Nettet - til glede og forbannelse :)

Er i blogge-modus om dagen, så da får jeg bare benytte anledningen. Kan ikke love at det fortsetter sånn fremover, men det gjenstår å se ;)
I de senere årene har internett tatt mer og mer plass hos de fleste. Selv har jeg nok vært på nett i 14 -15 år, og det har jo bare blitt verre og verre - eller bedre og bedre - alt etter hvordan man ser det - med årene.
Særlig de 5 siste årene da jeg har vært helt utenfor arbeidslivet, har det blitt mye nett på meg. Mange timer hver dag. Etter at jeg opprettet profil på Facebook i 2008, har det tatt helt av ;)  Og ja, det er nok snakk om en form for avhengighet. For jeg merker en form for abstinsens, hvis det av en eller annen grunn går en del timer uten at jeg får sjekket Facebook, eller nettaviser. Samtidig blir jeg nesten stolt av meg selv de gangene jeg klarer å være uten nett noen timer, og jeg setter egentlig stor pris på å komme meg vekk fra den bærbare PC'n min. Bruker også nett en del på mobilen, så noen ganger velger jeg rett og slett å la mobilen ligge igjen hjemme (iallfall når jeg går tur med hundene) eller i bilen (hvis jeg er borte på besøk). Noen ganger når jeg har den med meg når jeg er på besøk, skal jeg innrømme at det er alt for fort gjort å ta den frem for å sjekke Facebook eller annet.  Det er nesten bra at den bruker mye strøm, så det ikke tar så lang tid før den er tom. Enkelte ganger er jeg nok på nettet med mobilen for å beskytte meg selv litt i visse sosiale settinger. Bedre det, enn å si ting man kan komme til å angre på i etterkant ;)
Nettet - og særlig sosiale medier som Facebook, har for mange blitt enda en arena for trakassering og mobbing av andre. Det finnes både mobbere og ofre i alle aldersgrupper, og blant alle deler av befolkningen. Til og med folk som har møtt en del motgang selv i livet, kan utsette andre for direkte hets.Mange ganger kan det virke som folk glemmer at det ofte er de samme menneskene de  treffer i ulike sosiale sammenhenger som de går i strupen på bak skjermen. Det kan noen ganger virke som om dette er enkeltes eneste mål med å være på nett, det å angripe andre. Dette har for min del ført til at jeg har blitt mer forsiktig med hva jeg skriver, særlig på facebook. Og det hender ofte at jeg etter en stund , enten sletter eller redigerer om ting jeg har lagt ut. Det hender også her på bloggen (og også i dette innlegget faktisk)
En annen ulempe med at "alle" er på Facebook, er at veldig mange har blitt veldig mye dårligere til å oppdatere hjemmesider og blogger. Er nok ikke like flink jeg heller lenger, men jeg prøver å skjerpe meg ;) Er litt forundret over hundeoppdrettere som ikke lenger har en oppdatert hjemmeside, men som samtidig klager på at det er så liten interesse fra valpekjøpere ;) Det virker som det er mange som glemmer at det faktisk ikke er alle som er på Facebook, eller nett også for den del.

Nettdating er også noe som har blitt mer og mer vanlig i løpet av årene, og nå er det faktisk den måten de fleste treffer partneren sin på. Selv har jeg også gjort det, første gangen så langt tilbake som i år 2000, den andre gangen i 2003, men vi ble ikke et par før i 2004. Begge disse forholdene varte i relativt kort tid, men det handler nok ikke om hvor vi traff hverandre. Også de siste årene har jeg hatt profil på noen datingsider på nettet, men uten resultat. En del av meg håper fremdeles på å finne mannen i mitt liv, selv om en annen del av meg har innsett at det er stor sannsynelighet for at jeg ender som evig singel ;) Iallfall ser jeg at det å treffe noen på nettet, bare blir mer og mer vanskelig. Nettdating er stadig oftere et tema i nettaviser og andre media, der folk som har forsket litt på feltet, ofte sier det samme som meg. Det er vanskelig og nesten umulig å treffe blink, men det er mulig hvis man er heldig ;)

