Inspirasjon - eller mangel på sådan.......

For å trene lydighet eller bruks for den del, må jeg ha inspirasjon. Jeg må føle at det er givende å trene, både for meg selv og de firbente. Hva som gir meg det er ikke lett å svare på, men jeg vet iallefall at det går veldig i bølgedaler. I perioder synes jeg det er kjempekjekt å trene, og da setter jeg meg mål om både å konkurrere og om å få opprykk. Dette har i de siste månedene handlet om lydigheten for Wilma og meg. At Wilma har stort potensiale i lydighet vet jeg, det er ikke der det ligger. Og konkurransen for noen uker side som gikk elendig har jeg også lagt bak meg. MEN jeg har mistet gløden igjen for å trene. Har hatt et par økter her hjemme i løpet av de siste 3 ukene, det er alt. Etter forrige konkurranse gjorde jeg meg noen tanker for hvordan jeg skulle legge opp treningen videre, men det har bare blitt med tanken. Det hadde egentlig ikke vært så farlig, hvis det ikke var for at jeg har meldt oss på en ny konkurranse...... Vi skal i ilden igjen lørdag 13 august... Sånn jeg føler det akkurat nå, blir nok det den siste konkurransen for oss. Vet ærlig talt ikke lenger om jeg har det som skal til for å bli en god nok konkurranse-utøver.. Skulle gjerne hatt noen som kunne gi meg en dytt i blant, men det ser dessverre ut til å være ønsketenkning.....

Hvor var du ?

