Nettet - til glede og forbannelse :)

Er i blogge-modus om dagen, så da får jeg bare benytte anledningen. Kan ikke love at det fortsetter sånn fremover, men det gjenstår å se ;)
I de senere årene har internett tatt mer og mer plass hos de fleste. Selv har jeg nok vært på nett i 14 -15 år, og det har jo bare blitt verre og verre - eller bedre og bedre - alt etter hvordan man ser det - med årene.
Særlig de 5 siste årene da jeg har vært helt utenfor arbeidslivet, har det blitt mye nett på meg. Mange timer hver dag. Etter at jeg opprettet profil på Facebook i 2008, har det tatt helt av ;)  Og ja, det er nok snakk om en form for avhengighet. For jeg merker en form for abstinsens, hvis det av en eller annen grunn går en del timer uten at jeg får sjekket Facebook, eller nettaviser. Samtidig blir jeg nesten stolt av meg selv de gangene jeg klarer å være uten nett noen timer, og jeg setter egentlig stor pris på å komme meg vekk fra den bærbare PC'n min. Bruker også nett en del på mobilen, så noen ganger velger jeg rett og slett å la mobilen ligge igjen hjemme (iallfall når jeg går tur med hundene) eller i bilen (hvis jeg er borte på besøk). Noen ganger når jeg har den med meg når jeg er på besøk, skal jeg innrømme at det er alt for fort gjort å ta den frem for å sjekke Facebook eller annet.  Det er nesten bra at den bruker mye strøm, så det ikke tar så lang tid før den er tom. Enkelte ganger er jeg nok på nettet med mobilen for å beskytte meg selv litt i visse sosiale settinger. Bedre det, enn å si ting man kan komme til å angre på i etterkant ;)
Nettet - og særlig sosiale medier som Facebook, har for mange blitt enda en arena for trakassering og mobbing av andre. Det finnes både mobbere og ofre i alle aldersgrupper, og blant alle deler av befolkningen. Til og med folk som har møtt en del motgang selv i livet, kan utsette andre for direkte hets.Mange ganger kan det virke som folk glemmer at det ofte er de samme menneskene de  treffer i ulike sosiale sammenhenger som de går i strupen på bak skjermen. Det kan noen ganger virke som om dette er enkeltes eneste mål med å være på nett, det å angripe andre. Dette har for min del ført til at jeg har blitt mer forsiktig med hva jeg skriver, særlig på facebook. Og det hender ofte at jeg etter en stund , enten sletter eller redigerer om ting jeg har lagt ut. Det hender også her på bloggen (og også i dette innlegget faktisk)
En annen ulempe med at "alle" er på Facebook, er at veldig mange har blitt veldig mye dårligere til å oppdatere hjemmesider og blogger. Er nok ikke like flink jeg heller lenger, men jeg prøver å skjerpe meg ;) Er litt forundret over hundeoppdrettere som ikke lenger har en oppdatert hjemmeside, men som samtidig klager på at det er så liten interesse fra valpekjøpere ;) Det virker som det er mange som glemmer at det faktisk ikke er alle som er på Facebook, eller nett også for den del.

Nettdating er også noe som har blitt mer og mer vanlig i løpet av årene, og nå er det faktisk den måten de fleste treffer partneren sin på. Selv har jeg også gjort det, første gangen så langt tilbake som i år 2000, den andre gangen i 2003, men vi ble ikke et par før i 2004. Begge disse forholdene varte i relativt kort tid, men det handler nok ikke om hvor vi traff hverandre. Også de siste årene har jeg hatt profil på noen datingsider på nettet, men uten resultat. En del av meg håper fremdeles på å finne mannen i mitt liv, selv om en annen del av meg har innsett at det er stor sannsynelighet for at jeg ender som evig singel ;) Iallfall ser jeg at det å treffe noen på nettet, bare blir mer og mer vanskelig. Nettdating er stadig oftere et tema i nettaviser og andre media, der folk som har forsket litt på feltet, ofte sier det samme som meg. Det er vanskelig og nesten umulig å treffe blink, men det er mulig hvis man er heldig ;)

Men så må jeg selvsagt også dra frem alt det positive med nettet, og med Facebook i særdeleshet. For det er ingen tvil om at det når alt kommer til alt, er absolutt mest positivt å si for min del. Som noen kanskje husker skrev jeg et blogginnlegg om ensomhet for en tid tilbake. For det er en følelse jeg har kjent mye på i årenes løp. Og jeg gjør det nok til tider ennå også, men får ikke så stor plass hos meg lenger, heldigvis. Og mye av æren for det, må jeg nok gi til Facebook. For den har gitt meg mulighet til å finne jeg både gamle venner fra ungdommen og familiemedlemmer som jeg ennå ikke har truffet. Jeg har funnet igjen venner fra ungdomstiden som jeg ikke hadde sett på mer enn 25 år - men som jeg nå har truffet igjen når jeg har vært hjemme i Stavanger..Og noen familiemedlemmer jeg ikke hadde truffet før, har jeg møtt for første gang. Takket være Facebook, har jeg også opplevd at det er enklere å stoppe for å slå av en prat med folk som man kanskje før stort sett bare hilste på i forbifarten. Jeg følger med deg på  Facebook er nok en frase mange av oss har hørt når vi treffer kjente ;) På grunn av chattemuligheten er det jo enkelt å snakke med folk der, og en dag jeg hadde opptelling for moro skyld, fant jeg ut at jeg hadde "pratet" med 7 av vennene mine i løpet av en dag. Og det er jo ofte mye mer enn man rekker ute i virkeligheten ;) Man kommuniserer jo også via kommentarer på bilder og statusoppdateringer, så det er mange en rekker å ha en viss kontakt med hvis man vil. Og jeg er en av dem, jeg har kontakt med mange. Og når jeg ser på vennelisten min, som nå har passert 500 - ser jeg at jeg kjenner utrolig mye folk. For ja - jeg har en del Briardfolk der i forkskjellige deler av verden, men fakta er at jeg kjenner iallfall 400 av vennene mine. Og det er en ganske stor prosentdel, i forhold til mange andre jeg kjenner. For jeg skjønner ikke poenget med å ha en venneliste der 3/4 deler av den er folk man aldri har møtt, eller kommer til å møte....