Men så må jeg selvsagt også dra frem alt det positive med nettet, og med Facebook i særdeleshet. For det er ingen tvil om at det når alt kommer til alt, er absolutt mest positivt å si for min del. Som noen kanskje husker skrev jeg et blogginnlegg om ensomhet for en tid tilbake. For det er en følelse jeg har kjent mye på i årenes løp. Og jeg gjør det nok til tider ennå også, men får ikke så stor plass hos meg lenger, heldigvis. Og mye av æren for det, må jeg nok gi til Facebook. For den har gitt meg mulighet til å finne jeg både gamle venner fra ungdommen og familiemedlemmer som jeg ennå ikke har truffet. Jeg har funnet igjen venner fra ungdomstiden som jeg ikke hadde sett på mer enn 25 år - men som jeg nå har truffet igjen når jeg har vært hjemme i Stavanger..Og noen familiemedlemmer jeg ikke hadde truffet før, har jeg møtt for første gang. Takket være Facebook, har jeg også opplevd at det er enklere å stoppe for å slå av en prat med folk som man kanskje før stort sett bare hilste på i forbifarten. Jeg følger med deg på  Facebook er nok en frase mange av oss har hørt når vi treffer kjente ;) På grunn av chattemuligheten er det jo enkelt å snakke med folk der, og en dag jeg hadde opptelling for moro skyld, fant jeg ut at jeg hadde "pratet" med 7 av vennene mine i løpet av en dag. Og det er jo ofte mye mer enn man rekker ute i virkeligheten ;) Man kommuniserer jo også via kommentarer på bilder og statusoppdateringer, så det er mange en rekker å ha en viss kontakt med hvis man vil. Og jeg er en av dem, jeg har kontakt med mange. Og når jeg ser på vennelisten min, som nå har passert 500 - ser jeg at jeg kjenner utrolig mye folk. For ja - jeg har en del Briardfolk der i forkskjellige deler av verden, men fakta er at jeg kjenner iallfall 400 av vennene mine. Og det er en ganske stor prosentdel, i forhold til mange andre jeg kjenner. For jeg skjønner ikke poenget med å ha en venneliste der 3/4 deler av den er folk man aldri har møtt, eller kommer til å møte....

Wilma & Willy :)

 

Eget bilde av Willy på Briardspesialen 2011

Som noen sikkert vet, har det blitt gjort noen forsøk på å sette valper på Wilma. Selv har jeg ikke noen mulighet til å drive oppdrett, både på grunn av boforhold og den helsemssige situasjonen min. Det er også en krevende oppgave å være oppdretter,  noe det ser ut som om ikke alle tenker over. Mange skal jo ha et valpekull på tispen sin for enhver pris. Selv mener jeg at både Luna og Wilma hadde egnet seg veldig godt til å ha valper, og det er jeg glad for at Lisbeth på kennel Li-Brie er enig med meg i ;) Vi prøvde jo i sin tid å pare Luna flere ganger, men hun ble dessverre aldri drektig. Noe som både jeg og flere andre synes er veldig synd :( Men hun gjorde en kjempejobb med Wilma når hun kom i hus 9 uker gammel i 2007. I ettertid må jeg nok innrømme at kjøpet av Wilma kom som et utslag av at Luna aldri ble drektig ;). Etterhvert som Wilma utviklet seg, kom ønsket å få valper etter henne. Hun har en fabelaktig mentalitet, som jeg mener enhver oppdretter burde være glad for å få inn på sine linjer ;) Hun har også noen bra eksteriøre detaljer, som forhåpentligvis vil gå videre i arv, i kombinasjon med en veldig bra hannhund. Det er ingenting å legge skjul på at for MEG er hundene fra Li-Brie de fineste jeg vet. Og sant å si så er jeg jo ikke alene om å mene det - mange hunder fra henne har hatt en eventyrlig karriere i utstillingsringen de siste årene, inkludert min egen Luna :) Luna er 9 år nå, og karrieren hennes er i ferd med å gå mot slutten, så jeg er veldig gira på å få en ny utstillingshund.
