Æres den som æres bør !

I omgivelser der det veldig ofte finnes mye negativitet, synes jeg det er viktig å være en motpol. Jeg er møkklei skitsnakk, negative karakteristikker og synsinger - mange av dem basert på helt feil grunnlag.
Glad for at jeg selv er i stand til å skille mellom sak og person, og ikke minst mellom hund og eier !!

MEN det var ikke det som var poenget nå ;) Nå er jeg opptatt av ros og positive tilbakemeldinger. For jeg synes faktisk det er veldig viktig ! Derfor gir jeg folk tilbakemelding når jeg synes noe er hyggelig. Takker for en fin samtale, eller for et hyggelig samvær osv. Jeg synes også det er fint å gratulere hverandre med resultatene når man er på utstilling. For meg spiller det  ingen rolle hvor hunden kommer fra - det er hunden i seg selv som er viktig. Og når det gjelder eierene har jeg en enkel regel - oppfører du deg skikkelig mot meg, får du det samme i retur.

En annen ting som jeg er opptatt av i denne sammenhengen er bruk av bilder, særlig på sosiale medier. Jeg synes at den som tar bilder må få honnør for det. Derfor oppgir jeg alltid navnet på fotografen når jeg bruker bilder som andre har tatt. Det er faktisk en del jobb med å ta flere hundre bilder på utstillinger, som jeg selv har gjort i det siste. Ikke nok med at det er slitsomt med mye tråkking og konsentrasjon for å fa tatt de beste motivene, men det er mye etterarbeid med å finne hvilke bilder man skal bruke, og med redigering.
Jeg synes det er hyggelig at folk bruker bildene mine, men ber om at navnet på fotografen blir oppgitt, ellers blir det jo en form for tyveri....

Sterke meninger - ikke alltid like enkelt.......

Tror nok at de fleste som kjenner meg vet at jeg har sterke meninger - om mye ;) Og det er mye jeg reagerer på, både på egne og andres vegne. Noe av det verste jeg vet for eksempel, er urettferdighet. Å se at andre eller meg selv blir urettferdig behandlet, det gjør meg rett og slett provosert. Selv har jeg de siste årene heldigvis blitt så sterk, at jeg rett og slett ikke finner meg i det lenger. Hvis det ikke hjelper å si fra, tar jeg rett og slett hatten min og går - og det har jeg gjort noen ganger i ulike sammenheng.
Noen ganger har jeg behov for å si fra om ting jeg reagerer på, slik at andre får vite, men det er ikke alltid så enkelt - og man blir fort upopulær, og til tider faktisk også et mobbeoffer. For en som har vært utsatt for mobbing gjennom 9 år i barne-og ungdomsskolen, slik jeg har  - blir det tøft.
Derfor hender det oftere og oftere at jeg lar være å si fra om ting, iallfall i det offentlige rom. Legger ut ting og tanker på Facebook for eksempel, men sletter det igjen etter å ha tenkt meg om.
Og dette gjør meg frustrert. Frustrert over å ikke få lov til å mene det jeg vil, og skrive det jeg vil - uten å bli skutt i fillebiter.
For å spør meg hva jeg egentlig mener når folk er usikre på det, det er tydeligvis farlig. Skyt først og spør siden, er nok det de aller fleste gjør ;) Hurra for dem som ikke gjør det, forresten ;)
Men nå har jeg funnet en løsning, tror jeg ;) Og det er å bruke bloggen litt oftere når jeg har noe på hjertet ;)

I tenkeboksen ;)

