Luna & Wilma - mine 2 firbente....

Her kommer noen bilder av mine to firbente...;) Artig med en blogg der det er enkelt å laste opp bilder.... Tar jo en del av dem, men ikke så flink til å få lagt dem ut.... Bortsett fra på Facebook, hvor det også er enkelt..... Får fundere på en enklere løsning på hjemmesiden også...

Vølstadskogen

Vølstadskogen Camping på Sandnes har blitt "mitt andre hjem". Der har jeg bodd hver gang jeg har vært "hjemme" siden sommeren 2004. Og det har blitt noen ganger, jeg er jo der 2-3 ganger i året. Stort sett en uke om gangen, men det har blitt 10 dager også et par ganger.
Der er det et hyggelig vertskap, som også er med på å få meg til å føle meg som hjemme....

Tap....

Det er et knapt døgn igjen av 2009, og det er tid for et av flere tilbakeblikk på året som snart ligger bak oss. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg virkelig ser frem til å starte på et nytt blankt år, med nye muligheter....;) Året 2009 kan på mange måter beskives med ett ord for min del, og det er TAP. For de har jeg hatt flere av, på flere ulike måter..... Det viktigste var jo selvsagt tapet av faren min, som døde 14 mai, over 86 år gammel. Siden han var en gammel og veldig syk mann, var det godt at han fikk slippe å lide mer. Men savnet er der allikevel. Han ble uføretrygdet når jeg ble født, og vi har alltid hatt et nært forhold. Et annet tap jeg har hatt i år, er tap av arbeidsevne. For i slutten av oktober fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått innvilget midlertidig uføretrygd for 2 år, fra 1. januar 2010 og ut 2011. Og dette er et tap, jeg skulle selvsagt ønske at jeg var frisk og kunne fungere i arbeidslivet. Det tredje tapet i 2009 var da jeg måtte si fra meg vervene mine i GHK, som jeg har nevnt tidligere i dag. Dette handler også om savn, det er tøft å bli utestengt fra noe som man har lagt igjen så mye energi i, for så å stå ribbet tilbake.
Om ikke dette var nok, så har dette året også inneholdt tap av flere venner, det vil si folk som jeg trodde var venner men som tydelig ikke var det allikevel. Bare så dumt at jeg fremdeles bruker en del energi på å fundere på hvorfor ting ble som det ble....
Men nå er det altså tid for å se fremover, og jeg håper på et bedre 2010.....;)

Valgets kval.....

I morgen forfaller regningen på medlemskapet i NKK. I tillegg til å være medlem i Norsk Briard Klubb, er jeg også medlem i både Gjøvik Hundeklubb og Hamar & Omegn Hundeklubb. Uten å være aktiv i noen av dem. Etter at jeg følte meg presset ut av GHK (dette er MIN oppfatning) tidligere i år, valgte jeg å beholde medlemskapet i allfall ut året. Når det gjelder HOHK har jeg vært medlem litt til og fra i årenes løp, men vel ikke vært på treningsplassen deres på flere år. I år var jeg med på noen få sportreninger sammen med noen derfra helt i begynnelsen av sesongen.
Men så er det sånn at jeg trenger å være medlem i en lokal hundeklubb, og da er det ikke nok å melde seg inn i lokalavdeling av en raseklubb. Dette henger sammen med styrevervet jeg har i NKK region Hedmark/Oppland. For å sitte der, kreves nemlig dette omtalte medlemskapet. De lokale hundeklubbene sender delegater på regionens årsmøte etter hvor mange medlemmer de har, og det er årsmøte som velger regionens styre. Selv har jeg et år igjen av perioden min som styremedlem, men foreløpig kjennes det ut som om jeg har lyst til å fortsette etter det også, hvis jeg får mulighet til det.... Derfor må jeg altså finne en klubb som det er vits i å være medlem i.... Funderer jo på å droppe både GHK og HOHK, og melde meg inn i Valdres HK istedet. Der er det iallfall noen ivrige og hyggelige folk i styre, som gjør at jeg synes klubben fortjener kronene mine...

Wilma- valper

Putte

Wilma

Som noen sikkert har fått med seg, blir det forhåpentlig valper etter Wilma neste år.
Kullet blir hos Katarina på Kennel Goblinwalley, der Wilma kommer fra.
Etter at Luna's oppdretter, som egentlig skulle ha kullet, trakk seg fra avtalen vår for noen måneder siden, vuderte jeg lenge om jeg skulle ha et kull på henne selv. Men ettersom helsen min er som den er, og huset jeg bor i er såpass lite, kom jeg frem til at det var en veldig bra løsning å la Katarina ha kullet istedenfor å ha det selv.
Det viste seg at Katarina hadde funnet en veldig interessant hanhund som hun mente ville passe bra til Wilma, og vi ble veldig glade da vi fikk klarsignal til å bruke ham om han ble godkjent som avlshund i Finland, som er hans hjemland. Øyelysningen, som de må ha i Finland var i orden, og nå i kveld fikk jeg vite at DNA-testen som de må ha i forbindelse med nattblindhet i Sverige også var i orden. Så nå er det ikke lenge til at dette valpekullet også ligger ute på valpehenvisningen til den svenske briardklubben. Jeg tror Putte eller Catweazle Aux Pattes Velues, som er hans fulle navn, kommer til å passe veldig godt som WIlma's "date". Sånn som han blir beskrevet, virker det som om han og Wilma har mye av den samme herlige mentaliteten, som tross alt er det absolutt viktigste når det gjelder våre firbente. Eksteriørt har jeg også tro på at det kan bli riktig bra. Med veldig bra fawnfarger i flere generasjoner bak Putte, er det også håp om at denne kan bli riktig bra.... Så håper jeg bare at noen av disse valpene havner i Norge, slik at kvaliteten på rasen vår stiger ytterligere her til lands også...;)

Maskeløs....