Vi gjorde det første forsøket på å pare Wilma sommeren 2010. Først med Scott, kullbror til Boss - og så med gromgutten selv etterpå. Den gangen ble det veldig mye stress, siden hun antagelig hadde stå-dagene sine rundt den helgen vi var på utstilling på Nesbyen. Wilma virket veldig stresset iallfall. Lisbeth var redd det var feil på henne, så jeg dro til veterinær for å sjekke om hun var sammenvokst, noe som hun heldigvis ikke var. Neste forsøk var på den forrige løpetiden hennes, i oktober 2011. Jeg hadde funnet ut at Wilma står sent og jeg visste helt sikkert hva som var første dag av løpet. Men siden det ikke er snakk om lange reiseavstander, var vi hos Scott såpass tidlig som dag 12. Vi sjekket daglig i flere dager, og vi så at Wilma ble mer og mer klar. Scott på sin side viste nesten ikke noe interesse, så jeg bestemte at vi skulle prøve med Boss istedet. Boss er den mestvinnende hannhunden i Norge gjennom en årrekke, men det viktigste er at han min absolutte favoritt på absolutt alle måter. Jeg kjenner han jo veldig godt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er nesten like glad i han som i mine egne to.  Når Boss møtte Wilma var det ingen tvil om at det var riktig tidspunkt, og han prøvde febrilsk å pare henne. Sånn holdt han på i flere dager, men uten hell. Siste dagen vi prøvde var på dag 20, men da ble han kontant avvist av en småhissig Wilma. I samråd med veterinær og Lisbeth, bestemte vi oss for å gjøre et nytt og siste forsøk på å pare henne på kommende løpetid. Og etter litt snakk og vurderinger, har vi altså nå kommet frem til at vi skal bruke Willy. Eller Li-Brie's Free Wheeler som han heter. Han har også en lang tittelrekke, men den dropper jeg her ;) Jeg må jo si at dette er jeg veldig tilfreds med. Det er jo han jeg har hatt lyst til å bruke på henne hele tiden. Han er en kjempefin hund av et litt mindre format, og så er han betydelig kortere i ryggen enn Boss, noe som vi har vært litt opptatt av fordi Wilma både har en lang rygg og en rygg som var ganske svak når hun var yngre. Heldigvis har den blitt mye sterkere i løpet av de siste årene ;) . Willy er far til 2 kull fra før, og jeg ser det samme der som på kullene etter Boss. Far og sønn har tydeligvis sterke gener, for mange av deres eksteriøre kvaliteter har gått i arv til deres avkom. Og blir det valper etter Wilma og Willy, får jeg nok den nye utstillingshunden jeg har ventet på en stund ;) Har vært flinkere til å vente denne gangen, jeg har jo ventet siden høsten 2010 ;)  A JD CAD CIB NORD N S DK UCH NV-11 Li-Brie's Free WheelerIB NORD N S DK UCH NV-11 Li-Brie's Free WheelerAD CIB NORD N S DK UCH NV-11 Li-Brie's Free Wheeler  AD CIB NORD N S DK UCH NV-11 Li-Brie's Free Wheeler