"Du tenker for mye" er en setning jeg ofte får høre. Og ja, det er helt sikkert sant - jeg tenker for mye. Siden jeg er alene, er det også sånn at jeg går mye alene med tankene. Joda jeg har venner, men de kjenner ikke mine innerste tanker på samme måte som en partner ville gjort. Akkurat dette er nok det jeg savner aller mest i den single hverdagen, en å prate med som lytter, støtter og som kan gi meg tilbakemelding når tankene er på feil vei ;)
Denne gangen dreier tankene seg om hva som er fornuftig å bruke tid på. Og det handler om det frivillige organisasjonsarbeidet jeg holder på med. Dette arbeidet gir meg mye, og er for meg en måte å holde meg aktiv på - noe som er helt nødvendig. Men i det siste har jeg stilt meg spørsmålet om det er verdt å fortsette der jeg føler jeg ikke har betydning. For min del er mye av motivasjonen for å delta i frivillig arbeid at jeg ønsker å være en del av et fellesskap, og at det jeg gjør har betydning. De som er flinkest til å få meg til å føle nettopp dette, er folkene som er med i og rundt Vikingskipets Venner. Så der kommer jeg til å fortsette så lenge helsa holder (hvis jeg ikke av en eller annen grunn skulle finne på å flytte fra Hedemarken).
Det er spesielt to av tingene jeg holder på med, som gjør at jeg er i tenkeboksen. Og det er hund og politikk.
Hund kommer jeg alltid til å ha, og Briard så lenge som mulig ;) Venter nå på at Ingela skal bestemme seg for hanhund til Kajsa, og går alt etter planen får jeg en hund til ved juletider. For meg er det alt for lite med en hund, så jeg kan nesten ikke vente ;) Med Millie blir det på grunn av hoftene hennes, en del mindre aktivitet enn det jeg hadde planlagt. I vinter har jeg sett at hun har hatt problemer med å bevege seg skikkelig på (glatte) gulv, og premieringen har blitt deretter. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg ikke kommer til å stille henne noe særlig inne mer. Da faller også eventuelle lydighetskonkurranser inne bort. Har ikke bestemt meg for om jeg skal konkurrere noe med henne i LP i det hele tatt, men jeg hadde håpet å få tatt appellmerket på henne iallfall. Kurset vi begynte på i juli i fjor, er faktisk ikke ferdig ennå - men det har vært pause der siden oktober.
Jeg har sittet i styret i Norsk Briarklubb i 9 år nå - siden 2005. For første gang er jeg i tvil om jeg skal si ja til gjenvalg. Det er noen av vennene mine som mener at klubben fortsatt har bruk for kompetansen min og kunnskapen jeg sitter på etter 25 år med rasen. Den største bekymringen min for å gå ut av styret nå, er at det blir verre å få med seg hva som skjer med den flotte rasen vår. For engasjementet for briarden blir nok aldri borte, styreplass eller ei.
For en stund tilbake falt endelig ting helt på plass, og jeg tok avgjørelsen om at der er Schapendoes som blir rase nr 2. Dette er en rase jeg har fulgt med på i ca 10 år. Ble litt usikker på den, da jeg hørte om flere som hadde hatt ulike problemer med hundene sine, men etter å ha undersøkt litt fant jeg ut at det ikke er rasen som er problemet, men individer i rasen. Akkurat som med briard. På grunn av individer som det oppstår ulike problemer med, blir hele rasen stemplet. En uheldig tankegang spør du meg ;)
Egentlig var planen å få meg schapendoes når Luna var borte, men siden jeg får erstatning i form av en ny valp hos Ingela på grunn av Millie's hofter, må Schapendoesen vente en stund til ;) I mellomtiden får jeg en unik mulighet til å bli kjent med rasen gjennom nestledervervet i klubben. Der er jeg også med i avlsrådet.

Og så er det politikken - igjen ;) Det er ikke lett å finne plassen sin der. Rollen min i Gaupen Arbeiderlag er ikke noe problem, der er jeg nestleder og sekretær. I det siste har jeg også deltatt på medlemsmøte, og noen kurskvelder i Ringsaker Arbeiderparti, og der er det verre. Uansett hvor mye jeg prøver, så føler jeg meg ikke hjemme. Det hadde nok hjulpet om noen hadde sagt at jeg trengtes, men så langt har ingen sagt det. Faktisk vært lettere å føle seg velkommen de gangene jeg har deltatt på ting i regi av fylkespartiet.
Derfor er jeg også i tankeboksen når det gjelder engasjementet i politikken, utover lokallaget. At jeg er sosialdemokrat, sitter i ryggmargen, sånn er det bare. Nå går vi i mot et kommune-og fylkestingvalg i 2015, og jeg tenker en del på hvordan jeg skal forholde meg til det. Lederen i lokallaget har sendt forslag på meg til valgkomitéen i fylkespartiet, men det skal nok veldig mye til om jeg blir tatt i betrakning der. Har tidligere selv gitt signaler på at jeg ønsker å står på partilista til kommunevalget, men der er jeg både usikker på om partiet vil ha meg - og usikker på om jeg vil...

