Inspirasjon - eller mangel på sådan.......

For å trene lydighet eller bruks for den del, må jeg ha inspirasjon. Jeg må føle at det er givende å trene, både for meg selv og de firbente. Hva som gir meg det er ikke lett å svare på, men jeg vet iallefall at det går veldig i bølgedaler. I perioder synes jeg det er kjempekjekt å trene, og da setter jeg meg mål om både å konkurrere og om å få opprykk. Dette har i de siste månedene handlet om lydigheten for Wilma og meg. At Wilma har stort potensiale i lydighet vet jeg, det er ikke der det ligger. Og konkurransen for noen uker side som gikk elendig har jeg også lagt bak meg. MEN jeg har mistet gløden igjen for å trene. Har hatt et par økter her hjemme i løpet av de siste 3 ukene, det er alt. Etter forrige konkurranse gjorde jeg meg noen tanker for hvordan jeg skulle legge opp treningen videre, men det har bare blitt med tanken. Det hadde egentlig ikke vært så farlig, hvis det ikke var for at jeg har meldt oss på en ny konkurranse...... Vi skal i ilden igjen lørdag 13 august... Sånn jeg føler det akkurat nå, blir nok det den siste konkurransen for oss. Vet ærlig talt ikke lenger om jeg har det som skal til for å bli en god nok konkurranse-utøver.. Skulle gjerne hatt noen som kunne gi meg en dytt i blant, men det ser dessverre ut til å være ønsketenkning.....

Hvor var du ?