Hvor var du om ettermiddagen fredag 22 juli 2011 ? Hvor var du når bomben eksploderte i Regjeringskvartalet og når skuddene falt på Utøya ? Dette er spørsmål som helt sikkert kommer til å være på alles lepper i årene fremover. Og de aller fleste av oss vil nok huske hvor vi var for resten av livet.
Selv satt jeg i bil sammen med Signe og Grethe,naboene mine. Vi var på vei hjem fra Långflon, og som vanlig satt jeg og sjekket nyhetene på mobiltelefonen. VGnett meldte at det hadde vært en eksplosjon i Oslo, og vi var raske med å sette på radioen, for å få vite mer. Jeg var ganske rask med å si at dette nok måtte være en terroraksjon, og det hadde jeg jo rett i. En liten stund etter at vi kom hjem kom de første meldingene om at det var avfyrt skudd på Utøya. Og jeg tenkte raskt at det måtte være en galning som utnyttet situasjonen som hadde oppstått i forbindelse med bomben i Oslo, siden alt ville være fokusert på det som hendte i hovedstaden. Denne kvelden skulle det være konsert med Stacie Collins på Gjøvik og jeg hadde lovet å være med som sjåfør. Det var første gangen jeg var "ute på by'n" på flere år, så jeg burde jo ha kost meg. Musikken var kjempebra, men jeg hadde tankene helt andre steder. Satt med mobilen i hånden helt til den var strømtom, for å følge oppdateringene via mobilen.Kommer nok til å få en høy mobilregning neste gang.....;)
Det kom melding om at gjerningsmannen på Utøya var pågrepet, og at det skulle være 10 drepte. Men på sosiale medier og andre steder gikk det rykter om at det iallfall var 50. Når jeg kom hjem i halv to tiden på natten satte jeg på TV og PC og prøvde å ta inn over meg det som hadde skjedd fra ca halv fire om ettermiddagen i regjeringskvaltalet og utover ettermiddagen, kvelden og natta på Utøya. At gjerningsmannen faktisk var en etnisk norsk høyre-ekstrem gjorde på en måte godt. Allerede før han var pågrepet hadde det gått mange spekulasjoner om at det måtte være muslimer eller andre fremmedkulturelle som sto bak, og uttalelsene hadde vært både stygge og hatefulle. Det er skremmende hvilke holdninger det finnes der ute, og mange av dem forsvinner nok ikke til tross for 22. juli 2011. Jeg ble sittende oppe hele natten mellom 22 og 23 juli, og fikk dermed meg pressekonferansen kl 03.30 på direkten, der antall døde på Utøya ble oppjustert til over 80. I ettertid ser jeg at jeg rett og slett fikk sjokk. For jeg kjente plutselig at alt inni meg gikk i lås, jeg klarte hverken å føle noe eller forstå hva som hadde hendt. Satt oppe til klokka 6 om morgenen, men når jeg våkent etter noen timers søvn kom tårene. Gjorde ikke stort annet enn å gråte hele lørdagen. Kjente på flere følelser som sorg,sinne, avmakt, frustrasjon og mye mere. Men ikke hevn. Hevn-tanker som jeg både har sett og hørt at mange har, tror jeg ikke vi kommer langt med. Og det har både vår flotte statsminister og tapre AUF-leder og hans medlemmer minnet oss på flere ganger. Gjerningsmannen kommer nok aldri mer til å bli en fri mann, og hvis hevnen og hatet tar overhånd har han i mine øyne vunnet. Dagene som fulgte var også veldig tunge for meg, men det første lyspunktet kom mandag 25 juli når hele Norge samlet seg om rose-og fakkeltog i by og bygd. Et annet lyspunkt var når dødstallene fra Utøya ble nedjustert til 68 (de endte på 69 til slutt). Onsdag 27 juli var jeg en tur på Hamar og dro innom Fougner Lundhs plass med roser. Der er det laget et minnested for de to ungdommene fra Hamar-området som omkom. Og det gjorde godt. I dagene etterpå synes jeg det har blitt bedre, og jeg har fått det hele på avstand. Og så er det nok mange som lurer på hvorfor jeg har reagert så sterkt på dette. For jeg ser jo på Facebook at det er veldig mange som jeg kjenner som ikke ser ut til å bry seg i det hele tatt. Og det synes jeg faktisk er skremmende.... Det og det faktum at flere jeg kjenner har gitt uttrykk for holdninger jeg blir skremt av, har gjort at jeg har begynt å se enkelte av mine bekjente i et nytt lys. Og det er ikke bare positivt for å si det forsiktig. Selv har jeg tatt dette såpass hardt mye fordi at jeg har vært aktiv i AUF selv. Det at gjerningsmannen så tydelig har sagt at han ville ramme Arbeiderpartiet og AUF gjør at jeg føler det som et personlig angrep. Jeg var aktiv tidlig på åttitallet, og har mange gode og sterke minner om sanger og samhold. Var aldri på Utøya, det fikk jeg ikke lov til av mine gamle overbeskyttende foreldre. I 1985 sto valget mellom IUSY-festivalen i Luxembourg eller Utøya, og jeg valgte det første. Det var en kjempefin tur, bare noen måneder før jeg reiste for å gå på Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole. Der traff jeg Terje som jeg giftet meg meg, og dermed tok den politiske delen av meg slutt. Men jeg har fortsatt å være et organisasjonsmenneske, og jeg har jo deltatt på ulikt vis de siste 15 årene. Først gjennom åtte år i Storhamar Dragons og etterpå i hundemiljøet der jeg har hatt ulike verv både i Gjøvik hundeklubb, Norsk Briard klubb og NKK region Hedmark/Oppland. Hele denne tiden har jeg tenkt at det har vært noe som har manglet, men jeg har ikke helt klart å sette fingeren på hva. Denne følelsen har spesielt gjort seg gjelde de siste årene i hundemiljøet. Men i lys av den grusomme tragedien som har rammet oss, har det gått opp for meg. Jeg har rett og slett savnet den fellesskapsfølelsen og det samholdet jeg opplevde når jeg var med i AUF og Arbeiderpartiet tidlig på åttitallet. For den finnes ikke på samme måte noen annen plass, iallfall ikke der jeg har deltatt. Har jo sett samholdet i praksis de dagene som har gått siden 22 juli, når vi har sett hvordan Arbeiderpartiet og AUF har stilt opp for hverandre i denne tunge tiden. Og jeg har merket det personlig når jeg har vært i kontakt med gamle kjente som fortsatt er aktive i AP. Folk jeg ikke har vært i kontakt med på over 26 år, husker meg fremdeles og har tid til noen vennlige ord. Alt som har hendt har fått meg til å tenke over mitt eget politiske engasjement. Jeg har jo beholdt sympatien min for partiet, og har ofte i årenes løp tenkt at jeg skulle ha meldt meg inn igjen. Denne tragedien gjorde at jeg endelig fikk fart på meg, og jeg er nå stolt medlem av Arbeiderpartiet, for første gang på 26 år. Har også lyst til å bidra aktivt på et eller annet vis, så nå er det å kontakte lokallaget som er neste stopp.....