Left in the middle of nowhere ;)

 
Overskriften beskriver hvordan jeg har det i forhold til hundetrening om dagen. Har følt det sånn i perioder i løpet av de 8 årene som jeg har har hatt fokus på hunderiet, og stort sett bare det. Men siden i høst har denne følelsen satt seg fast.Den henger sammen med at jeg ikke har noen tilhørighet til noe treningsmiljø lenger. Jeg har jo ikke vært aktiv i noe klubbmiljø på flere år, og nå er jeg  ikke medlem av noen heller. Det er første gang siden jeg fikk Luna, men med min økonomiske situasjon er det utelukket å betale for et tilbud jeg ikke har nytte av. Ingen av klubbene jeg har vært medlem av, har per i dag et miljø som man føler seg inkludert i, dessverre. Tidligere har jeg trent litt sammen med venner og bekjente, men heller ikke der ser det ut til å være plass til oss. Dette er noe jeg bare registrerer, heldigvis går det ikke inn på meg i særlig stor grad lenger ;) Eneste som av og til slår meg, er at vi burde trent litt for at hundene skal få bruke hodet sitt litt. Men på en annen side ser jeg jo at ingen av dem lider noe særlig av at vi ikke trener. Det tror jeg kommer av at jeg er så mye sammen med dem. Hadde de vært mye alene, og ikke fått brukt seg på noe, tror jeg nok det hadde vært større sjanse for at de hadde utviklet negativ atferd.
Grunnen til at jeg ikke tar det så hardt at vi står uten treningskompiser, henger nok sammen med at jeg siden i høst, når jeg trakk meg fra styret i NKK regionen, har vært inne i en prosess for å prøve å finne flere ting å ha fokus på. Jeg har kommet frem til at det ikke er bra for meg å være så opptatt av bare hund, og aktiviteter i forbindelse med det. Jeg trenger et videre perseptiv, og på den måten tror jeg vil takle bedre de utfordringene jeg møter i forbindelse med hundemiljøet. For det er ikke tvil om at jeg der møter en del holdninger og meninger jeg gjerne skulle klart meg uten ;) Jeg er imidlertid fortsatt aktiv i Norsk Briard Klubb, der jeg nylig ble gjenvalgt for 2 nye år som sekretær. Det gjorde jeg mest fordi jeg er glødende opptatt av den flotte rasen vår, og fordi vi nå har et kjempebra styre med mange hyggelige mennesker ;)
Jeg kommer til å fortsette med utstilling, som er det jeg liker best å drive med. Men jeg ser at Luna's flotte utstillingskarriere er på hell, så ønsket om en ny utstillingshund er stort ;) Hva jeg gjør i forhold til det, er jeg ikke helt sikker på. Men mine små grå jobber med saken ;) For så vidt har det ingen hast med en hund til, siden jeg allerede har mine to flotte eksemplarer av rasen. ;) Wilma er ingen utstillingshund, men hun duger i massevis allikevel.
Ellers tror jeg at jeg kommer til å satse mest på å gå turer fremover. Planen er etterhvert å kjøpe en tur-GPS og å skaffe meg turkart fra kommunen. Wilma har jo fått kløv, så da kan vi ha med oss kamera og litt mat og drikke på turen ;) Turgåing er noe jeg har hatt med meg fra barndommen av, og jeg har kjent at det gjør godt på flere vis ;)
Som tidligere nevnt, har jeg utvidet fokuset mitt en del de siste månedene, og jeg har mye spennende å se frem til på flere arenaer ;) Onsdag 15 februar var jeg på årsmøte i Gaupen Arbeiderlag, og ble valgt som sekretær for 2 år. Utrolig spennende for meg å være aktiv igjen i Arbeiderpartiet, som betydde så mye for meg i ungdomsårene. Her håper og tror jeg det blir mange hyggelige og utfordrende begivenheter i årene fremover.
Onsdag 21 mars starter VM i kjelkehockey på Hamar. Der fikk jeg en kjempehyggelig forespørsel om å være med som frivillig funksjonær, noe jeg sa JA til med stor glede :) Vet også at jeg er velkommen tilbake som funksjonær i Storhamar Dragons, der jeg ga med i 2004 etter 8 år. Dette er noe jeg tygger på om dagen, men ja- jeg har lyst ;)
I slutten av mai skal jeg tilbake til Grande Rehabiliteringssenter på Tingnes. Det betinger at jeg får bo hjemme som sist, på grunn av hundene. Det blir et nytt smertemestringsopphold, som varer i 5uker. Innholdet på dette oppholdet har forandret seg en del siden jeg var der i 4 uker i november 2009, så jeg ser virkelig frem til det ;)
Til slutt må jeg fortelle om det som ligger lengst frem i tid ;) Jeg har startet planleggingen av et slektstreff for familien Nikolaisen, lørdag 15 juni 2013. Det blir utrolig spennende å se hvor mange som kommer til Tyrifjorden Hotell ved VIkersund. Dette er snakk om en familie der mange av oss ikke har møtt hverandre før, og det kan faktisk være snakk om bortimot 150 deltagere hvis vi klarer å finne alle ;)
Kanskje ikke så rart at hundeaktivitetene IKKE er det eneste som betyr noe lengre ;)

Etterord : Når det gjelder det å mangle treningskompiser i forbindelse med hund, ligger nok noe av skylden hos meg selv ;) Det kan nok hende jeg hadde fått blitt med, hvis jeg hadde spurt ;) Det er noe jeg sliter med, jeg er ikke flink til den slags ;) Henger nok sammen med at jeg, som en bivirkning av mobbingen jeg ble utsatt for i barndommen, er redd for å være til bry..... Men samtidig er det jo ikke så lett å spørre om jeg kan bli med, når jeg aldri vet NÅR det skal trenes i forkant, alle er bare veldig flinke til å fortelle om det på Facebook i etterkant....... Bare for å gni det inn,liksom......

