Tilhørighet

Vi har alle behov for tilhørighet - vite at man hører til et sted. For mange er det noe de ikke tenker over i hverdagen, fordi de har sin naturlige tilhørighet gjennom jobb, familie og alt det andre et såkalt A4-liv inneholder.

Men for noen av oss er den tilhørigheten ikke så lett å finne - og sånn er det for meg. Utenfor arbeidslivet, enslig, innflytter og med et antall nære venner jeg nesten kan telle på en hånd blir det veldig enkelt å føle seg alene.

Etter å ha bodd mitt hele voksne liv på Østlandet, og med over 20 års botid i Ringsaker - skulle man tro at det er her jeg hører til. Og på mange måter føler jeg at jeg gjør det. Men jeg har innsett én ting - for mange av innbyggerne i kommunen gjør jeg ikke det. For her må man ha bodd i minst 3-4 generasjoner har jeg inntrykk av, og det gjelder også for folk som har et politisk ståsted som inneholder begrep som  inkludering og like muligheter.

Dette er for så vidt ikke nytt for meg, når jeg bodde i Gudbrandsdalen var det noen som kalte meg asylsøker fordi jeg hadde en annen dialekt. Når jeg drev Nina's Musikkbar på Vinstra for ca 25 år siden, søkte jeg kommunen om et næringstilskudd. Saken ble behandlet av et kommunalt utvalg, og jeg fikk avslag. Da var det en av kommunens politikere som var innflytter og som hadde stemt for at jeg skulle få støtte, som sa det i klartekst - hadde du vært herfra hadde du fått. Og det er ikke så lenge siden jeg var i kontakt med et vikarbyrå på Hamar, der innehaveren sa noe av det samme - hun mente at årsaken til at jeg hadde hatt problemer med å skaffe meg jobb i Hamar-området, var rett og slett det faktum at jeg ikke er fra området.
Akkurat dette er jeg ikke alene om å oppleve. Leste for ikke så lenge siden på Facebook om en venn av en venn som hadde bodd årevis på Lillehammer, og hun følte seg fremdeles ikke hjemme der. Og vi opplevde det også vanskelig å bli godtatt av de lokale næringsdrivende der oppe når vi drev Innova Musikk i gågata der i en periode.
Og jeg hører stadig om andre som føler på det samme. Å bli godtatt på Hedmarken og enkelte andre steder i innlandet når du snakker en annen dialekt og attpåtil ikke helt passer inn i rammene for et såkalt A4 liv - det er ikke enkelt. Dette er såpass ille at jeg uten å nøle vil kalle det for en form for rasisme - ikke mot utlendinger som mye oftere blir tatt frem, men mot nordmenn.....

Mitt behov for å føle tilhørighet er nok en av hovedårsakene til at jeg er aktiv i forskjellige former for frivillig organisasjonsarbeid. Merkelig nok har jeg for det meste søkt ut av kommunen jeg bor i , i den sammenhengen - og grunnen til det er nok at jeg synes det er lettere å bli inkludert et steinkast unna kommunegrensen. Både hockeymiljøet i Storhamar og gjengen jeg har blitt så glad i, i Vikingskipets venner er ganske flinke sånn ;)

I hundemiljøet er det ikke akkurat dette som er problemet - der møtes folk fra landet rundt hele tiden ;)

Et sted jeg derimot opplever at det er en bakdel å være innflytter og ikke alltid ha vett til å holde munn om hva jeg mener, det er i kommunepartiet jeg tilhører. Når andre mener stikk motsatt av meg, at de har blitt godt mottatt som nye medlemmer - slo det meg plutselig at de som sier det er folk som er lokale. Født og oppvokst, og med alt annet annet som hører til - i kommunen. Andre som har opplevd det sånn som jeg, er innflyttere.
Har kjent på det konkret når noen snakker om kjente steder i kommunen, og de skal forklare meg detaljert om hvor det er akkurat som om jeg aldri har hørt om det før. Hallo - jeg har bodd her i over 20 år og er temmelig godt kjent ;)

Følelsen av å ikke bli godtatt og inkludert gjør også at jeg er veldig usikker på hvor mye tid og engasjement jeg orker å legge ned på politikken. Jeg er fremdeles sosialdemokrat i ryggmargen og kommer nok til å beholde medlemskapet, men kampen for å bli lagt merke til og inkludert er alt for tøff å kjempe alene......