En blogg om vennskap.....

Først av alt vil jeg si tusen takk til dere som kommenterer blogg-innleggene mine enten her eller på Facebook. Det er hyggelig å få tilbakemeldinger og se at det man skriver bli lest. Vet jo at det er MANGE som bare leser, men aldri kommenterer, det er også i og for seg greit nok. Når jeg begynte å skrive blogg, først på blogtown, handlet det alltid om hundene mine og våre aktiviteter, men etterhvert er det et tema bare en gang i blant. De er fremdeles mine øyenstener, men jeg er tross alt opptatt av mye annet.....
Og i de siste ukene har det vært temaet venner og vennskap som har kvernet rundt i hodet mitt. En av fordelene med å blogge er at de temaene jeg skriver om, ofte forsvinner litt lenger bak i hodet når jeg har fått drøftet dem her. Spesielt mange i hundemiljøet vet jeg ofte sitter og prater om oss som tør å dele tankene våre på denne måten. Og de tankene disse har, er ikke alltid så veldig hyggelige for å si det rett ut. Til dere vil jeg bare si en ting, at jeg har bestemt meg for å gi totalt blanke i hva dere mener !! Dette er min blogg og jeg skriver akkurat hva jeg vil !!
Men tilbake til dagens tema, som altså er vennskap. Jeg fant denne definisjonen på Wikipedia :
Vennskap er et forhold som har sitt grunnlag i tillit eller kjærlighet. Vennskap kan utvikle seg mellom to eller flere mennesker som omgås og trives i hverandres selskap, og som gjerne har noe til felles, for eksempel i form av interesser. Sympati, empati og ærlighet er viktig i et vennskap.
For mennesket er det viktig å ha noen på sin side når man har det vanskelig. Ettersom mennesket i utgangspunktet også er et sosialt vesen er det viktig å ha selskap av noen. Dersom et menneske er totalt ensomt, kan det føre til depresjoner og psykiske problemer.
Dette er også slik jeg definerer vennskap. Men det er også en annen ting som for meg er veldig viktig, nemlig å akseptere. For meg innebærer et vennskap at man godtar hveandre som den personen man er, på både godt og vondt. Er det sånn at en venn sier eller gjør noe som den andre ikke liker, bør det ikke være det viktigste å dømme eller fordømme den andre. Man må kunne bære over med at en venn trør feil i blant, ingen av oss er feilfrie. Og for min egen del er jeg bare glad for at jeg både kan ta feil og gjøre feil, og det er en selvfølge for meg å innrømme det hvis jeg vet om det, eller blir gjort oppmersom på det. For det er også noe som for meg er natulig i et vennskap, at man kan si fra til hverandre om det er noe man reagerer på. Det er bare på en sånn måte at et vennskap kan vokse og utvikles, istedenfor å visne og dø.
En annen viktig ting for meg i et vennskap, er at man stiller opp for hverandre når det trengs, så sant man har noe å bidra med. Det er iallfall det jeg gjør for mine venner.....
Det er jo også sant at vennskap er viktig i forhold til at mennesket er et sosialt vesen. Derfor ble jeg overrasket når en som jeg regner som en av mine venner, sa til meg for en stund siden at hun ikke hadde bruk for nære venninner, fordi det var så krevende.. Jeg for min del ønsker meg flere nære venner, det er mange ganger jeg ønsker at det hadde vært noen der når ting skjer. Jeg har en hel haug med bekjente, men ikke mange som jeg kan regne som nære venner. I den siste tiden har jeg også forstått at personer som jeg ser på som venner, ikke ser på meg som det samme. Da er det godt å tenke på de vennene jeg har både i og utenfor hundemiljøet. Venner fra barndommen og ungdommen som jeg har funnet igjen via Facebook og truffet igjen etter over 25 år, betyr også mye. Så er det bare å håpe at jeg får beholde dem, og at jeg kan utvikle nye vennskap i fremtiden. Det er aldri for sent, og godt er jo det.....

