Personlig.....

De fleste som kjenner meg vet at jeg er en åpen og ærlig person. Det har jeg tenkt å være i dette innlegget også, og det er MITT  valg. Hvordan du tenker og føler mens du leser, det er DITT valg. Livet består stort sett av å ta valg, og nå får du ett.... Du kan også velge å la være og lese, det har du også rett til......
Alle har vi sterke og svake sider, og jeg skal denne gangen fortelle om en av mine svake sider. Men på en annen måte er den kanskje ikke så svak siden jeg våger å fortelle om den....
Men saken er at jeg føler meg ENSOM. Sånn, der er det sagt.... Dette er en tilstand som dukker opp hos meg i de periodene det er temmelig tomt i avtaleboken, og det er det nå om dagen. Dette beror på at jeg tilbringer mesteparten av tiden alene. Joda, jeg har selskap i de to flotte firbente, men det kan ikke erstatte menneskelig kontakt. Og jeg må innrømme at dagene iblant kan bli tunge. Derfor betydde alle gratulasjonene jeg fikk på Facebook i anledning 45 års dagen min, uendelig mye.
Jeg har jo også fått kontakt med masse familie på min fars side gjennom FB, og dette er mennesker som jeg virkelig håper å bli kjent med etterhvert. Mange av dem bor i Hønefoss-området, og det er jo ikke langt....
Må jo ile til og si at jeg setter STOR pris på de vennene jeg har. Men vil nok si at jeg har en haug med bekjente, men ikke så mange nære venner. Noen synes jeg faktisk det er vanskelig å definere, ikke alltid så lett å definere om man er venner eller bekjente.....Noen ønsker man å være venn med, men det er jo ikke alltid gjengjeldt. Og noen ønsker man ikke å ha som venn i det hele tatt.... Ikke enkel den der...

En annen ting som gjør at jeg kjenner meg ensom, er jo at jeg er singel og barnløs. Det siste er helt greit, så er det sagt. Mye verre for dem som ønsker seg barn, og ikke har fått. Jeg har aldri hatt et stort ønske om egne barn, og det er MITT valg. Når det gjelder det å være singel, så er ikke det et valg jeg har tatt. Jeg ønsker meg en kjæreste, det er ingen tvil om det. Men ikke for enhver pris, jeg er heller alene enn i et forhold som ikke fungerer.

Det hjelper jo heller ikke på ensomhetsfølelsen at man står utenfor arbeidslivet. Det å ha en jobb å gå til er kjempeviktig, og det av helt andre grunner enn det okonomiske. Det å ha forpliktelser og å være del av et arbeidsmiljø, er gull verdt. Så alle dere som jobber, vær glad for hva dere har... Men ikke for enhver pris her heller.... Er det grunner til at man ikke trives der man er, eller at helsen ikke er på topp, bør man tenke over situasjonen, mener nå jeg....For egen del er det jo helsen som er årsaken til at jeg ikke jobber, og det er ikke noe jeg har valgt selv. Er midlertidig ufør ut 2011, så får vi se hvordan det blir etterhvert. Drømmen er å kunne finne noe å holde på med, om det så bare hadde vært 2 timer pr dag. Når/hvis jeg kommer over på varig trygd, blir det lettere å komme seg inn i en attføringsbedrift tror jeg. Frisk nok til å fungere i det vanlige arbeidslivet igjen blir jeg nok aldri dessverre. Sånn er min fibromyalgi.....

Ellers så vet jeg jo at denne følelsen går over igjen når jeg har litt mer å henge fingrene i utenfor heimen. Har heldigvis evnen til å glede meg over det som ligger frem i tid. Men jeg er et utålmodig menneske, så det skulle helst ha skjedd i går.....