Æres den som æres bør !

I omgivelser der det veldig ofte finnes mye negativitet, synes jeg det er viktig å være en motpol. Jeg er møkklei skitsnakk, negative karakteristikker og synsinger - mange av dem basert på helt feil grunnlag.
Glad for at jeg selv er i stand til å skille mellom sak og person, og ikke minst mellom hund og eier !!

MEN det var ikke det som var poenget nå ;) Nå er jeg opptatt av ros og positive tilbakemeldinger. For jeg synes faktisk det er veldig viktig ! Derfor gir jeg folk tilbakemelding når jeg synes noe er hyggelig. Takker for en fin samtale, eller for et hyggelig samvær osv. Jeg synes også det er fint å gratulere hverandre med resultatene når man er på utstilling. For meg spiller det  ingen rolle hvor hunden kommer fra - det er hunden i seg selv som er viktig. Og når det gjelder eierene har jeg en enkel regel - oppfører du deg skikkelig mot meg, får du det samme i retur.

En annen ting som jeg er opptatt av i denne sammenhengen er bruk av bilder, særlig på sosiale medier. Jeg synes at den som tar bilder må få honnør for det. Derfor oppgir jeg alltid navnet på fotografen når jeg bruker bilder som andre har tatt. Det er faktisk en del jobb med å ta flere hundre bilder på utstillinger, som jeg selv har gjort i det siste. Ikke nok med at det er slitsomt med mye tråkking og konsentrasjon for å fa tatt de beste motivene, men det er mye etterarbeid med å finne hvilke bilder man skal bruke, og med redigering.
Jeg synes det er hyggelig at folk bruker bildene mine, men ber om at navnet på fotografen blir oppgitt, ellers blir det jo en form for tyveri....

Sterke meninger - ikke alltid like enkelt.......

Tror nok at de fleste som kjenner meg vet at jeg har sterke meninger - om mye ;) Og det er mye jeg reagerer på, både på egne og andres vegne. Noe av det verste jeg vet for eksempel, er urettferdighet. Å se at andre eller meg selv blir urettferdig behandlet, det gjør meg rett og slett provosert. Selv har jeg de siste årene heldigvis blitt så sterk, at jeg rett og slett ikke finner meg i det lenger. Hvis det ikke hjelper å si fra, tar jeg rett og slett hatten min og går - og det har jeg gjort noen ganger i ulike sammenheng.
Noen ganger har jeg behov for å si fra om ting jeg reagerer på, slik at andre får vite, men det er ikke alltid så enkelt - og man blir fort upopulær, og til tider faktisk også et mobbeoffer. For en som har vært utsatt for mobbing gjennom 9 år i barne-og ungdomsskolen, slik jeg har  - blir det tøft.
Derfor hender det oftere og oftere at jeg lar være å si fra om ting, iallfall i det offentlige rom. Legger ut ting og tanker på Facebook for eksempel, men sletter det igjen etter å ha tenkt meg om.
Og dette gjør meg frustrert. Frustrert over å ikke få lov til å mene det jeg vil, og skrive det jeg vil - uten å bli skutt i fillebiter.
For å spør meg hva jeg egentlig mener når folk er usikre på det, det er tydeligvis farlig. Skyt først og spør siden, er nok det de aller fleste gjør ;) Hurra for dem som ikke gjør det, forresten ;)
Men nå har jeg funnet en løsning, tror jeg ;) Og det er å bruke bloggen litt oftere når jeg har noe på hjertet ;)