Jeg er ikke syk......

Jeg er ikke syk, selv om jeg har en diagnose eller to !! Ja dette er faktisk sant ! For selv om jeg går med smerter i kroppen stort sett hele døgnet, og har gjort det i MANGE år, føler jeg meg ikke syk !! Jeg fungerer akkurat som andre i dagliglivet, selv om jeg står utenfor arbeidslivet. Riktignok er det ikke alltid jeg får gjort alt jeg har lyst til, men sånn tror jeg det er med de fleste......;) Jeg har hobbier og ting jeg er interessert i, akkurat som andre. Og sist med ikke minst, jeg har akkurat samme verdi som menneske som alle andre !! Som en så klokt sa til meg på Facebook, det er ikke kroppen eller "skroget" som bestemmer hvem vi er, men det som er inni - følelser, tanker, meninger og holdninger med mere.....;) Kloke ord for oss alle å ta med oss......;)
Det at jeg ikke føler meg syk i det daglige har jeg tenkt mye på i det siste. For et par uker siden begynte nemlig den høyre skulderen min å verke noe forferdelig, og i løpet av et par dager var armen ubrukelig. I tillegg til smertene, ble jeg plutselig ganske hjelpeløs. Dusje og vaske håret måtte jeg bare glemme i noen dager, det samme med å skjære brød eller lage mat. Og bilkjøring ble jo også umulig. Det siste var faktisk det verste, jeg HATER å ikke være mobil......;) Fredag morgen for en og halv uke siden fikk jeg skyss til legen, og fikk den første sprøyten med kortison og lokalbedøvelse. Smertene avtok gradvis, men jeg måtte både melde forfall til en 60 års dag jeg var invitert i på lørdagen, og stå over lydighetskonkurranse med Wilma på søndagen. Lørdag kveld fikk jeg tatt en tur til butikken på Stavsjø for å handle,men jeg måtte bruke venstrearmen til å gire......;) Bilen ble et kontrollorgan for å se om jeg ble bedre, og på mandag kveld klarte jeg endelig å både starte og gire med høyre, selv om det fremdeles var vondt. På tirsdagen var det heldigvis enda bedre, og jeg kunne dra på trening med de firbente. I slutten av den uken hadde jeg behandlinger 3 dager på rad, med en ny sprøyte hos legen fredag ettermiddag. Han var veldig fornøyd med fremgangen, men jeg fikk beskjed om å holde armen mest mulig i ro de neste 2 ukene. Men som han sa, han forsto det kunne bli vanskelig for meg som bor alene......;) Og det er her det har gått opp for meg - jeg HATER faktisk å være syk.... For en slimposebetennelse i skulderen kan sikkert betegnes som å være syk......;) Jeg får jo for søren ikke gjort en dritt !! Har hatt noen travle måneder faktisk, så jeg har masse husarbeid å ta igjen. Og siden kalenderen er temmelig tom nå midt på sommeren, var planen å ta igjen en del av det tapte...... For jo da, jeg må innrømme at husarbeidet lider når jeg har mye å drive med av andre ting. Og det er skyldes nok både at husarbeid er kjedelig og at jeg ikke klarer både å være travelt opptatt og ha et strøkent hus samtidig... Men det er jo bare meg og firbente her, og ingen av oss har støv på hjernen......