Tøffe tider

Inspirert av en venninne som har begynt å blogge og som skriver kjempebra, fant jeg ut at det var på tide å oppsummere litt fra de siste 8 månedene. De har vært tøffe, men fordi jeg befinner meg på et veldig bra sted mentalt, har jeg kommet igjennom dem på en måte som jeg faktisk er stolt av ;)

Det startet i juli, da jeg måtte ta avskjed med min kjære Wilma. Etter at hun fikk diagnosen EPI i mai 2012, ble hun aldri den samme igjen fysisk og når det oppsto en akutt forverring i helsetilstanden, hadde jeg ikke noe annet valg enn å la henne få slippe.
I august var det fotografering av hoftene og albuene til Millie som sto på programmet, og jeg fikk meg en ny trøkk når hun fikk diagnosen HD E (sterk grad) med markerte forkalkninger på begge sider.  Selv om jeg fikk mye trøst på Facebook, er det ingen tvil om at det er snakk om mer enn en diagnose på et papir. Drømmen om å ha et kull på henne hos oppdretteren gikk i knas, og det er også mange andre ting som må revurderes. Både aktiviteter og hvor mye utstillinger vi skal satse på er ting som stadig dukker opp i tankene. Det viktigste for meg er at hun ikke lider, og jeg har lovet både meg selv og henne at hun skal få slippe før hun lider for mye.

I august flyttet moren min på sykehjem og ca 1 måned senere dro jeg til Stavanger for å rydde og tømme leiligheten hennes. Jeg ble der i over 3 uker, og de siste 10 dagene jobbet jeg stort sett 12 timer i døgnet. Hadde god hjelp av venner som stilte opp, men det var tungt å stå med hele ansvaret alene. Det ble oktober før jeg var tilbake på Hedmarken.

På årsmøte til Ringsaker Arbeiderparti i februar fjor ble jeg valgt inn som studieleder, noe som jeg så på som en stor ære. Men det er hardt å komme inn som fersking i et så "tungt" verv, og jeg forsto tidlig i høst at jeg ikke hadde det som skal til for å mestre det. Jeg opplevde også et par ganger å bli snakket til på en måte   som jeg ikke forventet fra partifeller,  det gjorde beslutningen om å trekke seg forholdsvis enkel. Men det var uansett en belastning, som jeg gjerne skulle ha vært foruten. Jeg ønsker fremdeles å bidra for partiet, men må finne en måte å gjøre det på som fungerer.

I november ble Luna akutt alvorlig syk  og på dagen 4 måneder etter at jeg mistet Wilma, måtte jeg ta avskjed med min sorte klippe. Hun manglet halvannen måned på 11 år. Det startet med diaré, med påfølgende dramatisk forverring i allmenntilstanden. Når vi kom til dyrlegen hadde hun en blodprosent på 16,2. Det ble tatt diverse blodprøver, og de konkluderte med at hun hadde fått en sykdom som innebærer at de hvite blodlegemene spiser opp de røde. Når dyrlegen sa at hvis jeg tok henne med hjem, kom hun mest sannsynelig til å dø siden hun var så dårlig, var det "bare" å ta farvel.