For et par uker deltok jeg i en samtale som handlet om masker. Dette med at de fleste av oss nesten alltid har på oss en maske når vi omgir oss med andre. Vi sier at vi har det bra for eksempel, når vi egentlig har det helt forferdelig..... Vi kan late som vi er enige i et eller annet, som vi kanksje er helt uenige i.... Ja, dere forstår sikkert hva jeg mener... Selv har jeg store problemer med å bære den masken, ja jeg er vel for det meste maskeløs... Derfor er for eksempel spørsmålet "Hvordan står det til ? " et av de verste spørsmålene jeg får. Siden jeg er en ærlig person, har jeg store problemer med å si at jeg har det bra, når jeg kanskje har en helt forferdelig dag.. Derfor har jeg også store problemer med å late som om at ting er helt i orden, når de ikke er det...
Dessverre har min måte å være på også sin pris. En alt for høy pris, tenker jeg ofte. Bare i dette året som snart er over, har den ført med seg mye som ikke har vært hyggelig. Jeg har for eksempel måttet trekke meg fra de vervene jeg hadde i en lokal hundeklubb, noe som fremdeles gjør vondt. Jeg har også mistet kontakten med flere venner, eller som jeg iallfall trodde var venner. Et vennskap av nyere datosom jeg håper det skal være mulig å reparere, et annet som strekker seg over flere år som har blitt ødelagt av mer enn dette....

Til ettertanke.....

Dette fant jeg på nettet for en tid tilbake...

HVORDAN KUNNE DU?

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært ´uartig´ sa du til meg med løftet pekefinger ´hvordan kunne du gjøre det?´, men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.

Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykte nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om, at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun kjeksen, fordi ´is er dårlig for hunder´, sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på, at du skulle komme hjem sent på dagen.

Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærestesorg og skuffelser, skjente deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du ble forelsket.

Hun, som nå er din hustru, er ikke et ´hundemenneske´ - allikevel ba jeg henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for, at jeg kunne komme til at gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtig en ´kjærlighetsslave´.

Etter hvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klamret seg fast i min pels og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var nå så sjeldne - og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.

Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund - tok et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart ´ja´ og skiftet emne. Jeg er gått fra å være ´din hund´ til ´bare en hund´, og du brydde deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg.

Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse. Du har truffet den riktige beslutning for din ´familie´, men det var en tid, hvor jeg var den eneste familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom til internatet. Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du utfylte papirene og sa ´Jeg vet, du vil finne et godt hjem til henne´. De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med ´papirer´. Du var nødt til Å riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek ´Nei, pappa! Du må ikke la dem ta min hund!´Og jeg ble bekymret for ham og for, hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig at ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline, du skulle nå, og det har jeg også nå. Da du var gått, sa de to koselige damene, at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien, men ikke hadde gjort noe forsøk på at finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa ´Hvordan kunne du gjøre det?´

De er så oppmerksomme ovenfor for oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater. De fôrer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden.

I begynnelsen, når noen gikk forbi min løpegård, sprang jeg til forsiden i håpet om, at det var deg - at du hadde skiftet mening - at det hele bare var en vond drøm … eller jeg håpte, at det i det minste ville være noen, som brød som om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene, der - uvitende om deres egen skjebne - boltret seg fram for at få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et fjernt hjørne og ventet.

Jeg hørte hennes steg, da hun kom etter meg sist på dagen, og jeg trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa, at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det, det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse.

Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer, veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte, som jeg alltid visste, hvordan du hadde det.

Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn.

Jeg slikket henne på hånden på samme måte, som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden.

Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre.

Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp, la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet ´Hvordan kunne du gjøre det?´

Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa ´unnskyld´.

Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli til sidesatt eller mishandlet eller forlatt eller ville skulle klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted.

Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke, at mitt ´Hvordan kunne du gjøre det?´ ikke var rettet mot henne

Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på.

Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Må alle i ditt liv alltid vise deg så stor lojalitet.

Denne historien er ment som en advarsel for alle som overveier å kjøpe hund. Du har ansvaret for et liv.


Skrevet av: Ukjent

Ny blogg

Da har jeg åpnet en ny blogg. Her kommer jeg til å skrive om ting som opptar meg på et eller annet vis,både med og uten hund....;) Siden det er MIN blogg kommer jeg til å skrive hva jeg vil uten at noen skal stille seg til doms over det. Men uenig, det har du selvsagt rett til å være.......