Litt om treningen vår

Tenkte jeg skulle fortelle litt om lydighetstreningen som vi kom i gang igjen med i vår. Det er Wilma som jeg trener målrettet med, men Luna får seg også noen økter når vi trener med gjengen på Biri på tirsdager.
Det hele begynte i vår da jeg fikk høre at Linda Haynes skulle holde et privat konkurransekurs på Gjøvik. Gikk valpekurs hos henne med Wilma for fire år siden, så jeg vet at hun er flink. At hun også har konkurrert med egen hund helt opp til elite-nivå gjør at jeg føler meg trygg på at hun har mye å tilføre en nybegynner som meg........;) Bestemte meg iallfall for å begynne på kurs med Wilma, og som sagt så gjort.......;) Ikke med mål om å konkurrere først og fremst, men for å se om jeg kunne finne tilbake til gleden ved lydighetstrening og for at Wilma skulle få bruke hodet sitt. Vet at den hunden har mye inne, selv om hun falt fort ut og hadde vanskelig for å konsentrere seg over tid når vi trente lydighet frem til mai-juni2010. Samtidig som vi begynte på kurs, tok jeg opp igjen lydighetstreningen sammen med den tidligere omtalte gjengen på Biri. På den første tirsdagstreningen var både Luna og Wilma kjempeflinke, særlig ettersom vi ikke hadde trent på over et halvt år. Gleden de to firbente viste ved å få trene igjen, smittet over på meg og dermed var vi i gang igjen......;) Kurset med Linda var kjempebra, og vi var ikke mer enn 5 kursdeltagere, som det var kjempetrivelig å trene sammen med......;) Den viktigste tingen for meg på dette kurset, var at Linda endelig hjalp meg å knekke koden når det gjelder lydighet.....;) TUSEN TAKK LINDA, JEG ER DEG EVIG TAKKNEMLIG !! Hun fikk meg nemlig til å innse viktigheten av MOMENTTRENING......;) Må bare innrømme at jeg har hørt begrepet de siste 6-7 årene, men har nok ikke helt forstått hvor viktig det er. Jeg har dermed satt sammen øvelsene alt for fort, og det har ført til at de ikke har vært skikkelig innlært, selv om jeg har ment at det har de vært. Har nok gjort samme feilen på begge de firbente, men jeg har iallfall lært til jeg skal  i gang med den neste......;) Og når dette gikk opp for meg, gikk jeg tilbake i innlæringen og delte opp øvelsene, både de Wilma kunne og de hun ikke kunne like godt, i momenter. Og da tok det ikke lang tid før fremgangen kom. Jeg fikk blod på tann til å trene ofte hjemme også, og det er kjempestas !! Wilma har blitt kjempeflink til å konsentrere seg, og nå kommer hun stadig vekk å tilbyr treningsaferd.....;) Når jeg er ute og lufter begge to, hender det ofte at de går fri v/ fot parallellt. Forståelsen av momenttrening og fremgangen vi fikk, gjorde at lysten til å konkurrere meldte seg mye fortere enn det jeg kunne drømt om......;) Derfor var jeg rask til å melde på når vi i Briardklubben måtte avlyse det offiselle stevnet på spesialen vår, og avholde klubbkonkurranse i stedet. Veldig fin form for trening for oss......;) Når lørdagen kom i Svelvik høljet regnet ned, og vi valgte å utsette konkurransen 1 time. Men da var jeg ivrig på å få det unna, så jeg var først i ringen for dommer Line Andersen. Vi hadde først gjennomført tannvisning og fellesdekk, som Wilma kom seg unna med bra poeng. De andre øvelsene gikk også tålelig bra poengmessig, selv om jeg følte at vi rotet veldig. Merket at nervene meldte seg, selv om det var uoffisielt. Med tilskuere rundt ringen, og flere med mye mer erfaring enn meg, ville jeg gjerne vise at jeg faktisk kan noe jeg også.....;) Vi kom oss faktisk unna med bestått i alle øvelsene, og en samlet poengsum på 156 poeng som bare er 4 poeng unna opprykk til klasse 2......;) Så jeg er strålende fornøyd !! Den andre ekvipasjen i klasse 1 var Siri & Willy som jeg var helt sikker på var umulig å slå......;) Men dengang ei, de fikk litt i underkant av 150 poeng. Dermed vant vi også konkurransen, og kan nå tittulere oss som Klubbmester i Lydighet klasse 1 !! Gratulerer til Tina &Diem som vant klasse 2 !!
Vi var også påmeldt en offisiell konkurranse på Hamar søndag 26 juni, som vi hadde trent mot og som jeg gledet meg til å gå. Men jeg fikk dessverre en slimpose-betennelse i skulderen noen dager i forkant, og skuffet måtte jeg bare innse søndag morgen at skulderen var for vond å konkurrere med. Det kommer hedigvis flere sjanser, og vi er påmeldt til ny konkurranse lørdag 16 juli på Vålerbanen. Så er det bare å krysse fingrene for at vi kommer oss dit......;) Planen nå er å konkurrere utover høsten, og helst få opprykk til klasse 2 før året er omme...... Fortsettelse følger....

