Våg Å Være

Våg å være ærlig,
våg å være fri.
Våg å føle det du gjør,
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg.
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar.
Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står.
Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje den som gjør deg vondt
er svakest likevel.

Våg å være nykter,
våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil,
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt.
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er,
og at du er sann

Hans-Olav Mørk

Personlig.....

De fleste som kjenner meg vet at jeg er en åpen og ærlig person. Det har jeg tenkt å være i dette innlegget også, og det er MITT  valg. Hvordan du tenker og føler mens du leser, det er DITT valg. Livet består stort sett av å ta valg, og nå får du ett.... Du kan også velge å la være og lese, det har du også rett til......
Alle har vi sterke og svake sider, og jeg skal denne gangen fortelle om en av mine svake sider. Men på en annen måte er den kanskje ikke så svak siden jeg våger å fortelle om den....
Men saken er at jeg føler meg ENSOM. Sånn, der er det sagt.... Dette er en tilstand som dukker opp hos meg i de periodene det er temmelig tomt i avtaleboken, og det er det nå om dagen. Dette beror på at jeg tilbringer mesteparten av tiden alene. Joda, jeg har selskap i de to flotte firbente, men det kan ikke erstatte menneskelig kontakt. Og jeg må innrømme at dagene iblant kan bli tunge. Derfor betydde alle gratulasjonene jeg fikk på Facebook i anledning 45 års dagen min, uendelig mye.
Jeg har jo også fått kontakt med masse familie på min fars side gjennom FB, og dette er mennesker som jeg virkelig håper å bli kjent med etterhvert. Mange av dem bor i Hønefoss-området, og det er jo ikke langt....
Må jo ile til og si at jeg setter STOR pris på de vennene jeg har. Men vil nok si at jeg har en haug med bekjente, men ikke så mange nære venner. Noen synes jeg faktisk det er vanskelig å definere, ikke alltid så lett å definere om man er venner eller bekjente.....Noen ønsker man å være venn med, men det er jo ikke alltid gjengjeldt. Og noen ønsker man ikke å ha som venn i det hele tatt.... Ikke enkel den der...

En annen ting som gjør at jeg kjenner meg ensom, er jo at jeg er singel og barnløs. Det siste er helt greit, så er det sagt. Mye verre for dem som ønsker seg barn, og ikke har fått. Jeg har aldri hatt et stort ønske om egne barn, og det er MITT valg. Når det gjelder det å være singel, så er ikke det et valg jeg har tatt. Jeg ønsker meg en kjæreste, det er ingen tvil om det. Men ikke for enhver pris, jeg er heller alene enn i et forhold som ikke fungerer.

Det hjelper jo heller ikke på ensomhetsfølelsen at man står utenfor arbeidslivet. Det å ha en jobb å gå til er kjempeviktig, og det av helt andre grunner enn det okonomiske. Det å ha forpliktelser og å være del av et arbeidsmiljø, er gull verdt. Så alle dere som jobber, vær glad for hva dere har... Men ikke for enhver pris her heller.... Er det grunner til at man ikke trives der man er, eller at helsen ikke er på topp, bør man tenke over situasjonen, mener nå jeg....For egen del er det jo helsen som er årsaken til at jeg ikke jobber, og det er ikke noe jeg har valgt selv. Er midlertidig ufør ut 2011, så får vi se hvordan det blir etterhvert. Drømmen er å kunne finne noe å holde på med, om det så bare hadde vært 2 timer pr dag. Når/hvis jeg kommer over på varig trygd, blir det lettere å komme seg inn i en attføringsbedrift tror jeg. Frisk nok til å fungere i det vanlige arbeidslivet igjen blir jeg nok aldri dessverre. Sånn er min fibromyalgi.....

Ellers så vet jeg jo at denne følelsen går over igjen når jeg har litt mer å henge fingrene i utenfor heimen. Har heldigvis evnen til å glede meg over det som ligger frem i tid. Men jeg er et utålmodig menneske, så det skulle helst ha skjedd i går.....

Lenge siden sist - Bloggtørke...

