Inspirert av en venninne som har begynt å blogge og som
skriver kjempebra, fant jeg ut at det var på tide å oppsummere litt fra de
siste 8 månedene. De har vært tøffe, men fordi jeg befinner meg på et veldig
bra sted mentalt, har jeg kommet igjennom dem på en måte som jeg faktisk er
stolt av ;)
Det startet i juli, da jeg måtte ta avskjed med min kjære
Wilma. Etter at hun fikk diagnosen EPI i mai 2012, ble hun aldri den samme
igjen fysisk og når det oppsto en akutt forverring i helsetilstanden, hadde jeg
ikke noe annet valg enn å la henne få slippe.
I august var det fotografering av hoftene og albuene til Millie som sto på programmet, og jeg fikk meg en ny trøkk når hun fikk diagnosen HD E (sterk grad) med markerte forkalkninger på begge sider. Selv om jeg fikk mye trøst på Facebook, er det ingen tvil om at det er snakk om mer enn en diagnose på et papir. Drømmen om å ha et kull på henne hos oppdretteren gikk i knas, og det er også mange andre ting som må revurderes. Både aktiviteter og hvor mye utstillinger vi skal satse på er ting som stadig dukker opp i tankene. Det viktigste for meg er at hun ikke lider, og jeg har lovet både meg selv og henne at hun skal få slippe før hun lider for mye.
I august var det fotografering av hoftene og albuene til Millie som sto på programmet, og jeg fikk meg en ny trøkk når hun fikk diagnosen HD E (sterk grad) med markerte forkalkninger på begge sider. Selv om jeg fikk mye trøst på Facebook, er det ingen tvil om at det er snakk om mer enn en diagnose på et papir. Drømmen om å ha et kull på henne hos oppdretteren gikk i knas, og det er også mange andre ting som må revurderes. Både aktiviteter og hvor mye utstillinger vi skal satse på er ting som stadig dukker opp i tankene. Det viktigste for meg er at hun ikke lider, og jeg har lovet både meg selv og henne at hun skal få slippe før hun lider for mye.
I august flyttet moren min på sykehjem og ca 1 måned senere
dro jeg til Stavanger for å rydde og tømme leiligheten hennes. Jeg ble der i
over 3 uker, og de siste 10 dagene jobbet jeg stort sett 12 timer i døgnet.
Hadde god hjelp av venner som stilte opp, men det var tungt å stå med hele
ansvaret alene. Det ble oktober før jeg var tilbake på Hedmarken.
På årsmøte til Ringsaker Arbeiderparti i februar fjor ble
jeg valgt inn som studieleder, noe som jeg så på som en stor ære. Men det er
hardt å komme inn som fersking i et så "tungt" verv, og jeg forsto
tidlig i høst at jeg ikke hadde det som skal til for å mestre det. Jeg opplevde også et par ganger å bli snakket til på en måte som jeg ikke forventet fra partifeller, det gjorde beslutningen om
å trekke seg forholdsvis enkel. Men det var uansett en belastning, som jeg
gjerne skulle ha vært foruten. Jeg ønsker fremdeles å bidra for partiet, men må finne en måte å gjøre det på som fungerer.
I november ble Luna akutt alvorlig syk og på dagen 4 måneder etter at jeg mistet
Wilma, måtte jeg ta avskjed med min sorte klippe. Hun manglet halvannen måned
på 11 år. Det startet med diaré, med påfølgende dramatisk forverring i
allmenntilstanden. Når vi kom til dyrlegen hadde hun en blodprosent på 16,2.
Det ble tatt diverse blodprøver, og de konkluderte med at hun hadde fått en
sykdom som innebærer at de hvite blodlegemene spiser opp de røde. Når dyrlegen
sa at hvis jeg tok henne med hjem, kom hun mest sannsynelig til å dø siden hun
var så dårlig, var det "bare" å ta farvel.