Bilder fra spesialen

Fikk tatt en del bilder på årets Briardspesial, og en del av dem finner du på Facebook.
Her er linken dit :
  http://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150184685362294.291104.724152293&l=c41536e696k
(Klipp ut og lim inn i nettleseren hvis den ikke fungerer direkte)

Vi fikk også omtale i lokalavisen i Svelvik : 
http://svelviksposten.no/nyheter/hundeshow-1.6306113

Konsekvenser av mobbing

Mobbing er et tema som har vært mye fremme i media innimellom. Og ja, jeg er en av dem som ble utsatt for det i oppveksten, fra jeg begynte på skolen og til jeg var ferdig på ungdomssskolen. Når jeg begynte på videregående tok det gudsjelov slutt, og jeg hadde 3 fantastiske år på Hetland videregående skole i Stavanger. De årene står fremdeles sterkt i minnet mitt, og jeg er fremdeles takknemlig for alt det flotte jeg opplevde sammen med kullet som var rødruss i 1984........;)
Men ettersom jeg har blitt eldre har jeg begynt å tenke mer og mer på at mobbing i barndom og oppvekst sikkert har konsekvenser og i går fant jeg dette på nettt :
Kronisk mobbing over år er psykisk svært skadelig og nedbrytende. En rekke forskningsstudier har funnet sterke sammenhenger mellom mobbing og psykiske plager på lang sikt. Det å ha vært et mobbeoffer kan føre til langvarige konsekvenser som blant annet stress og depresjon, lav selvtillit, angst, søvnproblemer, muskel/skjelettplager og fordøyelsesproblemer. Mange mobbeofre har posttraumatiske stressymptomer som tilsvarer det man ser etter dramatiske ulykker og overfall. Andre konsekvenser kan være angst, sosial isolasjon, familieproblemer og økonomiske problemer pga nedsatt arbeidsevne.
Det er også funnet holdepunkter for at mobbing kan føre til fysiske helseplager og da spesielt psykosomatiske plager som hodepine, muskelsmerter, fordøyelsesproblemer o.l. men dette er et område som ikke er tilstrekkelig vitenskapelig undersøkt og dokumentert. 
I denne sammenhengen er det også viktig å huske på at mange mobbeofre får det mye bedre etterhvert som de blir voksne og etablerer sitt eget voksenliv og bygger opp positive erfaringer med andre mennesker. De fleste som har vært utsatt for mobbing går det bra med i voksenlivet selv om de sliter med en del langvarige konsekvenser og ettervirkninger av mobbing.
Og ja, dette kjenner jeg meg dessverre godt igjen i en del av det som står her. Og det er mer. Det verste for min del er at jeg ofte føler meg utenfor i sosiale sammenhenger, særlig der det er en gruppe av mennesker samlet. Jeg er som regel sikker på at jeg ikke er velkommen til å delta. Derfor føles det mest komfortabelt for meg når jeg får en invitasjon til å være med på ting, jeg blir like glad hver gang......;) En annen ting som er en direkte konsekvens av mobbingen, er at jeg har et stort behov/ønske om  å bli "sett", særlig av dem som betyr noe for meg. Og når jeg opplever at de ikke "ser" meg, prøver jeg alt jeg kan på å bli det. Dessverre kan det ofte bli helt feil, og jeg står frustrert og fortvilet  igjen......