Som de fleste vet så er jeg uføretrygdet på grunn av fibromyalgi. Med jeg har i flere år tenkt på at jeg skulle prøve å jobbe litt gjennom NAV sitt tiltak VTA - Varig Tilrettelagt Arbeid. Tok kontakt med NAV i november, og var også på møte med Providor. Dette er en attføringsbedrift i Brumunddal. Jeg begynte å jobbe den 13. januar, og skulle jobbe 50 %, det vil si 19 timer i uka på avdelingen for Reklametrykk, mest med kontorrelaterte oppgaver. Jeg fikk beskjed om at for å være kvalifisert for tiltaket, måtte jeg jobbe 50 % og selv om jeg startet som hospitant, var reglene de samme som for VTA.  Den første uken klarte jeg å jobbe som jeg skulle. 9 - 14 mandag, tirsdag, onsdag og 9 - 13 på torsdag. På torsdag ettermiddag og fredag hadde jeg veldig vondt i kroppen, men det kom seg etter hvert gjennom helgen. Gikk på jobb som normalt på mandag og tirsdag, men da kom smertene for fullt. Verket som besatt og bestemte meg for å bli hjemme på onsdagen. På tirsdag kveld fikk jeg også et slags illebefinnende, som jeg i ettertid har forstått var det første blodtrykks- eller blodsukkerfallet. Symptomene på disse er nemlig veldig like. Hadde flere sånne de nærmeste dagene, men jeg dro allikevel på hundeutstilling på Hellerudsletta den påfølgende helgen. Hadde et par følinger av ubehag på lørdagen, men ikke verre enn at jeg tok sjansen på å dra avgårde på søndags morgen også.
Etter å ha vært i  ringen og i bilen igjen med Millie, tok jeg meg en runde i utstillingshallen men på vei ut ble jeg dårlig. Det kjentes ut som om jeg skulle besvime, og jeg fant ut at for å unngå å gå rett i betonggulvet var det viktig å finne noe å støtte seg på. Jeg tok sikte på en betongsøyle, siden jeg så at det var noen folk i nærheten. Disse opplevde det som om jeg kom med hode først i retning betongsøylen, så de tok tak i meg og spurte om jeg trengte hjelp. Og det gjorde jeg jo ;) Evig takknemlig for at det fremdeles finnes sånne folk !! De hentet vann til meg, og fikk etterhvert også tak i en sykepleier som mente at jeg trengte mat og drikke, og som hentet brus, vaffel og klementin til meg. Jeg ble sittende der i 2 timer, før jeg følte meg såpass at jeg tok sjansen på å kjøre hjem selv. Jeg hadde de jeg leier hus av i bakhånd, siden de var på vei hjem fra Oslo ikke så langt etter meg.
Dagen etterpå dro jeg til legen, som konkluderte med at jeg hadde hatt et blodtrykksfall. Men etter å ha konferert med ham, måtte jeg bare innse at helsen min er så dårlig at det ikke er mulig for meg å være i jobb. I etterpåklokskapens lys skulle jeg selvsagt aldri ha startet på 50 %. Jeg forsto etterpå at det kunne vært mulig å starte på et mindre antall timer, for så å komme opp på 50 % etterhvert. Men å klare det er nok i mitt tilfelle urealistisk.

Etter å ha vært mye i ro i et par-tre uker begynte jeg å føle meg stadig bedre, og jeg skulle begynne å gå tur med Millie igjen. Men på dag 2 er uhellet ute, og 400 meter hjemmefra går jeg i bakken. Hadde på meg brodder, men der jeg datt var det nok is som snøen ikke hadde festet seg skikkelig fast i.. Det var et stygt fall, så jeg fryktet det verste. Heldigvis kom det relativt fort folk forbi som stoppet for å hjelpe. Et eldre ektepar fikk meg hjem, og en nabo som har briard og som kom forbi, kom etter med Millie. Heldigvis var det bare den høyre ankelen som var skadet og når en venninne kjørte meg på legevakten, fattet de mistanke om et brudd. Turen gikk videre til Elverum Sykehus for røntgen og gipsing. Dette var den 13. februar, og jeg kunne se frem mot 6 uker på krykker. Men med en kropp som er direkte muskelsvak og med en ekstremt dårlig balanse var jeg veldig skeptisk. Og jeg fikk rett, allerede på dag 2 holdt jeg på å gå på trynet rett og slett ;) Derfor tok jeg raskt tak og fikk låne både dusjstol og en underarmsrullator. Både den og en kontorstol med hjul som jeg hadde fra før, har vært gode hjelpemidler i de ukene som har gått. Og vær sikker, denne opplevelsen har fått meg til å forstå at jeg bare har ett valg - jeg må begynne å trene ;)