Som de fleste vet så er jeg uføretrygdet på grunn av
fibromyalgi. Med jeg har i flere år tenkt på at jeg skulle prøve å jobbe litt gjennom NAV sitt tiltak VTA - Varig Tilrettelagt Arbeid. Tok kontakt med NAV i
november, og var også på møte med Providor. Dette er en attføringsbedrift i
Brumunddal. Jeg begynte å jobbe den 13. januar, og skulle jobbe 50 %, det vil si 19 timer i uka på avdelingen for
Reklametrykk, mest med kontorrelaterte oppgaver. Jeg fikk beskjed om at for å
være kvalifisert for tiltaket, måtte jeg jobbe 50 % og selv om jeg startet som
hospitant, var reglene de samme som for VTA. Den første uken klarte jeg å jobbe som jeg
skulle. 9 - 14 mandag, tirsdag, onsdag og 9 - 13 på torsdag. På torsdag
ettermiddag og fredag hadde jeg veldig vondt i kroppen, men det kom seg etter
hvert gjennom helgen. Gikk på jobb som normalt på mandag og tirsdag, men da kom
smertene for fullt. Verket som besatt og bestemte meg for å bli hjemme på
onsdagen. På tirsdag kveld fikk jeg også et slags illebefinnende, som jeg i
ettertid har forstått var det første blodtrykks- eller blodsukkerfallet.
Symptomene på disse er nemlig veldig like. Hadde flere sånne de nærmeste dagene,
men jeg dro allikevel på hundeutstilling på Hellerudsletta den
påfølgende helgen. Hadde et par følinger av ubehag på lørdagen, men ikke verre
enn at jeg tok sjansen på å dra avgårde på søndags morgen også.
Etter å ha vært i ringen og i bilen igjen med Millie, tok jeg meg en runde i utstillingshallen men på vei ut ble jeg dårlig. Det kjentes ut som om jeg skulle besvime, og jeg fant ut at for å unngå å gå rett i betonggulvet var det viktig å finne noe å støtte seg på. Jeg tok sikte på en betongsøyle, siden jeg så at det var noen folk i nærheten. Disse opplevde det som om jeg kom med hode først i retning betongsøylen, så de tok tak i meg og spurte om jeg trengte hjelp. Og det gjorde jeg jo ;) Evig takknemlig for at det fremdeles finnes sånne folk !! De hentet vann til meg, og fikk etterhvert også tak i en sykepleier som mente at jeg trengte mat og drikke, og som hentet brus, vaffel og klementin til meg. Jeg ble sittende der i 2 timer, før jeg følte meg såpass at jeg tok sjansen på å kjøre hjem selv. Jeg hadde de jeg leier hus av i bakhånd, siden de var på vei hjem fra Oslo ikke så langt etter meg.
Dagen etterpå dro jeg til legen, som konkluderte med at jeg hadde hatt et blodtrykksfall. Men etter å ha konferert med ham, måtte jeg bare innse at helsen min er så dårlig at det ikke er mulig for meg å være i jobb. I etterpåklokskapens lys skulle jeg selvsagt aldri ha startet på 50 %. Jeg forsto etterpå at det kunne vært mulig å starte på et mindre antall timer, for så å komme opp på 50 % etterhvert. Men å klare det er nok i mitt tilfelle urealistisk.