Herlige Wilma

Wilma fyller 5 år i dag (torsdag), så da tenkte jeg det var på tide med en liten oppdatering på den lille blonde ;)
De som følger med meg på Facebook vet jo at det var en periode som jeg var redd for at hun hadde kreft, og den perioden var nok den nest tøffeste jeg har opplevd i løpet av mine 25 år som hund-eier. Den tøffeste var nok når Easy (1992-2004) hadde en alvorlig livmorbetennelse og måtte opereres, en operasjon jeg forøvrig var med på ;)
Med Wilma startet det hele i slutten av september i fjor, da hun kastet opp i ca 20 timer totalt. Oppsøkte veterinær en sen fredagskveld, hvor hun fikk kontrastveske og ble bedøvd ned for at det skulle bli tatt røngtenbilder av magen. Mistanken var at hun hadde et fremmedlegeme som satt fast et sted. Det ble ikke gjort funn på disse bildene, så vi ble enige om å ta nye bilder lørdag morgen. Dette var den helgen det var Hundelivsmesse på Hellerud, hvor Briardklubben hadde stand og jeg etter planen skulle være på plass samme morgen. Men det ble altså nye røntgenbilder på Wilma først, og det var fremdeles ingen funn. Bildene ble forøvrig tatt med våken hund denne gangen, og den blonde var kjempeflink :) Hun hadde sluttet å spy i løpet av natten, noe som visstnok kunne skyldes kontrastvesken som virker som kvalmedempende.
Dro direkte til Hellerud etterpå, og hun ble raskt i bedre form utover dagen. Hun fikk en antibiotika-kur, og etter kort tid var hun sitt vante jeg. Men etter en stund fant jeg ut at magen hennes ikke fungerte som den skulle. Hun hadde ikke diare, men hver gang hun gjorde fra seg, var avføringen løs- til tider nesten flytende. Dette kom og gikk i perioder, og hun var mye bedre da jeg ga henne Zoolac eller lignende.  Skulle selvsagt ha oppsøkt veterinær tidligere, men det så ut til at det skulle bli bra stadig vekk, så jeg utsatte det lenger enn jeg burde. Men etterhvert oppsto det andre ting som gjorde meg veldig urolig, så det var bare å komme seg avgårde ;) Hun forandret atferd - var ikke alltid med på lek med Luna og virket mer pinglete enn hun pleier å være. Hun klødde en del, og pelsen ble matt og livløs. Det verste i tillegg til problemene med mage/tarm, var at jeg fant et par vortelignende kuler på henne. Alle disse tingene til sammen gjorde at både veterinæren og jeg var inne på tanken om kreft. I så tilfelle var det en krefttype som heter mascelletumor. På det første besøket hos veterinæren i midten av januar, ble hud og pels undersøkt uten funn,det ble tatt blodprøver og det ble satt i gang tiltak for mage/tarm. Det var en tablettkur og i tillegg måtte vi starte med spesialfor. Jeg fikk også streng beskjed om å slutte med godbiter, griseører og lignende. Blodet ble blant annet sjekket med tanke på feil på stoffskifte, men det var heldigvis helt i orden. Alle blodprøvene ellers var også fine, bortsett fra at hun hadde litt lite proteiner. Dette skyldes mest sannsynelig at hun hadde hatt problemer med mage/tarm i lengre tid. Operasjon for å fjerne utvekstene ble gjort 25 januar. I utgangspunktet var det bare en utvekst, som satt på høyre side av buken, men kvelden før inngrepet fant jeg en til, høyt oppe på baksiden av høyre frambein. Operasjonen gikk bra, det var nok verst for meg som måtte levere henne tidlig på morgenen og hente henne igjen på ettermiddagen. Hun hadde stort sett underholdt de på veterinærklinikken hele dagen da, med en skikkelig ulekonsert ;) Var nok ikke helt fornøyd med å bli etterlatt der alene ;).Etter operasjonen gikk hun i noen dager på hele 3 slag medisiner - tabletter for magen, smertestillende og antibiotika.I tillegg behandlet jeg begge hundene med SpotOn med tanke på reveskabb. Veterinæren oppdaget at hun var rødere i huden og klødde betydelig mer når hun skulle opereres, enn det hun gjorde 8 dager tidligere. Hundene her har blitt behandlet på samme måte en gang tidligere også. Den gangen var det også Wilma som plagdes mest, såpass at det måtte fjernes en del pels for å behandle huden.
I dagene som fulgte kom den tøffeste perioden for meg, mens vi ventet på resultatet av undersøkelsene som skulle foretas av utvekstene som var fjernet. Disse var sendt til Tyskland. Må innrømme at tårene rant i strie strømmer etter at jeg ringte veterinæren og fikk beskjed om at det IKKE var kreft ;) Den ene var en fonikkel og den andre var en ødelagt hårsekk. Vi var tilbake hos veterinæren etter 12 dager for å fjerne stingene. Wilma logret med hele seg og hoppet opp på benken uten å nøle ;) Kjempegodt å se :) Hun var i form igjen nesten med en gang etter operasjonen, men jeg ventet med å gå tur med begge til stingene var fjernet. Mage/tarm ble også mye bedre, men vi ble enige om å fortsette med spesialfor en stund til.

Nå har det gått 3 uker etter operasjonen, og Wilma er i kjempeform igjen :) Jeg har vært veldig flink med å ikke gi henne annet enn hundeforet hun går på -og det fungerer helt utmerket. Foret har høy smakelighet så det fungerer greit som godbiter også ;)
Wilma er en kjempeherlig hund, så det er en utrolig lettelse at hun er frisk :) Slik jeg ser det, ville det bare vært et alternativ hvis hun var syk - og det valget håper jeg at jeg slipper å ta på mange år enda. For selv om hun ikke er noen utstillingshund, er hun helt spesiell på mange områder - og jeg setter henne utrolig høyt :):)