I løpet av de siste par årene har jeg også tatt et valg når det gjelder mennesker jeg har hatt rundt meg. Jeg har valgt å holde meg unna de som har fått meg til å føle meg verdiløs, de som rett og slett ikke vil meg godt. For jeg har heldigvis funnet ut at jeg er mer enn bra nok på alle sett og vis - selv om jeg heldigvis ikke er perfekt ;)

En resept som virker :)

Legger ved et par sitater som jeg har funnet på Facebook, og som passer veldig godt med tanke på noen valg jeg har tatt i løpet av de siste par årene når det gjelder andre mennesker.....

Hva tenker du på ?

Spørsmålet "Hva tenker du på ?" er noe som står på linja for statusoppdatering på Facebook - det er nok et sterkt ønske fra de som står bak nettstedet at flest mulig av oss skal dele våre tanker - og det gjør jeg relativt ofte. For ja - det er vel ingen hemmelighet at jeg bruker en god del tid på Facebook. Der har jeg funnet igjen både slekt - og venner fra ungdommen. Takket være Facebook har jeg både arrangert slektstreff og tatt opp igjen kontakten med venner fra Stavanger.
Men det er ikke bare positivt med et sånn nettsted. For mange fremstår som en helt annen der enn ute i "real life". Mens de kan angripe deg på nett, kan de - hvis du treffer dem på gata eller et annet sted, være hyggelige og slå av en vennlig prat. Og noen ganger er det omvendt - hyggelige kommentarer og likes på Facebook, mens de går rett forbi deg på gata. Det er da jeg innser at mennesker er det nesten håpløst å forstå seg på ;) Selv er jeg den samme - om det er bak eller foran skjerm, tastatur, nettbrett, mobil or whatever ;)
Og som person er jeg åpen og ærlig. Antagelig FOR ærlig, og det blir jeg hardt straffet for. MEN jeg er ikke den som sier noe med SKJULT MOTIV, og det provoserer meg kraftig de gangene folk tillegger meg motiver jeg IKKE har. Sånn som her om dagen når jeg kommenterte et innlegg i en Facebook-gruppe jeg er med i. Der skrev jeg en ren fakta-opplysning, hvorpå en kar fløy i strupen på meg og mente at jeg slengte dritt. Dette trigget meg veldig, og jeg la ut noe om det på min egen Facebook-status. Det førte til flere kommentarer fra noen på vennelista mi som er med i den gruppen der den første kommentaren kom, og konklusjonen som ble trukket var at jeg var spydig. Hvordan i himmelens navn kan det å være ærlig bli forvekslet med  å være spydig ? Beklager, men det forstår jeg ikke.... Det ble også kritisert at jeg i det hele tatt la ut noe om det på min egen Facebook-vegg, og det fikk meg til å tenke. Skal det være sånn at man ikke kan få skrive det man føler for på Facebook uten å måtte forsvare seg ?  Ser at det er mange som reagerer på en eller annen måte hvis de ser ting de ikke liker. Men ærlig talt, da har du flere valg. Det er mange måter å beskytte seg selv fra det man ikke vil se eller lese der inne.Du kan detaljstyre vennelisten din på en slik måte at enkelte ikke trenger å se noe av det du deler. Det hender at jeg også benytter meg av den muligheten. Du kan også slette folk fra vennelisten din, hvis du plages - men da kan du ikke klage i ettertid på at du ikke har fått sett hva vedkommende skriver.  Er det noen som virkelig irriterer deg,kan du også blokkere dem - så slipper du å se noe til dem i det hele tatt ;)
Det er tydelig at man BØR tenke seg om før man legger ting ut på Facebook. Og det har jeg blitt mye flinkere til, for å spare meg selv. Det hender at jeg legger ut status-oppdateringer som jeg sletter etterpå. Men samtidig har jeg tenkt mer og mer på i det siste, at det er for gale at andre folks oppfatninger skal få meg til å endre meg. Folk som har kjent meg lenge, vet at jeg alltid har vært åpen og ærlig - det er en del av min identitet rett og slett.
En annen tanke som slår meg, er at vi har blitt dårligere til å snakke direkte til hverandre etter at Facebook ble allemannseie. Hva med å ta kontakt med vedkommende direkte når du leser noe du reagerer på og hvis du føler deg usikker på hva vedkommende mener ? Det er mye bedre enn å trekke forhastede konklusjoner. Selv har jeg gjort det i noen situasjoner, og da har sakene løst seg på beste vis.
For uansett så kan aldri Facebook eller andre sosiale medier erstatte menneskelig kontakt - selv om det mange ganger føles sånn ;)