Var noen som etterlyste blogg-innlegg så da får jeg vel skrive litt igjen....;) Det går altfor lenge mellom hver gang jeg skriver noe, og det er jeg nok ikke alene om. Som flere andre må jeg vel gi Facebook en del av skylden, de aller fleste av oss er jo aktive der, og får som regel med seg det som skjer hos hverandre.
En annen ting som gjør det vanskelig med blogg er at det sitter en del folk der ute som ikke tåler at man skriver sine egne meninger i bloggen sin, og da faller mye av vitsen med å blogge bort synes jeg...... Men nok om det...

Det er ganske stille og rolig her om dagen, så det er vel ikke så mye å skrive om heller. Luna fikk fjernet en fettkul helt i slutten av september, men det har jeg vel skrevet om før. Av den grunn har hun ikke vært på utstilling siden vi var på Best i Väst. Meldte henne heller ikke på til Nordisk Vinner på Lillestrøm, men det angrer jeg litt på nå. Såret har grodd kjempebra, og hunden er allerede dekket av pels. Når hun er børstet opp, er det ikke så lett å se at hun har et felt som har vært pelsfritt....;) Så jeg lurer faktisk på om jeg skal melde henne på i Letohallen i romjulen. Ellers blir det ikke utstilling på oss igjen før i februar,og det synes jeg er altfor lenge til...;) Ser vireklig frem til 2011, da er jo Luna veteran og det skal bli KJEMPESPENNENDE.
En helt ny opplevelse for meg og for Lisbeth også, som ikke har hatt noen veteran ennå som har hevdet seg i ringen over lengre tid. Har en drøm om at Luna skal gå i den store veteranringen flere ganger i både 2011 0g 2012. Så er det bare å håpe på at den sorte dronningen min holder seg frisk LENGE. Nå om dagen er hun faktisk i bedre form enn jeg har sett henne i på lenge. Er redd for at hun har gått med en betennelsestilstand i kroppen en stund i forbindelse med fettkulen hun hadde. For før hun fikk den fjernet var betydelig mye daffere enn det hun er nå. Nå er det full fart og masse lek med Wilma. Noen ganger lurer jeg på hvem som er eldst av de to...;)
De siste månedene har det blitt stort sett turgåing på oss. Nå når det er barfrost koser vi oss masse på et digert jorde rett bak huset her. Der går hundene løse og jeg får tid til å fotografere litt eller bare filosofere...;)
Trening blir det lite av. Har ikke noe treningsmiljø jeg føler noe tilhørighet til for tiden og da blir motivasjonen deretter. Jeg er en av dem som trenger faste treningsrutiner, og jeg hater å trene alene. Derfor er det greit for meg enten å trene på faste tider sammen med noen eller i en hundeklubb eller gå på kurs. Sistnevnte er for dyrt i lengden, og akkurat nå vet jeg ikke om noen som holder konkurransekurs i lydighet heller. Det hadde vi jo egentlig trengt siden det kommer nye LP-regler fra nyttår. Har kikket litt på dem, og har vel mer eller mindre bestemt meg for å trene inn avstandskomanderingen i klasse 1, på egen hånd. Vi begynte jo såvidt med det mens vi gikk på kurs på Toten. Begynte såvidt å trene sammen med en gjeng på Biri tidligere i høst, men har innsett at trening utendørs utover vinteren ikke er noe godt alternativ for kroppen min. Er også usikker på hvordan det blir med bruksen. Nå er jo sesongen over, men det kommer jo en ny om noen måneder. Her er det også kroppen som spiller inn. Syns rundering er kjempemorsomt, og trening av egen hund går greit. Men siden man må være med og gå opp løype og også være figurant for de man trener sammen med, har jeg vel egentlig funnet ut at dette også blir for tungt for min stive kropp...;(  Så det blir nok spor på begge jentene neste år, tenker jeg. Men ønsker meg treningskompiser til det også....;)
Ellers er jo planen å ha et valpekull på Wilma neste år. Kullet blir et Li-Brie kull hos Lisbeth, men vi har ikke bestemt oss 100 % for hanhund ennå. Jeg håper selvsagt at dette blir noe av, slik at jeg kan begynne med valp igjen...;)