Hvor var du om ettermiddagen fredag 22 juli 2011 ? Hvor var du når bomben eksploderte i Regjeringskvartalet og når skuddene falt på Utøya ? Dette er spørsmål som helt sikkert kommer til å være på alles lepper i årene fremover. Og de aller fleste av oss vil nok huske hvor vi var for resten av livet.
Selv satt jeg i bil sammen med Signe og Grethe,naboene mine. Vi var på vei hjem fra Långflon, og som vanlig satt jeg og sjekket nyhetene på mobiltelefonen. VGnett meldte at det hadde vært en eksplosjon i Oslo, og vi var raske med å sette på radioen, for å få vite mer. Jeg var ganske rask med å si at dette nok måtte være en terroraksjon, og det hadde jeg jo rett i. En liten stund etter at vi kom hjem kom de første meldingene om at det var avfyrt skudd på Utøya. Og jeg tenkte raskt at det måtte være en galning som utnyttet situasjonen som hadde oppstått i forbindelse med bomben i Oslo, siden alt ville være fokusert på det som hendte i hovedstaden. Denne kvelden skulle det være konsert med Stacie Collins på Gjøvik og jeg hadde lovet å være med som sjåfør. Det var første gangen jeg var "ute på by'n" på flere år, så jeg burde jo ha kost meg. Musikken var kjempebra, men jeg hadde tankene helt andre steder. Satt med mobilen i hånden helt til den var strømtom, for å følge oppdateringene via mobilen.Kommer nok til å få en høy mobilregning neste gang.....;)
Det kom melding om at gjerningsmannen på Utøya var pågrepet, og at det skulle være 10 drepte. Men på sosiale medier og andre steder gikk det rykter om at det iallfall var 50. Når jeg kom hjem i halv to tiden på natten satte jeg på TV og PC og prøvde å ta inn over meg det som hadde skjedd fra ca halv fire om ettermiddagen i regjeringskvaltalet og utover ettermiddagen, kvelden og natta på Utøya. At gjerningsmannen faktisk var en etnisk norsk høyre-ekstrem gjorde på en måte godt. Allerede før han var pågrepet hadde det gått mange spekulasjoner om at det måtte være muslimer eller andre fremmedkulturelle som sto bak, og uttalelsene hadde vært både stygge og hatefulle. Det er skremmende hvilke holdninger det finnes der ute, og mange av dem forsvinner nok ikke til tross for 22. juli 2011. Jeg ble sittende oppe hele natten mellom 22 og 23 juli, og fikk dermed meg pressekonferansen kl 03.30 på direkten, der antall døde på Utøya ble oppjustert til over 80. I ettertid ser jeg at jeg rett og slett fikk sjokk. For jeg kjente plutselig at alt inni meg gikk i lås, jeg klarte hverken å føle noe eller forstå hva som hadde hendt. Satt oppe til klokka 6 om morgenen, men når jeg våkent etter noen timers søvn kom tårene. Gjorde ikke stort annet enn å gråte hele lørdagen. Kjente på flere følelser som sorg,sinne, avmakt, frustrasjon og mye mere. Men ikke hevn. Hevn-tanker som jeg både har sett og hørt at mange har, tror jeg ikke vi kommer langt med. Og det har både vår flotte statsminister og tapre AUF-leder og hans medlemmer minnet oss på flere ganger. Gjerningsmannen kommer nok aldri mer til å bli en fri mann, og hvis hevnen og hatet tar overhånd har han i mine øyne vunnet. Dagene som fulgte var også veldig tunge for meg, men det første lyspunktet kom mandag 25 juli når hele Norge samlet seg om rose-og fakkeltog i by og bygd. Et annet lyspunkt var når dødstallene fra Utøya ble nedjustert til 68 (de endte på 69 til slutt). Onsdag 27 juli var jeg en tur på Hamar og dro innom Fougner Lundhs plass med roser. Der er det laget et minnested for de to ungdommene fra Hamar-området som omkom. Og det gjorde godt. I dagene etterpå synes jeg det har blitt bedre, og jeg har fått det hele på avstand. Og så er det nok mange som lurer på hvorfor jeg har reagert så sterkt på dette. For jeg ser jo på Facebook at det er veldig mange som jeg kjenner som ikke ser ut til å bry seg i det hele tatt. Og det synes jeg faktisk er skremmende.... Det og det faktum at flere jeg kjenner har gitt uttrykk for holdninger jeg blir skremt av, har gjort at jeg har begynt å se enkelte av mine bekjente i et nytt lys. Og det er ikke bare positivt for å si det forsiktig. Selv har jeg tatt dette såpass hardt mye fordi at jeg har vært aktiv i AUF selv. Det at gjerningsmannen så tydelig har sagt at han ville ramme Arbeiderpartiet og AUF gjør at jeg føler det som et personlig angrep. Jeg var aktiv tidlig på åttitallet, og har mange gode og sterke minner om sanger og samhold. Var aldri på Utøya, det fikk jeg ikke lov til av mine gamle overbeskyttende foreldre. I 1985 sto valget mellom IUSY-festivalen i Luxembourg eller Utøya, og jeg valgte det første. Det var en kjempefin tur, bare noen måneder før jeg reiste for å gå på Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole. Der traff jeg Terje som jeg giftet meg meg, og dermed tok den politiske delen av meg slutt. Men jeg har fortsatt å være et organisasjonsmenneske, og jeg har jo deltatt på ulikt vis de siste 15 årene. Først gjennom åtte år i Storhamar Dragons og etterpå i hundemiljøet der jeg har hatt ulike verv både i Gjøvik hundeklubb, Norsk Briard klubb og NKK region Hedmark/Oppland. Hele denne tiden har jeg tenkt at det har vært noe som har manglet, men jeg har ikke helt klart å sette fingeren på hva. Denne følelsen har spesielt gjort seg gjelde de siste årene i hundemiljøet. Men i lys av den grusomme tragedien som har rammet oss, har det gått opp for meg. Jeg har rett og slett savnet den fellesskapsfølelsen og det samholdet jeg opplevde når jeg var med i AUF og Arbeiderpartiet tidlig på åttitallet. For den finnes ikke på samme måte noen annen plass, iallfall ikke der jeg har deltatt. Har jo sett samholdet i praksis de dagene som har gått siden 22 juli, når vi har sett hvordan Arbeiderpartiet og AUF har stilt opp for hverandre i denne tunge tiden. Og jeg har merket det personlig når jeg har vært i kontakt med gamle kjente som fortsatt er aktive i AP. Folk jeg ikke har vært i kontakt med på over 26 år, husker meg fremdeles og har tid til noen vennlige ord. Alt som har hendt har fått meg til å tenke over mitt eget politiske engasjement. Jeg har jo beholdt sympatien min for partiet, og har ofte i årenes løp tenkt at jeg skulle ha meldt meg inn igjen. Denne tragedien gjorde at jeg endelig fikk fart på meg, og jeg er nå stolt medlem av Arbeiderpartiet, for første gang på 26 år. Har også lyst til å bidra aktivt på et eller annet vis, så nå er det å kontakte lokallaget som er neste stopp.....