God gammeldags folkeskikk.......

 De fleste som kjenner meg, vet at jeg driver med frivillig organisasjonsarbeid på flere arenaer, og det har jeg gjort i MANGE år. Det begynte i ungdommen med verv som tillitsmann i 3.klasse på videregående, og verv i Stavanger AUF. Hadde en lang pause i mitt voksne liv, men fra 1996 har jeg hatt en god del verv i forskjellige type organisasjoner. Var blant annet med som frivillig i Storhamar Hockey i 7 sesonger, og er fremdeles med i styret i Norsk Briard Klubb - der har jeg vært i 8 år nå.
Alle vet at organisasjons-Norge er avhengig av at det finnes sånne som meg - å gjøre noe på frivillig basis uten å få betaling for det, er en utdøende aktivitet i Norge.
Derfor er jeg veldig opptatt av hvordan mennesker oppfører seg mot andre, nettopp i denne typen miljøer - uansett hva slags type aktiviteter det dreier seg om. Og jeg ser stadige eksempler på at det er mange mennesker rundt omkring i organisasjons-Norge som burde hatt et kurs i ren og skjær folkeskikk. De bruker metoder og har en oppførsel som rett og slett gjør meg kvalm. Så kvalm at jeg ved noen anledninger de siste årene rett og slett har valgt å trekke meg fra verv jeg i utgangspunktet har vært veldig glad for å få, og som jeg har gledet meg til å bidra i. Har ved flere av disse anledningene lurt på om det er meg det er noe galt med siden jeg reagerer så sterkt, men har gjennom gode samtaler med andre forstått at jeg har gjort de riktige valgene. For nei, jeg synes ikke det skal være en byrde å drive med organisasjonsarbeid - det skal derimot være noe man finner glede ved.

Det siste vervet som jeg har valgt å si fra meg, er vervet som studieleder i Ringsaker Arbeiderparti, som jeg ble valgt til på årsmøte der tidligere i år. Årsaken er sammensatt, men det handler blant annet om enkelte menneskers oppførsel. Det virker som om en sentral plass i lokalpartiet for enkelte betyr at de kan tråkke på andre som de vil. Det handler også om at jeg ikke har noe nettverk i kommunepartiet - jeg "synger" rett og slett ikke med "de rette ulvene".
Jeg er også usikker på om jeg har de rette egenskapene som skal til for å ha noe å gjøre i politikken.For meg har møte med partiet i voksen alder vært mye tøffere enn jeg trodde, og jeg skulle mange ganger ønske at jeg hadde en mentor - en som hadde erfaring, og som jeg kunne "spille ball med " ved behov. Tror en slags type fadderordning ville vært en bra ting for å få flere aktive medlemmer i partipolitikk generellt. Samtidig kjenner jeg på en annen følelse - en følelse som har våknet til liv igjen nå etter valget. Jeg er sosialdemokrat, og det er jeg med hele meg - det definerer rett og slett hvem jeg er ! Og det føles egentlig ganske meningsløst å kjenne på at jeg ikke skal få bidra. Bidra med det jeg er god på, selv om jeg ikke helt hva det er politisk ennå. Jeg vet bare at Arbeiderpartiet er MITT parti, og at partiprogrammet er MITT politiske ståsted, selv om jeg langt fra er enig i alt som står der.......