Etter å ha vært mye i ro i et par-tre uker begynte jeg å føle meg stadig bedre, og jeg skulle begynne å gå tur med Millie igjen. Men på dag 2 er uhellet ute, og 400 meter hjemmefra går jeg i bakken. Hadde på meg brodder, men der jeg datt var det nok is som snøen ikke hadde festet seg skikkelig fast i.. Det var et stygt fall, så jeg fryktet det verste. Heldigvis kom det relativt fort folk forbi som stoppet for å hjelpe. Et eldre ektepar fikk meg hjem, og en nabo som har briard og som kom forbi, kom etter med Millie. Heldigvis var det bare den høyre ankelen som var skadet og når en venninne kjørte meg på legevakten, fattet de mistanke om et brudd. Turen gikk videre til Elverum Sykehus for røntgen og gipsing. Dette var den 13. februar, og jeg kunne se frem mot 6 uker på krykker. Men med en kropp som er direkte muskelsvak og med en ekstremt dårlig balanse var jeg veldig skeptisk. Og jeg fikk rett, allerede på dag 2 holdt jeg på å gå på trynet rett og slett ;) Derfor tok jeg raskt tak og fikk låne både dusjstol og en underarmsrullator. Både den og en kontorstol med hjul som jeg hadde fra før, har vært gode hjelpemidler i de ukene som har gått. Og vær sikker, denne opplevelsen har fått meg til å forstå at jeg bare har ett valg - jeg må begynne å trene ;)
Etter å ha vært i ringen og i bilen igjen med Millie, tok jeg meg en runde i utstillingshallen men på vei ut ble jeg dårlig. Det kjentes ut som om jeg skulle besvime, og jeg fant ut at for å unngå å gå rett i betonggulvet var det viktig å finne noe å støtte seg på. Jeg tok sikte på en betongsøyle, siden jeg så at det var noen folk i nærheten. Disse opplevde det som om jeg kom med hode først i retning betongsøylen, så de tok tak i meg og spurte om jeg trengte hjelp. Og det gjorde jeg jo ;) Evig takknemlig for at det fremdeles finnes sånne folk !! De hentet vann til meg, og fikk etterhvert også tak i en sykepleier som mente at jeg trengte mat og drikke, og som hentet brus, vaffel og klementin til meg. Jeg ble sittende der i 2 timer, før jeg følte meg såpass at jeg tok sjansen på å kjøre hjem selv. Jeg hadde de jeg leier hus av i bakhånd, siden de var på vei hjem fra Oslo ikke så langt etter meg.
Dagen etterpå dro jeg til legen, som konkluderte med at jeg hadde hatt et blodtrykksfall. Men etter å ha konferert med ham, måtte jeg bare innse at helsen min er så dårlig at det ikke er mulig for meg å være i jobb. I etterpåklokskapens lys skulle jeg selvsagt aldri ha startet på 50 %. Jeg forsto etterpå at det kunne vært mulig å starte på et mindre antall timer, for så å komme opp på 50 % etterhvert. Men å klare det er nok i mitt tilfelle urealistisk.
Etter å ha vært mye i ro i et par-tre uker begynte jeg å føle meg stadig bedre, og jeg skulle begynne å gå tur med Millie igjen. Men på dag 2 er uhellet ute, og 400 meter hjemmefra går jeg i bakken. Hadde på meg brodder, men der jeg datt var det nok is som snøen ikke hadde festet seg skikkelig fast i.. Det var et stygt fall, så jeg fryktet det verste. Heldigvis kom det relativt fort folk forbi som stoppet for å hjelpe. Et eldre ektepar fikk meg hjem, og en nabo som har briard og som kom forbi, kom etter med Millie. Heldigvis var det bare den høyre ankelen som var skadet og når en venninne kjørte meg på legevakten, fattet de mistanke om et brudd. Turen gikk videre til Elverum Sykehus for røntgen og gipsing. Dette var den 13. februar, og jeg kunne se frem mot 6 uker på krykker. Men med en kropp som er direkte muskelsvak og med en ekstremt dårlig balanse var jeg veldig skeptisk. Og jeg fikk rett, allerede på dag 2 holdt jeg på å gå på trynet rett og slett ;) Derfor tok jeg raskt tak og fikk låne både dusjstol og en underarmsrullator. Både den og en kontorstol med hjul som jeg hadde fra før, har vært gode hjelpemidler i de ukene som har gått. Og vær sikker, denne opplevelsen har fått meg til å forstå at jeg bare har ett valg - jeg må begynne å trene ;)
I løpet av de siste par årene har jeg også tatt et valg når
det gjelder mennesker jeg har hatt rundt meg. Jeg har valgt å holde meg unna de
som har fått meg til å føle meg verdiløs, de som rett og slett ikke vil meg godt. For jeg har heldigvis funnet ut at jeg er mer
enn bra nok på alle sett og vis - selv om jeg heldigvis ikke er perfekt ;)
