. Har jo sett samholdet i praksis de dagene som har gått siden 22 juli, når vi har sett hvordan Arbeiderpartiet og AUF har stilt opp for hverandre i denne tunge tiden. Og jeg har merket det personlig når jeg har vært i kontakt med gamle kjente som fortsatt er aktive i AP. Folk jeg ikke har vært i kontakt med på over 26 år, husker meg fremdeles og har tid til noen vennlige ord. Alt som har hendt har fått meg til å tenke over mitt eget politiske engasjement. Jeg har jo beholdt sympatien min for partiet, og har ofte i årenes løp tenkt at jeg skulle ha meldt meg inn igjen. Denne tragedien gjorde at jeg endelig fikk fart på meg, og jeg er nå stolt medlem av Arbeiderpartiet, for første gang på 26 år. Har også lyst til å bidra aktivt på et eller annet vis, så nå er det å kontakte lokallaget som er neste stopp.....